Assassin's Creed II

Jeg tar avsats fra det høye tårnet i Firenze. Jeg lander direkte i en høystake. Foran meg står en av Borgias menn. Jeg drar frem den skjulte kniven, som ligger trygt under håndleddet mitt. Jeg penetrerer halsen hans. Han dør momentant. Jeg tar neste mann, med samme manøver. Mitt navn er Ezio, og jeg er en snikmorder.

Historien i spillet er to delt. Du starter som den litt lett aggressive Desmond Miles i nåtiden. Han og Lucy må flykte fra den grusomme konspirasjonen Abstergo. Organisasjonen prøver å få tak i Desmond Miles, slik at han kan lokalisere The Pieces of Eden, med hans forfader Ezio de Auditorie, ved å bruke The Animus, en visuell dataopplevelse, som viser fortiden din eller noen i slekten din sin historie.
Lucy og Desmond klarer å flykte fra Abstergo, og gjemmer seg i den forlatte lagerbygningen, sammen med to andre snikmordere, Rebecca og Shaun. Her bruker de The Animus, slik at Desmond kan plukke opp, de forskjellige ferdighetene som Ezio har. Dette er også en unik side av denne maskinen. Da Desmond entrer The Animus, starter eventyret inne i maskinen. Her er han Ezio.

Ezio er en rimelig elegant og kjekk mann. Han har draget på damene og lever livet sammen med broren og familien. Dette snudde brått da familien blir sviktet. Storebroren, lillebroren og faren blir hengt offentlig. Ezio skal herifra kjempe brutalt for å finne og drepe han som planla mordet på familien. Han blir fort overrasket når han finner ut hvor mange som står bak dette planlagte mordet. Spillet tar en uventet vending da dette skjer. Ezio får en mektig venn i Leonardo Da Vinci, og han møter på mange personer som hjelper han for å finne de skyldige.

Grafikken er ikke direkte nydelig, men har en sjarm, som er definitivt er verdt å huske. Den er veldig ofte snodig, og dårlig. Dette er spesielt når man snikmorder folk, at man hopper oppe på dem, og du ser kniven ikke gå igjennom kroppen til den drepte. Dette ser direkte teit og falsk ut. Men man merker også at grafikken er veldig finpolert på de fleste punkter. Produsentene har valgt å ha visse utsiktspunkter, der du klatrer opp i et tårn, og ser utover landskapet. Dette er et vakkert syn og man smelter av de diverse bygningene som er helhetlig detaljert.

Skyggene i spillet er direkte stygge mener nå jeg. Man ser de ser uekte ut, og noen ganger er det bare en skurrete svart flekk på skjermen. Dette er egentlig en nedtur, og man ser virkelig at de har prøvd. Dette fordi de har fått at alle de ulike menneskene gir fra seg skygge. Dette er jo trossalt imponerende, men det er lov å ha kvalitet for det? Det mener nå jeg.
Refleksjoner i vannet er vakkert derimot, her er det finpusset kvalitet. Det ser aldeles praktfullt ut, når man ser deg selv hoppe fra tak til tak i et speilbilde vist i vann.

Gameplayet er definitivt valgt med omhu. Her har de forandret eneren sin blande-inn-teknikk. Tidligere kunne man blande inn, med prester og munker ved et tastetrykk. Da gikk man og ba til Gud, slik at man skulle tro at du var munk. Nå som man er i Italia, ender man opp med å måtte sitte på benker, gjemme seg i høystaker og små hytter og blande inn med kurtisaner og vanlige folk. Dette mener jeg er litt kjipt, siden eneren sin taktikk var rett og slett genial. Men på eneren var også bare muligheten for å gjemme seg blant munker, så det er nå lettere å gjemme seg.
Slåsskampene i dette spillet er aldeles gode. Her har man valget, vil man løpe eller vil man slåss? Begge kan medføre at du dør, så velg med omhu. Slåsskampene er det ikke all verdens å snakke om, men alt i alt er de svært gode. Ezio er derimot flinkere enn Altair til å bruke den skjulte kniven. Nå er det definitivt lettere å blokke de kommede angrepene med denne lille skjønnheten. Og når man blokkr med den, så dør alle, utenat bosser, momentant av dens penetrerende ferdigheter!

Det som er hovedsakelig stilen til Assassin's Creed, er definitivt klatringen og "free-running". Dette er definitivt et viktig element som trekker spillet opp. Å hoppe over fra bygning til bygning i Italia, er absolutt en fortryllende opplevelse. Til tider for man inntrykk av at Ezio er en evneveik. Siden når man løper mot en vegg, og prøver å klatre. Og han ikke klarer det. Så skal jeg prøve å styre unna, og han vil ikke gjøre, nei, han skal opp den veggen. Dette er litt fordi når jeg styrer, så er kontrollen veldig sensitiv, dette er litt vel på grensen fra å bli irriterende.

Holdbarheten er det mest fantastiske med spillet. Hele historien er lang i seg selv, men ikke nok med det. Så har de lagt på enkelte ting i spillet, som styrker holdbarheten. Dette er som hvordan man får den beste rustningen. Da skal man dra inn i forlatte kirker, som er forresten gigantiske, og lete etter gamle legendariske snikmordere. Her tar jeg og stjeler dere segl, dette kan jeg bruke for å oppnå den siste og endelige rustningen. Et annet element er å få tak i 100 fjær som er spredt over alt. Dette gjør Ezio, siden lillebroren hans, Petrucio, samlet på fjær. Og siden han døde skal han få tak i alle fjærene i minne for han. Dette er logisk og definitivt smart tenkt.
Våpen utvalget er atskillig stort. Man har klubber, sverd og tohåndsvåpen på en kategori, og små kniver som dolker på den andre våpenkategorien. Dette gjøt at det er litt morsommere å slåss, og ikke så ensporet som det kan bli. Slåsskampene er som sagt litt vel ensporet. Det merker jeg at er definitivt slitsomt etter hvert, og man ønsker at Ezio kunne holde seg ute av trøbbel.

Produsentene har også tatt med penger og byer. Det er alt fire byer, med to storbyer, Firenze og Venezia. Her er det mye og finne, og en haug med flotte landskap, som fryder øyene mine. Dette minsker det ensporede, og gjør at spillet ikke blir en og samme by. Det ville ha vært fryktelig kjedelig. Pengefunksjonen er en smart måte. Du kan bruke det på å reparere rustningen din, når den blir skadet, eller bare gjøre som meg, samle på våpen, slik at man kan ha dem i våpenarsenalet. Tidlig i spillet, møter man på onkelen til Ezio, Mario. Han kommer først med det morsomme sitatet, ''It'se me, Mario!'' Før han så viser deg veien til byen som ligger under arven, Monteggironi. Her kan du bruke pengene dine, for å oppgradere alle bygningene i byen din, for å så dra inn litt av en sum, når dagens inntekter er dratt inn. Dette er dessverre litt vel lett å tjene penger, og når man først har laget og oppgradert alle bygningene, så har man et lite problem på hvor man skal bruke pengene. Men dette er definitivt en god løsning, ved å bruke penger på å bygge en by.

Lyden i spillet er god, men ikke fantastisk. Musikken er kjempegod, men litt borte. Den er litt lav og man hører den ikke alltid. Men når man hører den, er det god gammel renessansemusikk som får ørene mine til å godte seg. Stemmeskuespillet er veldig variert, noe som er imponerende. Man hører mange folk klage, over din oppførsel, når du hopper på tak, og sier sitater som ''Has he lost his mind?!'' og ''He is on the good stuff!''. Dette er noe som er morsomt å høre når man oppfører seg som en villmann. Dessverre har denne faktoren også en negativ side, det kan bli litt vel slitsomt og inne i mellom, når jeg er frustrert, og ikke for til noe, så merker jeg at jeg blir irritert over de sutrende italienerne. De små filmene som kommer ofte når man gjør oppdrag, er gode. Alle sammen har en egen stemme, som passer dem. Ezio for eksempel, har en veldig kul italiensk aksent, som slår virkelig an i spillet.

Min konklusjon
Dette spillet er et fantastisk spill, som er verdt å bruke tiden sin på. Det er dessverre veldig ensporet til tider, og frustrerende, men våpenutvalget og de forskjellige funksjonene veier opp i opp. Historien og holdbarheten er definitivt det beste. Gameplayet er litt stivt, og klatringen er ikke alltid bra. Dette mener jeg er litt synd, siden jeg ville likt å ha en perfekt klatring, siden den er så relevant og sentralt i spillet. Men hvis du har lyst på god action, en hel del moro, og en haug med sutrende italienere, så er dette spillet for deg!

Delkarakter:
Grafikk: 9/10 - Veldig sterk, men veldig dumme skygger til tider, og ikke alltid velpolert grafikk

Lyd: 7/10 - Litt vel fadet inn, og sutrende folk er et faktum...

Gameplay: 7/10 - Stivt, men også godt. Definitivt litt vel primitive kontroller i slåsskamper

Historie: 9/10 - Litt klisjé, men definitivt godt gjort, både utenfor og inne i Animus.

Holdbarhet: 9/10 - Solid kvalitet, trekker ned fra 10, siden det kan være veldig ensporet.

Alt i alt: 8/10

Pluss: God grafikk, historie og holdbarhet.

Minus: Gameplayet og lydbildet, og dette spesielt klatringen og ensporet

Beste øyeblikk: Når man har blitt kjent med kontrollene og klatringen og bare oppfører deg som en villmann

Verste øyeblikk: Når du stresser, og en gjeng med grinete italienere skriker ut fra TVen over at du er en fare for nasjonen...

Så da ser jeg frem til det tredje kapittelet om Desmond Miles, i Assassin's Creed III.