Singularity

Da jeg i fjor prøvde et skytespill med navn «Wolfenstein» fra utvikleren Raven Software ble øynene mine lammet av utdatert grafikk, en kjedelig historie og veldig uinspirerende på den tekniske siden. Jeg følte at Raven Software hadde laget et av fjorårets aller største skuffelser. Men nå har Raven sluppet ut deres nyeste prosjekt ved navn «Singularity». Kan Singularity fikse alle feilene Wolfenstein gjorde og bli en suksess eller ikke?

Mystisk øy

Det hele startes med at amerikanerne får signaler fra ei mystisk øy. Når jeg mener mystisk mener jeg ordenlig mystisk. Øya har vært forlatt helt siden 50-tallet etter at et par grusomt farlige eksperimenter ble ødelagt.

Man spiller som en amerikansk elite-soldat som drar med et helikopter sammen med en gjeng andre elite-soldater til den mystiske øya. Men ikke alt går perfekt. Før helikopteret får tid til å lande på øya sendes det ut et EMP- puls fra øya. Så helikopteret og elite- soldatene blir slengt ned i havet før de i hele tatt når øya. Et par sekunder etter våkner mannen vår forlatt på en brygge og reisen begynner her.

Selve historien i Singularity er veldig spennende når man setter seg ordenlig ned med spillet. Men på slutten minkes spenningen og selve historien blir veldig mye svakere, noe jeg misliker veldig mye, og jeg får mindre list til å gjennomføre spillet.
Enkelte svake punkt

Den første timen i Singularity er treg og kjedelig. Det i-grunn eneste man gjør er å gå rundt, finne våpen og ammunisjon, drepe fiender, gjenta. Men heldigvis er dette kun beskrivelsen på den første timen.

Noe mange som spiller dette vil oppdage nesten med en gang er at mange elemtenter i spillet er tatt fra spill som Bioshock og Fallout 3. Som for eksempel Bioshocks spøkelsesformete flashbacks og lydbøker og Fallout 3s pip-boy aktige gamle opplærings fjernsyn. I tillegg til russernes halvgode engelsk aksenter.

Selv om Singularity har lånt fra disse spillene så er det i en eller annen grunn morsomt likevel, men at de låner for mye gjør at utviklerne hos Raven går over streken.

Morsomt

Men plutselig. Etter den første ensformige timen skjer det noe. Singularity går over fra den trege starten til de morsomme timene. Og alt takket være en tidsmaniplasjons maskin man får.

Maskinen kalles for en TMD- hanske (Time Manipulation Device). En maskin som man har på hånden som man kan manipulere tid og rom med. Og for mer man har kommet seg inn i spillet, for kulere blir maskinen. Man kan oppgradere maskinen som gjør at man kan utnytte den til det meste. Som for eksempel å eldre fiender, fryse ned fiender og la fiendene springe og skyte i sakte film (slow-motion), løfte opp ei brennbar tønne og kaste den på fiendene eller å forvandle fiendene til zombier. Alt dette og mer kan du gjøre med manipulasjons maskinen ved å oppgradere og komme deg lengre inn i spillet.

Man har sett tidsmanipulasjon før i første persons skytespill. Men jeg har ikke sett det like godt gjennomført som i Singularity. For der kan man virkelig ha det gøy med tidsmanipulering, og hvert miljø kombinerer mye forskjellig moro med maskinen. Og det liker jeg ordentlig godt og er glad for at Raven har fokusert såpass mye på tidsmanipulering som de har gjort i Singularity.

I tillegg hjelper maskinen mye med å komme seg fram i spillet. Som for eksempel på reparere en ødelagt bru, eller å fikse en lysbryter. Noe jeg liker ordenlig godt med spillet.

Ikke perfekt

Noe jeg alltid har synes er middelmådig med et spill fra Raven er grafikken. Singularity Epic Games Unreal Engine. Men grafikken minner stadig om den i Wolfenstein.

Våpnene er flotte og svært detaljerte, men omgivelsene er ikke særlig imponerende. De er lavteksturerte og minner veldig mye om forrige generasjons skytespill. Mens skyggene, animasjonene og vann refelksjonene er svært godt laget, så der er det i bunn og grunn ingenting dårlig.

Lyden er det som avgjør hvordan stemingen skal være i Singularity. Jeg ble veldig skremt da jeg for eksempel gikk i en trang gang. Støvet svevde i luften mens en grov og ekkel stemme kom nærmere mot meg mens jeg gikk mot enden av gangen. Plutselig hopper en såkalt zombie rett mot meg mens jeg raskt prøver å få tak i tidsmanupulasjons maskinen min og stivner zombien.

Det er slike ting jeg liker godt. I tillegg til at våpenlydene og stemmeskuespillet er begge like gode. Så der er det ingenting å klage på.
Noe jeg likte dårlig med Singularity er at spillet er veldig lineært.

Med spillbarheten og tiddsmanipulasjons maskinen skulle utviklerne hos Raven kunne laget flere stier for å runne spillet enn bare en sti. Som vil si at man blir å oppdage det samme på hver gjennomspilling.

Man kan også bare ha to våpen, akkurat som i en god del andre første persons skytespill. Om man har spilt en god del andre FPS- spill så vil man lett finne ut at utviklerne har stjålet en god del elementer fra andre spill. Som for eksempel Bioshock og Fallout 3 som jeg skrev om før.

Konklusjon

Alt i alt er Singularity et svært så flott første persons skytespill. Om man liker å manipulere tid så er Singularity et meget flott spill. Men det rekker ikke å få en ternigkast 5 eller 8/10 pga spillets problemer.

Karakteristikk:

+ Man kan ta knekken på fienden på mange kreative måter med tidsmanipulerings maskinen, spennende og engasjerende historie, flotte våpen- detaljer.

- Utdatert både på den grafiske og tekniske siden, mange av fiendene er svært irriterende, en del bugs, treg start, kan bli ensformig i lengden, historiens spenning minkes mot slutten.

Grafikk: 7/10.
Lyd: 8/10.
Gameplay: 8/10.
Holdbarhet: 5/10.