Call of Duty: World at War

Jeg har i-grunn aldri hatt særlig sansen for utvikleren TreyArch sine «Call of Duty»- spill. Helt siden da jeg prøvde «Call of Duty 3» har jeg mistet troen på TreyArch.

Etter at «Call of Duty 5: World at War» ble annonsert for et par år tilbake har jeg aldri tenkt på å kjøpe spillet. Nemlig fordi TreyArch stod bak det. Men et år etter tok jeg det store steget og kjøpte meg spillet for 299 kr hos CDON. Og her er min dom.

Samme gamle

Historien i «Call of Duty: World at War» (skriver World at War her etter) er utrolig lik mange andre krigspill, eller rettere sagt 2. verdenskrig spill.

I «World at War» følger vi 2 soldater sammen med 2 forskjellige tropper som reiser i hver sin retning mot krigen. Du spiller som den sovjetiske Private. Petrenko og Private. Miller fra den amerikanske marinen. Begge har som mål å enten få okkupert fiendens marker eller å få tatt tilbake sitt eget land.

Dessverre er ikke alt fryd og gammen. Historien er forferdelig lineær og tar i bruk elementer fra andre krigspill slik at jeg ofte tror jeg har hørt og lest historien i «World at War» fra før.

En annen ting som faktisk er bra når det gjelder historien i «World at War» er at utviklerne har lagt inn sanne bilder og videoer da spillet lastes inn slik at man også får vite hva som skjedde i virkeligheten under 2. verdenskrig. Noe jeg alltid har likt utviklerne legger til.

Ensformig

Hver av de 2 personene som man spiller som vil ha forskjellig variasjon i oppdragene. Man kan enten storme inn i en sumpbelagt jungel eller snikskyte tyskere fra datidens ødelagte skyskrapere. Men i en eller annen grunn blir spillet kjedelig uansett.

Jeg spilte aller først hele kampanjen hos en venn på en PlayStation 3 og kjøpte spillet selv rundt 2 måneder etterpå. Kun for å få spille litt samarbeid. Men dessverre gikk ikke alt som planlagt da jeg fik spillet i posten. Med en gang det første oppdraget startet da jeg var bindet fast på en eller annen strand med japanere som torturerte lagkameraten begynte jeg å kjede meg. Jeg ville ikke si til lagkameraten at jeg kjedet meg ettersom han elsket «World at War» (noe han fremdeles gjør). Etter et par timer var vi ferdige med hele kampanjen og jeg pustet lettet ut.

«Call of Duty 4» som kom ut før «World at War» handlet om nåtidens krig. Nærmere sagt moderne krigføring. Mens «World at War» handler fremdeles om 2. verdenskrig. Som betyr at våpen som G36C og MP5 er ikke med i «World at War». Vi får heller våpen som flammekaster og den alltids elskede Thompson. Man har også snikskytere. Akkurat som i «Call of Duty 4»s elskede snikskyter oppdrag «All Ghilied Up» har «World at War» et svært lik snikskyter oppdrag. Noe som derimot gir tegn på at utviklerne hos TreyArch liker å følge med hvordan Infinity Ward gjør det.

Selve kontrolleren er helt lik «Call of Duty 4: Moderen Warfare». Noe som betyr at den er stram og god. Akkurat som en «Call of Duty»- kontroller skal være. Enkelte ganger kan springingen se og kjennes ut som man går på månen med romdrakt. Ikke ulikt «Fallout 3»- og «The Elder Scrolls IV: Oblivion» sitt tredjepersons system.

Dumme fiender

Noe jeg alltid reagerte på da jeg spilte kampanjen uansett vanskelighetsgrad var at fiendene var stokk dumme. På noen av de siste brettene da man skulle storme inn i et japansk slakteparadis sto annenhver japaner helt i ro med bajonettene sine og jeg kunne skyte på dem og ikke minst knive dem uten de gjorde noe forsvar. Som mange ganger gjorde meg sint men også lettet om jeg spilte på veteran vanskelighetsgraden.

Alle 4 vanskelighetsgradene fra «Call of Duty 4: Moderen Warfare» er igjen å sees i «World at War». Altså easy, medium, hardened og veteran. Jeg spiller alltid et spill på mellomste vanskelighetsgrad (Medium på «Call of Duty») ettersom at jeg håper at utviklerne klarer å balansere vanskelighetsgradene noe de ikke greide i «World at War». Enten kan fiendene se deg på over 100 meters avstand på veteran eller så kan du stå rett foran en fiende og knivstikke dem uten at de gjør noe form for motstand.

Noe som jeg kan si overrasket meg ganske så positivt er at japanerne og tyskerne oppfører seg på forskjellige måter. Japanerne kommer svært mange ganger og springer mot spilleren med bajonettene sine mens tyskerne ligger klar i kampstil og ikke er såpass "Rambo" som japanerne.

Middelmådig

Noe av det som oftest irriterte meg da jeg skulle spille igjennom kampanjen var de svært så repetive dialogene. Dialogene til hovedpersonene Private. Petrenko og Private. Miller er svært så ensformige. De snakker utrolig lite og når de faktisk begynner å snakke litt er det som en godnatt historie. De er så utrolig livløse når de snakker at man skulle tro at kampene foregikk på et bibliotek. Ikke nok med det. Fiendenes dialoger er nesten alltid det samme. Enten roper de ut "Fire!" eller "Get them!". Noe som blir på norsk "Skyt!" og "Ta dem!".

Auto lagringen har nesten alltid vært et problem i et «Call of Duty»- spill. Flere ganger har spillere klaget til TreyArch for å ha auto lagringen oftere. Det er nesten alltid slik om man kommer på et vanskelig plass i spillet uansett vanskelighetsgrad så må man prøve flere ganger for å komme seg til neste auto lagring. Noe av det verste er at det ikke er manuell lagring heller. Som er veldig dumt for spillere som elsker å trykke på lagring hvert minutt for å ikke dø om man har kommet veldig langt.

Svak teknologi

«Call of Duty 4: Moderen Warfare» hadde utrolig god grafikk da spillet kom ut og «Call of Duty: World at War» bruker omtrent den samme grafikkmotoren, med unntak av et par justeringer.

Jeg skal ikke helt klage på at grafikken er svak og at omgivelsene er svært lite detaljert. Noe de er. Men det jeg vil klage på er at de ikke er like fine som de var i «Call of Duty 4». I en eller annen grunn så er ikke bygninger og omgivelsene like fine og detaljerte som jeg synes de er i «CoD4». En annen ting jeg også vil klage på er ansiktene og detaljene på klærne til karakterene. De er svært lav teksturert og det ser ut som klærne kommer fra «Call of Duty 3». Mens skygger og vann refleksjonene er svært fine og dynamiske.

Lyden er derimot like bra den alltid har vært i «Call of Duty»- serien der er det ingenting å klage på.

Bugs eller tekniske feil som det også heter er det mest irriterende med spillet. Jeg opplevde bugs nesten hele tiden da jeg spilte kampanjen i lag med kompisen min. Enten så kan man se en fiende hengende opp i lufta, et gevær som går gjennom en dør eller lagkamerater som ikke vet hva de skal gjøre.

Flerspillerdelen

Flerspillerdelen er rundt 60% av nesten alle «Call of Duty»- spill. «World at War» bruker de samme gamle modusene som «Call of Duty 4: Moderen Warfare» brukte men et par justeringer er med.

Vi har Lag en klasse der man kan modifisere våpen som BAR, Springfield og MP40. Noe som jeg savnet er mer avansert modifisering. Det er litt lite tilbehør å åpne opp. Den modusen der man måtte få X antall drap for å for eksempel få opp et helikopter er med men som nå er ulver ettersom helikopter er mer et moderne "apparat".

Det er en god del flotte baner, men mange av dem er ganske så dystre. Ellers er flerspillerdelen utrolig lik «CoD4» sin.

Noe som ble til en utrolig stor suksess hos meg er den nye nazi zombie modusen TreyArch implementerte. Nazi zombies er på lik linje med «Gears of War 2» sin Horde modus, «Halo 3: ODST» og det kommende «Halo: Reach» sin Firefight modus. Og som du forhåpentligvis skjønte bare ved å lese navnet handler modusen om at opptil 4 stykker kan samarbeide i 1 bane (4 baner til sammen med de nye kart pakkene) om å drepe bølger med nazi zombier. Det er alltid like morsomt i tillegg til at modusen er veldig vanedannende.

Konklusjon

«Call of Duty: World at War» er et middelmådig skytespill fra utvikleren TreyArch. Spillet har et par positive punkter (som kan leses i pluss feltet) men dessverre også en god del negative punkter (som kan leses i minus feltet). Jeg har uansett bestemt meg for å snart forhåndsbestille TreyArch`s nyeste prosjekt «Call of Duty: Black Ops» og håper de lykkes med det.

Karakteristikk:

Grafikk: 7/10.
Lyd: 8/10.
Gameplay: 8/10.
Holdbarhet: 8/10.

+ Nazi zombies rocker; vanedannende flerspiller; mange forskjellige samarbeidsmoduser.

- Varierende intelligens; ensformig opplevelse; ingen gjenspillingsverdi på historien; middelmådig historie; mange bugs; uverdig rockemusikk.