Red Dead Redemption

Et dypdykk i John Marstons westernepos var nok til at jeg avskrev mine hjemlige og sosiale plikter for en liten periode, for "Red Dead Redemption" er briljant på mange punkter.

I mine år som spillforbruker har jeg vært innom svært få westernspill. GUN var jo en av mine favoritter for noen år siden, og jeg kjørte gjennom Call of Juarez: Bound in Blood en gang i tida, men ellers har jeg ikke mange rapporter å avlegge på den fronten. Til tross for at jeg har hatt stor fascinasjon for den ville vesten, har jeg utvilsomt klart å sno meg unna en del titler uten selv å vite det. Men alle hadde da hørt om Red Dead Redemption. Inkludert undertegnede. GUN var genialt, men dessverre veldig kort, og Call of Juarez var for min del en liten skuffelse. Derfor surret jeg meg inn i håpet på at Red Dead Redemption skulle være guden innenfor sjangeren, milepælen. Spillet uten feil og mangler. Et slags forlenget GUN. Og jeg ble ikke skuffet!

Utvikleren bak dette spillet, Rockstar, står også for utviklingen av Grand Theft Auto-spillene. Og man kan vel ane likheter mellom dem. Red Dead Redemption er et slags Grand Theft Auto i westernform. John Marston er en Nico Bellic fra fortiden. Men stemningen her er noe helt i særklasse, noe som overgår Grand Theft Auto IV. Red Dead Redemption er et atmosfærisk mesterverk som byr på herlighet fra høyere nivåer. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg skal til å skryte spillets oppdrag eller historie til himmels, for spillet byr på så mye mer. Det første man enser er selvfølgelig hvordan hele kartet er bygd opp. Det er tre forskjellige hovedområder i spillet, som byr på forskjellige mindre områder og miljøer. En velkjent, gammel amerikansk ørken som fortsatt lever etter den ville vestens lover og normer, og vil helst fortsette slik. Så et litt mer sivilisert strøk hvor folk nyter samfunnets framgang og vil helst bli kvitt "de hersens bøndene" og resten som hører med til westerntiden. Og til slutt møter vi en meksikansk provins hvor revolusjon herjer de sandlagte prærier.

RDRs hovedhistorie begynner med en filmsekvens hvor protagonisten blir skutt av en gammel venn. Du våkner så opp på en gård, etter å ha blitt tatt hånd om av Bonnie MacFarlane. Året er 1911, og den ville vesten valser på gravens rand. Regjeringa har bestemt seg for at de er lei av lovløse tilstander som egner seg godt for togtyver og bankrobbere, og vil heller modernisere Statene. Ut med humplete sandveier, og inn med skikkelig solid grunn. En del av dette er å få John Marston til å fange sine gamle komrader - døde eller i live! For han var tidligere et lovløst gjengmedlem. Og dermed starter heksejakten som tar deg med gjennom et meget stort kart med forskjellige miljøer. Noe som øker hele størrelsesbegrepet på kartet, er at man ikke har tilgang til lynraske biler så man kan fyke fra den ene enden av kartet til den andre på rekordtid. Man rir på hester, og selv om man presser hesten til det ytterste vil jeg ikke skryte av hastigheten. Det tar sin tid å løpe fra by til by.

Bakdelen med å ri på hest, er at noen oppdrag kan bli forferdelig kjedelige. Misforstå meg rett, det er meget morsomt å ri rundt i nye omgivelser og løse problemer for samfunnet, men å ri den samme veien mellom to byer som ligger et stykke fra hverandre for 20. gang, blir litt i det tyngste laget for min det. Det ble faktisk direkte kjedelig til tider, og sideoppdrag som innebar å ri langt droppet jeg å gjøre. Neimen om jeg skulle ri over halve kartet for å fakke en stakkarslig bandemann. I alle fall ikke når jeg hadde gjort det samme åtte ganger før. Og dessverre ble det en del hesteridning gjennom spillet, men det var totalt overkommelig når alt kommer til alt. Det fins jo andre metoder utenfor oppdragene. På mange steder stod det utplassert en mann på hest og kjerre som gjerne ville kjøre deg rundt for en liten slant. Og man kan også slå opp et telt og reise derfra, i stedet for å måtte ri selv. Man sparer i alle fall tid.

Når man spiller et sandkassespill av denne klasse, kommer man ikke unna forventningene til sideoppdragene og hvordan disse på en genial måte skal krydre og forlenge spillingen. Og Red Dead Redemption er et mesterverk når det kommer til sideoppdrag. For du har utrolig mange måter på å svi av tid, tjene en slant, eller bare gjøre samfunnet en tjeneste på. Du kan selvfølgelig jakte på etterlyste slemminger og gjøre den lokale sheriffen en tjeneste. Det er også en del spill man kan spille for å tjene gryn. Man kan kaste hestesko på stanger som står i jorda, man kan spille noe som heter "Femfingerfilét", hvor man skal stikke kniven fram og tilbake mellom fingrene dine uten å treffe deg selv. Den kjappeste vinner. Men kan ta håndbak, spille poker, spille blackjack og spille et spill som heter "Liar's Dice". Dessuten hender det at du støter på folk mens du er ute og rir. Noen uskyldige mennesker blir utsatt for forskjellige ting, og du kan velge å hjelpe dem hvis du vil. Det hender også du støter på en sheriff som trenger hjelp med å få tilbake en safe fra en bande.

Man har mange mindre historier i spillet òg. Hovedhistorien er ikke den eneste historien som blir fortalt i RDR, nemlig. Det er den store historien i spillet, men du får også servert et knippe forskjellige småhistorier gjennom oppdragene du får av fremmede. I løpet av gjennomspillingen er det fort gjort å dumpe innom en fremmed og hjelpe han eller henne med deres bisarre kniper. Oppdragene du får varierer, men handler ofte om å prate med den fremmede, så løpe og prate med andre, og tilbake igjen. Men det kan hende du må gjøre alt fra å myrde en person til å plukke spesielle blomsterarter for en aldrende romantiker.

Våpenmengden er ganske stor. Man har et utvalg forskjellige rifler, hagler, skarpskytterrifler, revolvere osv. Etter hvert som man kommer seg videre i spillet, får man tak i bedre og kraftigere våpen med flere fordeler. Det finnes også våpen plassert steder, som man bruker under oppdrag. Gatling-gun er et eksempel. Den gode, gamle mitraljøsa. Dessuten har man brannbomber også, samt et tau man kan bruke til å fange folk som prøver å stikke av. Man kan også bruke repet til å binde folk og legge dem bakpå hesten, så du kan ri med dem for å spare tid. Fienders A.I er ikke helt på topp. Jeg opplevde aldri å bli flankert eller noe liknende, og de flyttet lite på seg. Men det var intet problem, kunne dog vært litt bedre.

Rockstar har videreutviklet etterlysningssystemet fra GTA IV. I stedet for at politiet umiddelbart får greie på dine ugjerninger, er det slik at hvis du begår en kriminell handling som å drepe en sivil, vil eventuelle øyevitner løpe til lovens lange arm og plapre. Det du da kan gjøre er å enten bestikke øyevitnet, eller selvfølgelig drepe han. Det kan jo selvfølgelig føre til enda flere øyevitner. Og hvis vitnene når fram, vil du selvfølgelig få et par sheriffer i hælene. Men utover dette er systemene like. Lovholderne jakter på deg, og poenget for deg er å komme deg utenfor denne blinkende sirkelen, hvis størrelse avhenger av antall stjerner du har, og holde deg der lenge nok til å miste politiet. Og når du har klart å rømme, møter du på enda et nytt element: dusøren du får på hodet. Dusøren avhenger av den kriminelle handlingen du har begått, og kan selvfølgelig øke hvis du begir deg ut på ytterlige kriminelle handlinger.

Dead Eye er et gameplayelement jeg kjenner til fra andre spill, som GUN. De er ikke helt like, men er to versjoner av samme sak med forskjellig navn. I GUN heter det Quick-Draw, mens i RDR kalles det Dead Eye. Det går ut på at tempoet i kampen går ned, så du får god tid til å stille inn finsiktet og plante en kule i motstanderen før han rekker å gjøre det mot deg. Man kan bruke Dead Eye både i kamper, mens det kanskje helst er ment på dueller. For det kommer mange dueller gjennom spillet. Dessverre var jeg en av de som ikke helt forstod hvordan man skulle bruke det helt, så det endte flere ganger med at jeg ble skutt og måtte ta duellen om igjen. Og om igjen. Og kanskje om igjen en gang til..

RDR er utvilsomt et vakkert spill, og byr på mange flotte områder og utforske. Det er mange fine animasjoner, og Rockstar har virkelig jobbet med å gjøre RDR til et riktig pent spill. Dette legger man godt merke til ved å skue utover. Det er så flott å se hvordan hele verdenen fungerer uten at du er en del av det. Det samme gjelder lyden. For det meste i alle fall. Et markert minus på den fronten er mangelen på musikk i spillet. Det var noen simple toner fra en trompet og resten i det slaget, og dessuten var ikke melodiene man hørte når man kom til de forskjellige områdene særlig varierte. Men lyder ellers er storslåtte. Jeg liker godt stemmeskuespillet, for jeg opplevde for det meste at stemmene passet til karakterene, og de passet også til tidsalderen.

I teorien skulle det jo vært en hel masse å gjøre når en er ferdig med historien, men slik var det ikke. Det endte med at jeg stort sett gjorde spilte et slag poker før jeg ble lei det, så prøvde jeg å gjøre et sideoppdrag, men ble litt lei da òg. Så det gikk over til at jeg prøvde å skaffe et par troféer, før jeg ble lei det òg, og skrudde av. Under hele historiemodusen satt jeg som klistret fast til skjermen, og følte meg uvel hvis jeg var for langt unna RDR. Men etter historien var over, var det ikke like morsomt å gjøre ting. Det var mye bedre før, da man kunne gjøre et sideoppdrag, og hvis man ble lei, kunne man kaste seg over historien og fortsette videre. Selv om spillet er ufattelig bra, sluttet det liksom der hvor historien sluttet, for min del.

Men etter man er ferdig med historien, kan man gjerne slå av litt tid med å ri mot solgangen sammen med en bøling venner. Eller storme et fort, hvilket innebærer masse slakting av mexicanske slemminger. Og hva er vel bedre pleie på forholdet med dine venner enn skyting av mexicanske slemminger? Man har også de typiske flerspillermodusene man møter i actionspill nå om dagen, som klassisk nedslakting av hverandre på et lite avgrenset område. Det som er ganske tøft her, er at hver runde med disse modusene begynner med en god, gammeldags mexicansk standoff, hvor alle står i en ring, og poenget er å slakte de andre før du blir slaktet selv. Vinneren får en liten fordel når runda starter. Men det kan ikke stille opp med den nevnte 'free roam'-modusen hvor du kan ri rundt med venner, jakte på hverandre, samarbeide med å overta og holde fort osv.

Red Dead Redemption er et flott skytespill med mange flotte actionelementer, og dessuten en engasjerende og actionfylt historie. Det var et langt spill, siden man kunne blande det å spille gjennom historien og det å gjøre sideoppdrag. Utviklerene har vært meget smarte i å legge til mange varierte sideoppdrag og gjøremål, og dessuten lage en verden som skaper trøbbel og uro uten at du har noe som helst med saken å gjøre. Den lever helt selv, uten bare å svirre rundt deg. Det er også praktfull grafikk, mens lyden ligger et par hakk under. Mangel på stemningsfull musikk etterlater et ganske stort tomrom, og burde være et essensielt punkt for et spill som gjerne vil være episk. Holdbarheten er heller ikke helt på topp. Etter historien var over, var det ikke like moro å gjøre andre oppdrag. Heller ikke flerspillermodusen klarte å lokke meg inne særlig lenge. Men alt i alt er RDR utvilsomt et storslått spill Rockstar bør være fornøyd med!

Pluss:
Flott historie, utrolig grafikk, lang spilletid før historien er over, varierte sideoppdrag, veldig bra dialog.

Minus:
Mye riding, mangel på musikk, etter historien ble det litt tamt.

Grafikk 10
Gameplay 9
Lyd 9
Holdbarhet 9

9/10 - Selv et utrolig spill har sine mangler!