Green Day: Rock Band

Harmonix fant ut at bandbaserte spill lønte seg etter The Beatles: Rock Band, og de bestemte seg for å lage et nytt slikt spill. Denne gangen er det punk-rockerne Green Day som får sitt eget musikkspill. Jeg har puttet Beatles-platene på hylla og tatt fram naglearmbåndene, og min mening om spillet får du her...

Min forventning til Green Day: Rock Band var delt. På en side gledet jeg meg til å spille mesterverk som Jesus of Suburbia og Homecoming, på en annen side var jeg redd for at de fleste låtene ble for kjedelig å spille på instrumentene utenom vokal. Så la oss se om det ble så morsomt som jeg hadde håpet:

Spillet foregår som et hvilket som helst annet musikkspill. Du har en plastgitar, bass, trommer eller mikrofon som du skal treffe noter som kommer nedover skjermen med på sin egen spesielle måte, noe som simulerer at du spiller musikk. På gitar og bass bruker du knappene oppe på gitaren til å utføre grep, mens du slår på knappene nede for å spille notene. På trommene slår du på riktig tromme til riktig tid og bruker fot-pedalen på de lange, oransje notene. Som vokalist synger du sangen mens du prøver å synge høyt eller lavt nok til en hver tid. Selv om spillet kjører på samme spillmotor som The Beatles: Rock Band har det blitt gjort et par små endringer for å få det mer likt Rock Band 2, f.eks. at man nå kan spille trommefiller og at notekartbakgrunnene er helt svarte så man ikke blir distrahert av alle fargene. Dessverre betyr også dette at man ikke får noen historiemodus der man følger bandets karriere, men derimot en mer standard karrieremodus, som er delt opp i 3 deler, en for hver av bandets æraer (Dookie-perioden, American Idiot-perioden og 21st Century Breakdown-perioden). Men så er nå ikke historien det viktigste i et musikkspill.

Siden dette er et musikkspill er det lyden som er viktigst, og soundtracket er som forventet svært bra. Man får hele Dookie og American Idiot albumene med i spillet, nesten hele 21st Century Breakdown albumet (som kan bli fullført via nedlastbare sanger), samt låtene Brain Stew/Jaded, Good Ridance (Time of Your Life), Warning, Minority, Geek Stink Breath, Hitchin' A Ride og Nice Guys Finish Last på kjøpet. Så musikken er det ikke mye å klage på. Men dessverre er ikke lyden helt på topp av en veldig viktig grunn: Sensuren. Ja, selvfølgelig måtte de sensurere ord som fuck og faggot (to ord som blir brukt veldig mye i American Idiot) for at aldersgrensen ikke skulle overskride 12+. Det at de har sensurert sangene til et punkeband som Green Day er ille nok i seg selv, men de er også frekke nok til å ikke sensurere ord som bitch (i sangen St. Jimmy) og mastrubation (i sangen Longview), noe som gir meg en følelse av at de kun sensurerte noen ord "bærre på jævel". Det er også verdt å nevne at enkelte ganger blir to svært forskjellige sanger merkelig nok limt sammen til en lang sang (som Give Me Novicaine og She is A Rebel), mens andre sanger som faktisk burde ha vært limt sammen (som Song of the Century og 21st Century Breakdown) ikke er det. Ikke et stort problem, men når man ikke liker så godt We Are The Waiting, og man må spille igjennom hele den sangen for å kunne spille St. Jimmy er det jo en smule irriterende.

Gameplayet i seg selv er det derimot lite å klage på. Alt reagerer som det skal og det er ikke noe lagg uansett hvor mange som spiller. Kalibreringen for å få notene til å komme til riktig tidspunkt i forhold til lyden virker også som den skal, og hvis du allerede har kalibrert spillet i Rock Band 2 kan du bruke akkurat samme innstillinger i GRRB som der. Notekartene er også svært gode, og Harmonix har greid å få sangene til å bli så interessante som mulig uten å fullstendig overdrive med notene. Men på tross av at alt virker som det skal, så er det en liten bakdel: ikke alle albumene er like morsomme for alle instrumentene. Dookie er mest morsomt for bassisten og trommisen, mens det er en stor "strumfest" for gitaristen, American Idiot sine bassdeler igjen er standard og uinteressante, mens 21st Century Breakdown sine trommedeler ikke er like energiske og kule som i tidligere album. Vokalisten derimot kan ha det morsomt overalt, siden det avhenger av om personen liker sangen eller ikke. Uansett så kommer ihvertfall en eller to av de tre albumene til å underholde deg, og hvis du spiller flere instrumenter er dette ikke et særlig stort problem i det hele tatt. Da er det bare å bytte over til trommer når du skal spille Basket Case eller gitar på American Idiot.

Multiplayerdelen er alltid det morsomste med et Rock Band spill, og Green Day Rock Band er virkelig ikke noe unntak. Når man spiller med 2 til 6 personer samtidig får man virkelig følelsen av å spille musikk sammen, selv om plastgitaristen kanskje har det lettere enn den virkelige gitaristen. Siden det er samme spillmotor som TBRB har man også her flerstemt vokal, noe som gir muligheten for opptil 3 vokalister å synge sangen samtidig, enten flerstemt eller at alle synger hovedmelodien. Dette gjør det mulig både å ha flere spillere samtidig, men også større utfordring hvis du har et par mikrofonstativ eller andre ting å feste mikrofonene i tilgjengelig. Å spille St. Jimmy på trommer mens du febrilsk prøver å synge riktig samtidig er litt av en utfordring! Når vi først snakker om utfordring kan jeg jo nevne at spillet varier veldig i utfordring fra instrument til instrument. Der gitar og bass-delene er rimelig enkle (vanligvis), er trommene og vokaldelene skikkelig utfordrende til tider, spesielt Brain Stew/Jaded og Homecoming. Uansett er spillet perfekt å spille sammen med venner som liker Green Day, og de 4 forskjellige vanskelighetsgradene gjør det tilgjengelig for alle.

Grafikken bruker jo å ha lite å gjøre med et musikkspill, men Harmonix sin jobb med det visuelle hjelper iallefall ganske mye på rockefølelsen. Bandet selv ser mye mer realistisk ut en avatarene i Rock Band 2, konsertarenaene er spektakulære med mange stilige spesialeffekter og hver sang har sine egne spesiallagde animasjoner spilt inn av Billie Joe Armstrong, Mike Dirnt og Trè Cool. I motsetting til Beatles derimot, som var fullt av farger og lys, er Green Day Rock Band basert mye mer på en mørkere fargepalett, med mye svart og rødt. Denne mer dystre fargepaletten gir spillet et stort løft i rockefølelsen. Men alt kan jo ikke være bare fryd og gammen, og som i alle andre spill har grafikken noen bakdeler også. En av tingene er at de mest grandiose spesialeffektene blir kun brukt på sangene ifra American Idiot-albumet, mens Dookie og 21st Century Breakdown sangene ser mye mer standard ut. En ting jeg også merket meg er hvordan publikumet ser ut. Lavoppløst. Når det til og med hender at fansen kommer for å stagedive eller at man får et par nærbilder av dem så er det irriterende at Harmonix ikke har fått dem til å se mer realistiske ut. Men dette er egentlig mest småpirk, så jeg skal ikke skrive for mye om det. Alt i alt er spillet veldig behagelig å se på.

Holdbarheten er som i alle andre band-baserte musikkspill kortere en fullspillene (som eks. Rock Band 2), mye på grunn av låtutvalget. Ja, man har 3 fulle album med mer, men når det ikke er mer en totalt 47 sanger på platen og 6 sanger til nedlasting, så tar det ikke alt for mange dagene før du har spilt alle sangene ut og inn. Men til gjengjeld har man en rekke achivements/trophies som gir oss profesjonelle noe å pirke med en god stund. Her er det alt ifra å spille alle taktene på trommetreneren perfekt til å greie hele spillet på under 12 timer med 4 personer, å spille gitarsoloen i Jesus of Suburbia uten feil med Rock Band gitarens miniknapper og å treffe alle fotpedalnotene i Brain Stew/Jaded. Men om man ikke liker trophy/achivement-hunting, og man er lei av å kun spille Green Day-sanger, så kan man faktisk eksportere alle sangene på platen for en femtilapp til bruk i RB, RB2 og det kommende RB3. En smart løsning som gjør at sangene kan bli brukt i framtidige spill med bedre gameplay og flere instrumenter.

Så hvis du er en Green Day-fan, musikkspillentusiast eller bare er ute etter noe med en god multiplayer er dette et godt kjøp. Hvis Harmonix bare hadde hatt baller nok til å ikke sensurere sangene ville det ha fortjent en god 9'er, men sensuren trekker hele opplevelsen ned til en sterk 8'er. Sensur eller ikke, dette er et bra spill.

+ Gode notekart, perfekt gameplay, flott grafikk, godt valgte sanger

- Sensur, ikke alle sanger er like morsomme på alle instrumenter, litt få sanger

Grafikk: 9/10: Billie, Mike og Trè ser ut som seg selv, og sceneshowene er spektakulære. Iallefall på American Idiot-sangene.

Lyd: 8/10: Soundtracket er det ikke mye å klage på, men at de har sensurert bort fuck og faggot er irriterende.

Gameplay: 9/10: Alt virker som det skal og notekartene er godt programmert. Men ikke alle sangene er like underholdende på alle instrumenter.

Multiplayer: 10/10: Hvis vennene dine ikke fortsatt er lei av musikkspill, og hvis de liker Green Day, er dette et perfekt spill å spille sammen med dem.

Holdbarhet: 8/10: Få sanger, men masse trophies/achivements og muligheten til å eksportere sangene gir spillet en god del timers ekstra levetid.

BESTE ØYEBLIKK: Når du spiller den spektakulære slutten av Jesus of Suburbia, med spesialeffekter som virkelig reiser nakkehårene.

VERSTE ØYEBLIKK: Når hendene dine holder på å falle av etter alt for mye strumming og tromming.