Dead Rising

Dead Rising

Et feilslått prestisjeprosjekt.

La oss innse det. Vi har alltid vært tiltrukket til disse zombie filmene som har kommet og gått på kino de siste tretti årene. Vi elsket Romero sin "The living dead" serie, og de fleste av likte også både "Shaun of the Dead" og den første Resident Evil filmen. Dessverre har dette konseptet med zombier og overlevelse i liten grad vært vellykket overført til konsollene. Så kom Dead Rising.

Nå får jeg sikkert noen sinte tilbakemeldinger her, men enkelte har ikke forstått zombienes mening og symbolisme. Det er meningen at de skal være mange og det er meningen at det er aldri skal være trussel mot hovedpersonen før de omringer deg. Vi må dykke litt ned i filosofien og psykologi skal vi skjønne den metaforiske meningen med disse hjernedøde skapningene.
For det første, så er det en metafor og trusselen mot majoriteten som symboliseres med zombier. Hjernedøde mennesker som følger blindt sine instinkter og ikke tenker strategisk. Det er frykten om å være alene mot alle som symboliseres kraftig i de første filmene til Romero og som i nyere tid har blitt ødelagt av griske filmstudioer som lager overflødige remakes. Hvis dere lurer, så ja jeg tenker på remaken av "Dawn of The dead."
I nesten 15 år har Capcom hatt enerett på zombiesjangeren, og man skulle da regne med at de begynte å skjønne hvilke muligheter et spill med zombier som utgangspunkt kunne ha. Resident Evil serien er banebrytende og geniale spill, men for å være ærlig så har det aldri utnyttet zombier som fiender særlig godt. I hvert fall ikke før Resident Evil 4 ble utgitt. Nå prøver de igjen med en ny serie, uten særlig hell.

Noen grunnregler:
Det finnes regler i en verden fullbefolket av zombier. For det første, ingen zombier løper. Kan de løpe er de kun vanlige monstre og ikke en del av en sterkere symbolkultur. I Dead Rising følger de heldigvis denne hellige regelen, men dessverre er resten av spillet et feilslått prosjekt av nye løsninger blandet med elendig gameplay og frustrende historieløsninger. For det første, hvorfor skal zombier plutselig bli smartere og mer aggressive i løpet av natten? Det finnes likevel grenser for hvor store utfordringer disse sakte gående klossete likene kan gjøre. Derfor har man puttet inn andre menneskelige fiender i form av psykopater, soldater og kultmedlemmer. Disse tåler minst et magasin i hodet før de dør og passer ikke inn i et kampsystem som baserer seg på zombier.
Det mest kritikkverdige likevel er den forbannende tidsbegrensingen, men dette skal jeg komme tilbake, først bør vi kanskje vite litt om historien.

I have covered wars, you know!
Willamette, en typisk amerikansk småby, rundt femten tusen innbyggere og ligger i hjertet av det amerikanske identiteten. Utenom en ting. Hele byen er blitt omgjort til vandrende levende døde. Inn kommer Frank West. En journalist så stereotypisk at han får James Bond til å virke menneskelig. Han trosser den militære blokaden rundt byen og lander på taket til byens kjøpesenter. Her har noen overlevende barrikadert seg selv og venter på hjelp. West gir seg selv tre dager til å finne ut hva som foregår før helikopteret som brakte ham til senteret kommer og henter ham. Her starter også spillhistoriens største irritasjonsmoment siden nøkkelkortsystemet på det første Metal Gear spillet.

3 dager:
Noen av japanere mente nemlig at det var en god ide å innføre en nedtelling i spillet og dermed stresse spilleren absolutt hele tiden. For en som faktisk har investert 399 kroner i denne tittelen er det både irriterende og idiotisk at man ikke kan spille gjennom historien på sin egen måte. I stedet for å kunne gå rundt og teste ut de mange tusen våpene man kan bruke må man hele tiden ha et eller annet å gjøre for å rekke alt. Når hovedhistorien ikke pågår må man redde inkompetente mennesker rundt om kjøpesenteret. Tydeligvis var disse menneske til og med for dumme for zombiene, for mer hjernedød AI skal man lette lenge etter. Tydeligvis ser de ikke forskjell mellom en vegg og luft og løper ofte mot førstnevnte. Jeg anbefaler å skyte eventuelle overlevende med engang, så slipper man stresset med å eskortere dem tilbake. En siste linje er at det selvfølgelig ikke er virkelige 72 timer som man bruker på spillet. Det er cirka et minutt som går hvert tiende sekund.

En genial ide bortkastet:
Når Dead Rising først kom ut, fikk den glimrende anmeldelser overalt, og hvorfor skulle ikke den få det? Det var en orginal ide med masseslakt av zombier blandet med gøye rollespill elementer.
Da førsteinntrykket begynte å forsvinne skjønte man likevel at dette var ikke et bra spill. Rollespill elementene tvang spillerne til å starte på nytt minst fire ganger. Da kunne man nemlig importere en tidligere lagret fil med allerede opparbeidet høyt nivå på karakteren. Det var nesten tvingende nødvendig siden spillet ble så vanskelig på slutten at man ikke kunne klare det på første forsøk.
Dette var likevel ikke den mest mislykkede ideen i spillet. Hele kampsystemet er bygget opp av enkel og klossete mekanikk og man får aldri flyt i kampsystemet. Dette blandet med latterlig høy vanskelighetsgrad gjør at hele opplevelsen er en gedigen irritasjonsmoment.
La meg ta et eksempel. Etter å ha kommet gjennom nesten hele spillet ble jeg irritert over å hele tiden dø, så jeg bestemte meg for å begynne på nytt. Målet mitt var å samle så mange overlevende som mulig og dermed få erfaringspoeng. Jeg samlet tre stykker og gjorde meg klar til å få dem tilbake til sikkerhets sonen. For å klare dette måtte jeg gjennom parken. Enkelt og greit, trodde jeg. Men om natten blir visstnok, som nevnt, zombiene mer aggressive. Pluss på dette med tre fanger som kjører rundt i en humwee med et maskingæver og en overlevende som må reddes fra zombier. Alle døde innen få sekunder. Greit nok, men da jeg dro i forveien under et nytt forsøk og drepte disse fangene for å gjøre det lettere, så jaggu kom de ikke tilbake igjen under samme gjenomspilling. Greit nok at zombier spawner, men sjefsskurker skal forbli døde.

Svak hovedhistorie:
I alt dette rotet finnes det også en hovedhistorie. Den fortelles i kapiteler som åpnes opp etter hvert som tiden går. I korte trekk handler det om amerikanske konspirasjoner, hevn, en pornostjerne av en føderal agent og en gammel gubbe som sitter på alle svarene. Du blir aldri motivert av historien og egentlig har du bare lyst til å drite i hele opplegget. Dessverre er det så lite annet å gjøre i spillet at du nesten blir tvunget til å følge med handlingen. Går du glipp av fristen er det nemlig ikke annet en å finne overlevende og kreativt slakte zombier å gjøre til tiden går ut. Blander du dette med et, mildt talt, elendig lagringssystem vil du nok kjenne at du får blodpropp før du får det gøyt.
Det siste store minuset ved spillet er at selve teksten er ufattelig liten. Du må nesten la nesen berøre TVen for å se hva som står der. Dette er en feil som Capcom selv har innrømmet. Bland dette med at du får meldinger på radioen under de mest upassende situasjoner, og at du ikke kan skippe de lange beskjedene (gjør du det vil det bare ringe opp igjen og begynne fra start) så skjønner du raskt at det rett og slett er for mange feil i gameplayet til å være en fornøyelig tittel.
Jeg savner noe mer å gjøre i dette konseptet. Det er min personlige mening at Capcom har misforstått meningen med konseptet og gjort hele opplegget om til en oppdatert "Hack and Slash" fest. Greit nok, å kutte opp zombier med katana og gressklippere er grusomt morsomt, men det å gå rundt og leke Texas chainsaw massacre er ikke noe som tar oppmerksomheten din under hele spillet. Jeg savnet en belønning for å gå rundt og være en slakter.

Originale psykopater:
For å dekke over et svært ensformig kampsystem har man plassert sjefsskurker rundt om i spillet. Disse går under gruppenavnet "psykopater" og mange er det i ordets rette forstand. Fra klovnen som sjonglerer med motorsager til slakteren som leter etter menneskelig kjøtt. Noen av de må du kjempe i løpet av hovedhistorien, mens andre dukker opp i frivillige sideoppdrag. Disse bidrar likevel ikke med noe spesielt og er egentlige bare zombier med mer liv. Utenom svært grafiske scener når du har bekjempet dem har de ingen hensikt i spillet.
God ide, dårlig fremført.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg har hatt noen tanker om hvordan et zombiespill skal være. Ingen av disse tankene er blitt realitet i Dead Rising. Jeg vil at et slikt spill skal handle om overlevelse, barrikadere seg og prøve å overleve. Dead Rising har ingen av disse elementene. I stedet for er det blitt et kjedelig typisk japansk rollespill hvor spillbarhet er blitt nedpriotert. Synd, fordi konseptet kunne virkelig blitt noe stort.