Red Dead Redemption

Red Dead Redemption, eller Grand Theft Horsie: Texas 1911? Samme hva det heter, Rockstar har slått seg på en sjanger, og den blir praktisk talt perfekt om og om igjen.

Spillfilosofi er det essensielle i dette spillet. Det er når du kan sitte i timesvis og se på skjermen mens spillkarakteren bare ser i lufta og ser sola passere foran deg, springe avgårde på den støvete veien og kose deg glugg i hjel mens et rådyr løper over foran deg, vente i ei lita evighet på at "Jernhesten" passerer forbi deg, eller å bli facinert over de alt for lange oppdrags-introene.
Dette er virkelig en ting du må kunne praktisere i dette enormt vakre spillet.

Du er John Marston, en ekte kugutt med enorme ferdigheter innen våpen, riding, ydmyking, rodeo, og ekte gammeldags kugjeting.
I tillegg til de tingene, er du også en halvt-kaldblodig morder med ett mål: Hevn over din gamle "venn".
Året er da som sagt i introen av denne anmeldelsen, 1911, og det er begynnelsen av den tekniske revolusjonen, som ikke er så forferdelig godt likt av befolkningen. Streikende telefoner, biler, og forgjengeren til vårt "kjære" massemordvåpen: Minigun.

Red Dead Redemption starter med en enkel liten gjennomgang av kontrollene, og begynner rett på første oppdraget, som går ut på å konfrontere din gamle venn i et forlatt fort, og som du skal greie å ta hevn over i løpet av spillets handling.

I løpet av spillets gang, vil du komme til å glanse gjennom en haug varierte oppdrag, alt fra ellevill heste-racing, til artig gruvevogn-kjøring, og blodig minigun-action.
I spillet vil du også møte på en mengde mennesker, populært kalt "Strangers" , som gir deg småjobber som du kan gjøre når tid som helst i løpet av spillet, hestetyver og tilfeldige skurker som akkurat har knabbet livsverket til en gammel gullgraver.

Red Dead Redemption er kort fortalt et GTA-spill satt til det Ville Vesten, og det vil si gode, gammeldagse revolvere, hest som primært fremkomstmiddel, pottsure Mexicanere og heftige dueller. Men igjen: Det er i praksis et GTA-spill, som da betyr: Sandkasse. Har du spilt et av de spillene som faktisk heter Grand Theft Auto, så vil du fort kjenne deg igjen, med radaren, den enkle bokstaven som betegner "Her begynner oppdraget", metoden man lagrer spillet på, og den massive friheten.

I motsetning til GTA-Spillene har RDR arvet en egenskap fra sin forgjenger Red Dead Revolver, som heter "Dead Eye". Når du da aktiverer denne egenskaper går tiden veldig mye saktere, så du kan konsentrere ved å merke av diverse kroppsdeler på fiendene og deretter treffe med en uhyre nøyaktig treffsikkerhet.

Grafikken i Red Dead Redemption er flott. Spill-områdene, karakterene og andre element ser ekte ut, med de fantastiske ørkenlandskapene, hestene, og de flotte byene. Grafikken kunne likevel vært en anelse bedre, for det er tross alt 2010.

Lyden i spillet er kort sagt perfekt. Den artige ragtime-musikken som treffer deg i ansiktet når du går inn i en flott saloon, våpenlydene høres helt ekte ut, flott bakgrunnsmusikk i de åpne landskapene som virkelig tilhører western-sjangeren.

Gameplay? Klassisk GTA med tillegg som passer perfekt inn. Hestene beveger seg perfekt, Hovedpersonen beveger seg helt naturlig, uten om når han har en revolver i hånda, for da ser det ut som om han har lagt en kabel i buksa, men det får så vær.
Noe nytt i dette spillet er en ting jeg likte veldig godt, kalt en Camp, som gjør at du faktisk kan lagre hvor du vil i spillet. Pluss for den.

Kontrollene er enkle, og lett å venne seg til. Den klassiske Y-knappen brukes til å gå av og på hesten, høyretriggeren til å skyte, og venstretriggeren til å sikte. GTA, anyone?
Det eneste jeg ser som ikke er helt standard, er at i stedet for å bruke høyretriggeren for å ri hesten, må du bruke A-knappen, og trykke heftig for å få hesten til å løpe fortere.

Pluss: Grafikk, historie, lyd, kontroll, gameplay, størrelse, og "Campen".

Minus: Kjøreknappen, ganske bra men litt gammel grafikk.

Gameplay: 9/10 Flott
Grafikk: 8/10 Flott, men litt utdatert.
Lyd: 10/10 Super, elsket pianisten.
Kontroll: 8/10 Minus for "Kjøreknappen"

Sammenlagt: 9/10

Beste øyeblikk: Når du faktisk finner ut hvor stort og vakkert spillet er, når du drar en uskyldig person i et tau bak deg mens du rir, og finner ut at der faktisk er noe som heter Dead Eye.

Verste øyeblikk: Ganske få, men jeg må nok si: Når du dør, og når fingeren går ut av ledd grunnet intens A-trykking.

Forfatteren forteller: Vakkert spill, kan definitivt komme på Topp-10 listen min, og et absolutt must for spillfilosofer. Anbefales på det høyeste!
Jeg har forresten lagt internett-adapteret i skuffen, så jeg har ikke fått prøvd multiplayer.