Red Dead Redemption

Red Dead Redemption forteller historien om den tidligere skurken John Marston, som for å redde seg selv og sin familie må jakte ned medlemmene av banden han en gang red med. Det er i grunn et ganske simpelt utgangspunkt, men i løpet av historien går Rockstar retninger som de fleste andre ikke ville gjort. Og det blir ender opp som en godt skrevet historie.

Karakterene i spillet varierer fra fantastisk til middelmådig. Hovedkarakteren var en karakter jeg ikke helt fikk sansen for med en gang. Jeg kunne forstå ham, og jeg heiet på ham allerede fra starten av, men det var ikke før de senere oppdragene at personligheten hans skinte frem og at han ble mer sympatisk. I spillet møter man også en haug av forskjellige karakterer, ofte fra et annet land og med annen dialekt for å skille dem ut. Det er ofte irriterende at karakterer snakker med en annen aksent, bare for at de skal virke mer unik og skille seg ut fra resten av den grunn. Det er selve personen som må være interessant, og vi skal ikke tenke på en karakter for måten han snakker, men måten han oppfører seg på. Heldigvis er de fleste karakterene i Red Dead Redemption interessante, og det føles ikke som om aksenten er presset inn der for faenskapens skyld. Grafikken er flott, nei, den er rett og slett imponerende, og skuespillet er på et høyt nivå, som det ofte er med rockstar. Dialogene mellom karaterene er like oppfinnsomme og troverdige som karakterene selv.

Gameplayet er strålende og kontrollene føles riktig for et slikt spill. Hvor lett det skal være å plaffe ned skurkene velger du selv. Du kan enten bruke auto-aim eller sikte manuelt, sistnevnte er mer spennende og føles mer tilfredsstillende etter hver nedskyting, men HEY! Det er jo bare meg, du får jo så klart velge selv. Hesteriding er gøy i seg selv, selv om det er litt tungvint i starten, får man fort teken på det og da blir man også fornøyd med hvordan det hele føles. Soloppgangen i Mexico er deilig å stirre på vei til et nytt oppdrag, og alt det forskjellige været hjelper på å skape en troverdig verden.

Å løpe rundt om kring under kampene både online og på singleplayer kan gå litt begge veier, av og til føles det naturlig og du får det til slik som du vil, men det kan være litt for mye animasjon i enkelte svinger, jeg fikk ofte problemer å komme meg gjennom døren jeg ville fordi karakteren tok 360 graders svingene med å løpe 5 skritt frem etter hver sving. Det er bare pirking, men det er grusomt irriterende å bli skutt ned pga en småfeil... og slike har Red Dead Redemption nok av. Selv om spillet er strålende og stemningsfullt så har det nok av glitcher og bugs. Det var vel minst 3 ganger hvor jeg faktisk tapte oppdraget jeg holdte på med fordi spillet ikke gjorde det jeg ba det om, og da mener jeg ikke at jeg skrek til skjermen, men mer at John Marston ikke ville hoppe av en viss vogn stappet med dynamitt og med lunten tent, eller at jeg ble skyvet bortover og vekk fra en karakter jeg måtte bli hos, og dermed tapte! Men den endelige opplevelsen blir så god at jeg tilgir spillet for sine småfeil.

For de som har sett og elsker mange westernfilmer blir opplevelsen bare enda bedre, da det er nok av ting og tang som man kan gjette seg til hvor inspirasjonen ble hentet fra. Den blander også disse sub-sjangrene i western-sjangeren inn i samme spillet. Vi blir servert klassiske "run and gun" øyeblikk som er som tatt fra John Wayne og James Stewart klassikerne, hvor man hopper fra tak til tak med en Winchester rifle i hånden og en partner rett ved din side. Spillet har også den iskalde, skitne stemningen fra spagetti-western filmene av Sergio Leone, med kjappe nedskytinger av flere personer på en gang og grov og skitten vold. I Red Dead blir sjangrene blandet godt inn i en fantastisk western-godtepose, som ikke ligger igjen med noe av det godteriet ingen liker. Red Dead Redemption vil nok fornøye de fleste western fans, uavhengig av hvilken type western de foretrekker.

Red Dead Redemption blir ofte sammenlignet med GTA IV, og ja, jeg ser likhetene. Men jeg synes at dette spillet brillierer der GTA IV ble kjedelig. For oppdragene er heldigvis ikke like repeterende her som i GTA IV, du vil ikke enda opp med å møte en gjeng med folk som er ute etter å drepe deg i løpet av hvert eneste oppdrag. Det er bra, og det er nok av variasjon i oppdragene til å holde spillet interessant hele veien gjennom.

Red Dead Redemption er et stort spill som vil ha deg ridende gjennom alt fra fjell, småbyer og ørken. I singleplayeren blir deler av kartet etter hvert åpnet for deg å reise til, og hvert område har sin distinkte stil og følelse. Det er også kjekt å jakte på forskjellige dyr, og det er forskjellige dyr ut i fra de forskjellige områdene eller "landtypene", noe sånt. Oppe i fjellene og skogen vandrer det for eksempel bjørner, og i ørkenen ser man i ny og ne en slange som lusker i buskene.

Online opplevelsen er hva jeg har ventet på i årevis. Dette å starte sin egen bande og å gjøre hva pokker man vil med dem er som en drøm i oppfyllelse. Ikke bare er det kule oppdrag og kamper man har med andre gjenger, men at man kan herje rundt om i hele de åpne verden er hva jeg setter mest pris på. Man kan få hva man vil ut av det, omtrent. Jeg fikk en skikkelig Butch Cassidy følelse da hvertfall 8 stykker jaktet meg og kompisen jeg spillte med, de var flere, hadde bedre våpen. Men vi hadde hjernene, og lurte dem inn i feller. Det var utrolig artig, og viste oss hvor mye forskjellig man kunne finne på å gjøre i dette spillet. Så selv om du er ferdig med storyen, er det minst like mye, om ikke mer gøy å spille med venner online.

Mine tanker om slutten, og det som skjedde etterpå. De neste to avsnittene er altså fullt av SPOILERE, bare slik at dere vet det.
--------------------------------------------------
Jeg likte slutten, virkelig. Den gamle vesten hvor banditter og de raskeste revolvermennene regjerte var over, og Marston døde sammen med epoken han levde i, drept av folkene som nå ville ta over. Og ikke nok med det, men ved å gjøre det han gjorde reddet han familien sin fra døden og betalte for sine egne synder. Alle i gjengen var nå død, og perioden de levde i forsvant med dem. Og slik mine damer og herrer, avslutter man et godt spill. Man sitter igjen med en trist følelse, men en følelse som i hvert fall jeg satt pris på, og det er derfor det som skjedde etterpå var så jævlig tåpelig. Så klart er det kjekt å drepe gjerningsmannen, men retningen sønnens karakter tok ødelagte alt John Marston prøvde å gjøre for ham, og noe av grunnen han ofret seg for familien. 3 år etter John Marstons død, ser vi at sønnen har blitt som en ny versjon av faren, utstyrt med en tvilsom bart og alle våpnene faren en gang eide. Han reiser ut for å ta livet av mannen bak farens død.

Allerede der er det noe feil... John Marston fortalte sønnen flere ganger at han ikke måtte leve samme livet som sin ham, at det ikke var noe liv å leve, og alt John Marston gjorde i løpet av spillet var for at familien skulle få leve i fred. Men, som det viste seg kunne det ikke ende med mindre John døde også, så for å la sønnen bli sluppet å være jaktet på, endte John opp med ofre seg selv, slik at sønnen kunne få et normalt liv sammen med moren. Men så tar sønnen denne retningen han tar, og da blir på en måte farens død forgjeves. Det hele føles som en billig måte å løse noe på, og at det ble slengt inn for at vi skulle kunne traske rundt om i vesten og gjøre sideoppdrag etter spillet var ferdig. Så det trekker ned på opplevelsen for min del, i alle fall.
----------------------------------------------------

Konkulsjon:

Alt i alt var Red Dead Redemption verdt hver eneste kronasje, og jeg vil fortsette med å spille det online en god stund fremover. Hey, om du kjøper det på X-box 360 kan vi jo spille sammen! Jøss.