The Elder Scrolls IV: Oblivion

Kan en verden bli for stor?

Tamariel, en verden full av historie, håp og sorg. En verden preget av gudenes interne stridigheter og motsetninger. I denne malstrømmen av konflikter har en allianse av menn, alver og andre tenkende raser skapt en fred med hverandre og gudene ved å binde seg til et keiserlig imperium.
Så lenge en av Septim ætten sitter på den keiserlige tronen vil det jordiske riket aldri bli truet av de demoniske hordene bosatt i en annen virkelighet. Nå trues denne skjøre freden av en mystisk gruppe som vil sende mørkets hersker Methues Dragon tilbake til Tamariel for å kreve det som sitt eget. Kun to personer kan hindre at dette skjer. Den ene er blodssønnen til den sittende aldrende keiseren, født under en utenomekteskapelig affære og opplært av munker. Den andre er deg. Er du klar til å tre inn i den største verden skapt på spillkonsoll noensinne?

Friheten til å velge:
Det fjerde kapitelet Elder Scrolls sagaen tar deg denne gang med til Cyrodill, selve kjernen i Imperiet og hvor det mektige dynastiet styres fra. I denne provinsen ligger hovedstaden og seks andre storbyer, hver styrt av en adelsmann eller kvinne og hver med sin unike arkitektoniske stil og kulturelle fremtoning. I tillegg har du en enorm natur som strekker seg fra de vanskelige myrlandene i sør til de vakre fjellene i nord. Denne grafiske perfeksjonisme viser at den største og mest imponerende framstillingen i dette spillet er hvor levende denne verden virkelig er.
Takket være et genialt system som lar tiden gå, kontinuerlig, vil du oppleve at hver eneste person du møter har en oppgave å gjøre, mat og spise og ha en seng å sove i når det blir mørkt. Denne verden føles aldri statisk, den lever.
For en som er litt mer interessert i detaljene enn en vanlig person er det vakkert å se hvor mange enkeltgjenstander, personer og andre ting som er vakkert plassert rundt dette enorme landskapet. Det jeg virkelig satte pris på var at dette universet består av millioner av historier som er delt inn i bruddfragmenter, og som vi må selv tolke og forstå helheten av.
Et eksempel jeg vil trekke frem var når jeg vandret de vakre fjellene nord for byen Bruma. Ved foten av et fjellene finner jeg en død person. Hvorfor han er død vet jeg ikke. Ikke før jeg finner et notat i en leir noen steinkast borte. Et brev hvor datteren trygler han om ikke å klatre fjellene, siden han er så klønete. Episk.

Essensen av rollespill.

Jeg har spilt både Oblivion og Dragon Age minst tre ganger, og hver gang så blir jeg så mektig imponert over hvor forskjellige de to spillene er, og samtidig kan defineres under samme sjanger. Der hvor Dragon Age guider deg gjennom en skjebnebestemt verden og gir deg muligheter utafra dialog og strategiske muligheter, handler Obvilion om friheten du har som et enkeltmenneske. Utenom en åpningsscene og en avslutningsscene så går nemlig historien videre utifra det du ser. Dette hindrer i stor grad å fremstille historien slik som den burde, men samtidig skaper den en følelse av at dette faktisk er et rollespill og ikke spill som prøver å fortelle en historie. Du er aldri plassert inn i en skinnegang som skal guide deg gjennom en bestemt historie, du er historien!

Et episk prosjekt:

Bethesda hadde et problem når de begynte å lage dette spillet. Ikke bare hadde de en utfordring med å bygge et spill som kunne la deg gjøre hva du ville, men de måtte også lage en gigantisk verden hvor man fikk en følelse hvor tusener og tusener av mennesker bodde.
For å klare dette måtte de skape en bakgrunn som inneholdt nok litteratur til å skjønne at verden hadde mer en bare en historie å fortelle. Inspirert av europeiske legender skapte de sin egen mytologi hvor kultur og skikker stod sterk. Sagaen om Nibelung ringen fra tysk historie er blitt omgjort for eksempel til å passe geografien og kulturen til denne verden og deretter plassert i en bok som er gjemt i en vilkårlig hule som du kanskje aldri besøker. Disse detaljene er så vakre at de skaper en følelse som man vanligvis ikke finner i et spill, de finner man i en annen verden.

Oppdrag etter oppdrag.
Har du spilt Fallout 3, har du egentlig spilt dette spillet, i hvert fall med tanke på hvordan ting er bygget opp. Likevel er mange av de oppdragene du får rundt om i den store verden så forskjellige som det går an å få det. De baserer seg alt fra å kunne fange fisk til å snike seg inn i en velbevoktet festning hvor magiske pergamenter ligger gjemt. Dette gir stor variasjon i hvordan du har lyst til å gå gjennom spillet.
Den mest spennende detaljen innad i spillet, (og kanskje spillbransjen generelt) er den såkalte kunstige intelligensen. Det er fremdeles milevis til å komme på samme nivå som en tenkende menneske, men det er blitt tatt store skritt i riktig retning for å fremstille levende personer realistisk. Jeg tok faktisk tid til å snike meg etter en vakt i Anvil og jeg ble positivt overrasket over at han både sov, spiste og slappet av i løpet av dagen. Det eneste som manglet var toalettbesøk og seksuelle nytelser. Noe som er like greit siden Jack Thompson og KRF ville ha bannlyst spillet for oss vanlige mennesker i så fall.

Et bredere publikum.
I forhold til Morrowind er Oblivion mye mer enklere og mye mer strømlinjeformet. Der hvor Morrowind var kompleks med større detaljer og statistikk har denne utgaven kuttet ned på mange våpen og mange kategorier som gjør deg sterkere. Man kan trygt si at Bethesda har satset på de yngre massene ved å lansere spillet på både x-box og PS3.
Selv med utfatelig mange detaljer innad i spillet, med tusenvis av våpen, magikunster og klær klarer spillet hele tiden enkelt å balansere oppgaven. Alle knappene har en klar funksjon og du vil aldri måtte bruke alle fingrene for å holde inn diverse knapper samtidig.

Game of the year:

Jeg vil påpeke at det er GOTY versjonen jeg anmelder her, og dermed også tilleggspakkene som kom ut et år senere. Det er ikke så stor forskjell mellom disse og hovedspillet, men noen få punkter er det selvsagt. The Shivering Isles sender deg til en av demon gudene sitt hjemunivers, og her skal du behage og velge side mellom to forskjellige fraksjoner, som er like forskjellige som, ja, la oss bare si dag og natt. Knight of the Nine derimot er nesten en plagiert fortelling fra legendene om Arthur, men jeg må si at jeg faktisk likte historien i denne.
Utenom den ufattelige kjedelige og irriterende pilegrimsferden så består spillet av morsomme labyrinter hvor du må samle sammen en rustning tilhørende en legendarisk helt som levde for 3000 år siden. Du får også kontroll over en festning hvor flere og flere troende vil støtte deg i kampen mot en alvedemon. For en som liker Suikoden serien er slike ting nesten bedre en sex. (Har jeg hørt.)

Bli det du vil bli:

Som sagt har spillet en hovedhistorie som selve bærebjelken. Den er interessant nok, selv om oppdragene gjentar seg selv litt for ofte. (Sigil stones noen?) Det positive er at du ikke trenger å gå gjennom denne historien i det hele tatt. Det er nemlig fire andre hovedhistorier i spillet, pluss tusenvis av småhistorier rundt omkring.

Kanskje har du lyst til å lære deg magiens hemmeligheter og gjøre deg fortjent til å bli en stormester i magi?

Kanskje vil du bare tjene noen penger som leiesoldat, men hvorfor tjener konkurrentene Blackwood så mye mer? Og hvorfor blir flere og flere i landet hektet på saften Hist?"

Hva med å prøve deg på noen jobber som tyv? Kanskje er det behov for deg i tyvenes forening, og kanskje får du møte den legendariske Gray Fox, hvis han eksisterer da.

Eller vil du kanskje flørte med mørkets krefter? Det er mange onde mennesker i landet og det er alltid behov for en god morder.

Uansett hva du prøver deg på så vil du oppleve mange varierte oppdrag som stadig forbløffer deg i originalitet og kreativitet. Det er morsomt å kunne hele tiden oppleve nye steder, nye krefter og muligheten til å bli sterkere. Uansett hva du gjør i dette spillet, så vil du bli bedre i det hvis du gjør det oftere. Hopper du lenge nok vil du hoppe høyere, jo mer sverdkamp jo mer effektiv blir du. Kombinerer det med godt over femti kategorier så vil du nok ha nok å gjøre til dommedag kommer.

Musikk og lydspor:

Bethesda har slått på stortrommen og hyrt inn store skuespillere til å hjelpe til med dialogen. Patrick Stewart kjent fra X-men og Sean Bean (Goldeneye, Equlibrium) setter tydeligvis æren i dette, fordi stemmeprakten aldeles ypperlig og trekker opp stemningen flere hakk. Andre mer generelle dialogmuligheter er dessverre preget av likegyldighet og repetisjon, men uansett så er dette mer en godkjent.

Musikken er førsteklasses, annet er ikke forventet av Jeremy Soule. Denne personen kan best registreres som videospillmusikken svar på Beethoven. Annet en perfekt ville ha vært en skuffelse. Vi snakker tross alt om mannen som har stått bak musikken i Neverwinter nights og Knights of the old republic. Det er så mange øyeblikk i spillet som forsterkes av perfekt plassert musikk som starter akkurat når dine følelser er aktivert. Jeg anbefaler Reign of the Septims og Peace of Akatosh for videre interesse.

Tekniske problemer:

Det som er spillets eneste seriøse problem er det at det er for ambisiøst. Under et oppdrag opplevde jeg at spillet lagde noe enormt, og jeg var seriøst bekymret for at maskinen skulle bare bryte sammen. Det var rundt tjue forskjellige AI karakterer som slåsst foran en by og da gikk det treigt. Jeg bruker det likevel ikke mot Bethesda. Det er ikke deres feil at teknologien er ikke er god nok for deres ambisjoner.

Konklusjon:

Så hva står vi igjen med?
Jeg har aldri vært redd for å gi spill som så å si resten av verden har lovprist dårlig karakter hvis jeg mente at det fortjente det, men det er rett og slett umulig for dette spillet.
Dette spillet er nemlig hva du har lyst til at det skal være. Vil du ha et snikespill kan du gjerne bruke tiden på lære deg opp i dette og komme deg gjennom spillet på den måten. Er du Rambo typen er det bare å finne frem Langsverdet og hugge til. Kombiner dette med en stadig mer interaktiv verden hvor du selv skaper de store øyeblikkene, og ikke spillet. Å klatre opp de nordlige fjellene å se utsikten over den store verden som viser seg foran deg er fantastisk, og ingen beskjed i spillet gir deg beskjed om det. Det er din nysgjerrighet som til syvende og sist bestemmer hvilke opplevelser du sitter igjen med. Det er noe et hvilket som helst annet spill sjeldent kan gi deg.
Bethesda har perfeksjonert formelen som de stadig forbedret siden Elder Scrolls Arena. De har klart å skape perfeksjon og følelsen av en levende verden aldri før (og etter) gjort.