Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Borderlands

I kjølvannet av førstepersonsbastardene Modern Warfare 2 og Bad Company 2 dukket en aldri så liten perle opp. Noe så sjelden som et førstepersons skytespill med millioner av våpen, cel-shade grafikk og interplanetariske, selvbevisste roboter. Velkommen til Pandora, velkommen til grenseland.

Mens du sitter og nynner på Ain't no rest for the wicked gjennom introen, har du allerede oppfattet at Borderlands ikke har den dypeste historien. Du skal på skattejakt etter noe som heter The Vault, som i følge legenden gir deg uendelig rikdom, flust med chicks, makt og alt det Berlusconi har knabbet til seg. Til jakten får du velge mellom fire typer (og ryper) til å fullføre jakten med. Med særdeles lite bakgrunnsinformasjon om hver person, blir det til å velge klasse etter hva slags våpentype du er, enten du liker å plukke ned hode etter hode på avstand med Mordecai, eller slå i hjel en hver stakkar med knyttnevene til kjøttstykket Brick. Du er uansett kapabel til å bruke ethvert våpen tvert av hvilken klasse du velger, du vil bare få enkelte fordeler etter hva du velger.

Personlig er jeg ikke så fan av at flere av dagens førstepersonsspill prøver å være så forbanna seriøse og pretensiøse. Det som dermed gjør Borderlands så elskbart er at den smått diffuse humoren trigger latterdelen av hjernen, som gjør at man hele tiden humrer for seg selv av det geniale manuset og det gjennomførte persongalleriet. Alt fra de oppmerksomhetssyke Claptrapene, til manisk ensomme Patricia Tannis som har utviklet seg fra å være normal til å bli fullstendig psykisk nedbrudt.

Borderlands er et veldig åpent spill, millioner av våpen, rollespillelementer, som et levelsystem, masse spesifikasjoner og oppgraderinger på hver person, i tillegg til en svært åpen verden hvor man hele tiden kan reise tilbake til områder man tidligere har vært i spillet. Med en åpen verden betyr det desverre at fiendene ofte blir stokk dumme. De vet sjelden hvor de skal gjøre av seg og ofte løper de fortvilet rundt på åpne plasser fremfor å dukke bak objekter for å unngå å bli skutt. Bosskampene er også svært sjelden noen reell utfordring, og siden det ikke går an å velge vanskelighetsgrad, klarer man i de fleste tilfeller å felle de ned på strak arm.

Uten å røpe for mye detaljer, var slutten likevel et eneste stort antiklimaks. Det trekker ned hele spillopplevelsen litt med tanke på at slutten virket rushet av utviklerne, i tillegg til at sistebossen også utvilsomt er den mest gruelige i hele spillet - tidskonsumerende og unødvendig enkel. Heldigvis er resten av Borderlands fortreffelig, og holdbarheten er svært høy. Man spiller gjerne gjennom enspilleren flere ganger, og man har muligheten til å bruke karakteren sin online og til LAN, uavhengig av hvilken level den er i. Selv om Borderlands utvilsomt er et godt single player-spill, er det ikke noen tvil at utviklerne har lagt stor vekt på at man kan spille med andre, både split screen, over nett, eller på et lokalt nettverk.

Cel-shade grafikk er uten tvil noe som blir brukt mye av spillutviklere, men det er ikke så ofte man får et spill som nærmest rent kjører på det. Borderlands gjør det, og det skaper svært mye sjarm. Grafikken blir ikke like detaljert og får langt i fra noe realistisk preg, men slik er ikke Borderlands. At man spiller en tegnefilm i Borderlands er essensielt for humoren og gjennomførelsen av spillet, og det føles riktig og troverdig.

Kontrolleren sitter også støpt, og har et arkadepreg over seg - ikke ulikt kontrollen man finner i Halo, som også beveger seg vekk fra et realistisk preg. Lyden, foruten det fortreffelige stemmeskuespillet, er dog ikke noe å skryte av. Til tross for millioner av våpen, høres alle merkverdig like ut, og det høres i flere tilfeller ut som om våpnene og kulene er laget av plast. I tillegg fungerer lyden dårligere på et større anlegg, ettersom bassen i spillet har en tendens til å gi fra seg ekko i eksplosjoner.

Borderlands skal likevel ikke begraves, for til tross for mangler, er dette et særdeles annerledes og svært underholdende skytespill. Som regel blir man sittende i timesvis med spillet før man går lei, og når man allerede har kommet seg til level 50, har man bare lyst til å hive seg i gang på ny karakter, eller spiller mer online for å vise frem de heftige våpnene sine, eller for å raide bosser. Et mer solid og gjennomført spill som er så lett å plukke opp i førstepersonssjangeren skal man lete lenge etter.

Pros:
Stilig grafisk design, fortreffelig persongalleri, gjennomført manus-script, lang holdbarhet, allsidig, evig mange våpen.

Cons:
Haltende lydbilde, svak kunstig intelligens, uinspirerende slutt på hovedstoryen.

Delkarakterer:
Grafikk: 8
Lyd: 7
Gameplay: 9
Holdbarhet: 10

Bottom line: Lyst på mer Borderlands? Kjøp det nedlastbare innholdet som også er utmerket gjennomført!

Medlemsanmeldelser8
Samlet karakter: 8.6/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10