Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Call of Duty: World at War

Skrevet av: Tyranus   2010-06-27

Verden er i krig, og klokken er nok en gang stilt tilbake til verdenshistoriens mørkeste dager. Etter smash-hiten Call of Duty 4, var mange skeptiske til å dra tilbake til 2. verdenskrig, men her har Treyarch sørget for en intens og spektakulær action-fest som skal begrave Call of Duty's WW2 setting, en gang for alle.

Call of Duty har som mange vet alltid tatt plass under 2. verdenskrig. Serien har latt oss inta støvlene til oppdiktede soldater, for å la oss kjempe i store slag som skjedde i virkeligheten for mer enn 70 år siden. Men i 2007 snudde skaperne av serien, Infinity Ward, serien på hodet. De byttet ut M1 Garand rifla med M4, Tyskland var nå Midt-Østen og Øst-Europa, og tittelen var Modern Warfare. Call of Duty 4 tok verden med storm, og serien vi kjente så godt skulle aldri bli som før... trodde vi. For i 2008 sto den andre utvileren ved roret, Treyarch, som i 2006 ga ut Call of Duty 3, som var et bra spill, men det møtte aldri den store suksessen vi hadde håpet på. Så nå har de sendt oss tilbake til 2. verdenskrig igjen, og jeg må si at World at War er det beste spillet i serien siden forgjengeren som tok plass i presens.

Spillet starter i øyregionen Makin Atoll i Japan. Du blir holdt til fange av noen japanere i en liten landsby, og du er på vei til å bli henrettet. Du ser en lagkamerat få strupen kuttet over uten nåde, og det betyr selvsagt at du er nestemann. Men akkurat i siste sekund kommer resten av kompaniet ditt og redder deg ut derifra, og før du vet ordet av det befinner du deg midt oppe i kampens hete. Etter et par oppdrag havner du rett over andre siden av jordkloden, nemelig i Stalingrad, Russland, og du befinner deg i en situasjon som er tatt rett ut av sniperfilmen Enemy at the Gates.

Denne gangen for du nemelig se krigen fra både amerikanernes og Sovjets perspektiv, akkurat som i Call of Duty 4, der du både spiller som fotsoldtat i den amerikanske hæren i Midt-Østen og som britisk SAS i Øst-Europa. For meg skaper dette stor variasjon i gameplay, og spillet føles alltid friskt. For i det ene øyeblikket befinner du deg i tett jungel for å ta over hver eneste centimeter av Japan, og i det andre er du et falleferdig Berlin på jakt etter Hitlers blod.

Det finnes ikke så veldig mye historie i World at War, for alle vet at vi allierte vant. Og hvis vi skulle sett det slik som soldatene gjorde det den gang, så ville spillet blitt utrolig klisje, og det ville ikke vært gøy i det hele tatt, for de som er opptatt av historien Det som i det hele tatt finnes av historie blir fortalt under briefingene mellom oppdrag, der du får se virkelige klipp fra krigen, og kommandørene på laget forteller litt om hva du skal gjøre. Det er heller ikke så mye du får vite om deg selv heller. Her er altså alle personlige problemer dyttet til sides, for her er det kamp som står i fokus.

For det er nemlig kampens hete som spillet er fokusert mest på, og mens du spiller gjennom spillet blir du kastet ut i situasjoner du aldri skulle tro du kommer ut av. Noe av det skyldes "respawning" (norsk ord for det anyone) fiender. For her er det ikke et fast antall fiender du skal skyte, her strømmer det på av både japser og tyskere. Og når du først puster lettet ut og tenker at alt er over, så får du øye på noen dusinvis flere, og du blir nødt til å gjøre alt om igjen. Utrykket "push forward" har fått en helt ny mening i dette spillet. Granatkasting fra fiender er også noe annet som gjør spillet utrolig frustrerende, og jeg kastet nesten kontrollen i TV'en etter å blitt strengt i filler av granater gjentatte ganger. Men både granatkasting og respawnende fiender skjer på sitt værste på de vanskeligste vanskelighetsgradene, så hvis du holder deg på Normal er det ikke noe problem.

Men hvis du syntes spillet blir for vanskelig, så kan du spille hele historiedelen sammen med 3 andre, enten over nett eller lokalt. Dette byr på mye morro, og jeg hadde det kjempe gøy da jeg spilte med andre og så hvem som kunne drepe flest nazier og japser. Spillere som syntes de tidligere spillene i serien er for voldelige for dem, burde holde seg unna dette. For her spruter det litervis med blod, armer og bein skytes av, hoder sprenges, og kropper brennes. Det gjør kamper enda mer intense, og det er utroligtilfredsstillende å bruke et høykalibers våpen og skyte vekk kroppsdeler på fienden.

Som du kanskje har lagt merke til så er World at War ganske likt som Modern Warfare. Det er de samme deilige kontrollene og fysikk, men graffiken er pusset opp drastisk. Den er faktisk fantastisk bra, og du ser klar forskjell fra forgjengerne. Både lyseffekter, flammer, detaljer på karakter og våpen er sterkt forbedret, og jeg vil virkelig si at dette er det vakreste krigspillet jeg noen gang har spilt.

Lyd design er også fabelaktig. Musikken passer situasjonene utmerket, og det hjelper mye på atmosfæren mens du spiller, enten om det er en episk kamp utenfor Der Reichstag, eller om det er en skuddveksling inne i en lien japansk bunker. Og jeg kan love deg at hvis du har et bra lydsystem, så vil du kose deg mens tankser ruller ved siden av deg og fly nesten snidder hodebunnen din. Stemmeskuespillet er det heller ikke å klage på, for her har de fått Keifer Sutherland (Jack Bauer i 24) og Gary Oldman (Gordon i Batman Begins/The Dark Knight) med på laget, og de gjør en god jobb som kommandantene som følger deg gjennom hele spillet. De "mindre viktige" soldatene er også gode, men Sutherland og Oldman er helt klart høydepunktet.

Men så over til multiplayer delen, som uten tvil var det som gjorde Call of Duty 4 til et så suksessfulltspill. Folk som har spilt Modern Warfare vil med en gang føle seg hjemme her, for hele multiplayeren er så og si nesten identisk, og den største forskjellen er at det hele foregår med en 2. verdenskrig setting. Akkurat som alle andre multiplayer spill starter du med kun noen få våpen og perks (perks - gir deg ektra fordeler), og mens du jobber deg oppover og blir bedre, så får du nye våpen, perks og tilbehør til skyterne dine. Og akkurat som i Modern Warfare har Treyarch tatt med Killstreaks, som er en slags bonus du kan bruke når du dreper et X antall fiender uten å dø. På noen av banene finner du også tankser, som er utrolig gøy å kjøre, men noen ganger gjør de spillet ubalansert. En annen ting som dessverre gjør det ubalansert er SMG'en MP-40, et våpen som er altfor kraftig og treffsikkert, og det dreper deg etter kun et par skudd hvis du har riktig perk. Det hjelper da ikke så veldig mye at nesten alle spillerne bruker den.

Siden dette ikke er i moderne tider, så betyr det selvsagt at det er en del forandringer. Her finner du verken jetfly eller helikoptere, men du får derimot artilleri, og hvis du er heldig nok så kan du sende en flokk med hunder mot fienden. Banene er også sterkt forandret, og her er det flere ødelagte hus og bygninger enn før, og det kan by på mange muligheter. Men jeg syntes dessverre at banene ikke er så utrolig gode som de kunne ha vært, jeg ble lei av mange av dem etter kun noen få matcher. Det er da et pluss at det finnes DLC som gir deg flere baner, og mange av dem var faktisk bedre enn de som var på spillet fra før.

Denne gangen har også Treyarch utviklet noe som aldri ha blitt sett i et Call of Duty spill før nå, noe så genialt og enkelt som Nazi Zombies. Her er konseptet ganske enkelt, du og opptil tre andre er stengt inne i en bunker og er omringet av udøde nazister. Det er deres jobb å holde dem unna bunkeren før dere blir til zombier selv. Hvis dere er så uheldige at de kommer inn, så må dere skyte dem, og bygge opp barrierene som de kom gjennom første gang. Sammarbeid er stikkordet, og uten det vil du ikke overleve lenge. Men hvis en lagkamerat ligger nede, så må du gjenopplive dem, koste hva det koste vil. Men det er også litt konkuranse med her, for hver eneste zombie du dreper får du XP, det kan du bruke på å kjøpe våpen eller låse opp nye rom. Enten om du spiller over nett eller lokalt, så byr Nazi Zombies på mye morro, og det er et av de beste modusene i spillet.

Alt i alt så er Call of Duty: World at War et fantastisk spill, og jeg slet virkelig med å finne noen feil med det. Hvis man vil finne feil som kan ødelegge spillopplevelsen så må man være ekstremt pirkete. Med både intens enspillerdel og en avhenighetsskapende multiplayer del, er dette en klar vinner hos meg. Grafikken og den deilige volden kommer bare som en bonus, og jeg vil si at dette er det beste spillet Call of Duty spillet noengang, på lik linje med Modern Warfare. Det er kanskje ikke så banebrytende og friskt, men det er likevell det et av de beste spillene noen gang som er basert på 2. verdenskrig.

Pluss:

God krigsatmosfære, samme deilige kontrollene som før, fantastisk grafikk, god flerspillerdel, nazi zombier

Minus:

Til tider ubalansert flerspillerdel, ofte frustrerende på høyere vansklighetsgrad

Beste øyeblikk:

Når du kjemper en intens kamp der både eksplosjoner rister bakken, skudd snidder ørene dine og andrenalinet pumper som bare det

Værste øyeblikk:

Når fiender du dreper kommer tilbake om og om og om igjen, og du til slutt dør av en enkel granat.

Grafikk - 9
Gameplay - 10
Lyd - 9
Holdbarhet - 9

Spillet er testet på PlayStation 3 og Xbox 360

Medlemsanmeldelser26
Samlet karakter: 8.1/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10