Project Zero 2: Crimson Butterfly

Denne gangen skal vi se på et horror-spill som kommer fra Japan, og som er satt i en forlatt Japansk landsby; Project Zero II: Crimson Butterflies. Dette er et survival-horror spill i samme stil som Silent Hill, eller det var i det minste det jeg ble fortalt, og siden jeg er en stor Silent Hill fan så var dette noe jeg ble veldig ivrig etter å prøve. Japanere har lenge blitt sett på som skrekkens mestre når det gjelder å lage horror som setter seg inn til beinmargen, så selvfølgelig har jeg forventninger. La oss se om Project Zero II kan leve opp til dem.

Jeg har ikke spilt Project Zero før nå, så det andre spillet er mitt første møte med serien, men etter det jeg har fått vite er det ikke mye sammenheng mellom spillene bortsett fra at de handler om en(i noen tilfeller to) skolejente(r) som går rundt og sender spøkelser tilbake til underverdenen ved hjelp av et kamera. Interessant.

Project Zero II starter litt anderledes enn vi er vant med i slike spill; det begynner med at vi sitter i en solfylt skog ved en elv og alt virker idyllisk og rolig. Vår heltinne, Mio, og hennes tvillingsøster, Mayu, sitter og snakker om en ulykke som skjedde her får noen år siden. Alt virker ganske normalt inntil Mayu plutselig forsvinner og vi ser et glimt av henne idet hun følger etter noen sommerfugler, og som den flinke og omsorgsfulle(eller bare klin dumme) søsteren vi er, så følger vi naturligvis etter. Rett etter at jeg får kontroll over Mio er det første som slår meg «bevegelsene er litt stive og unaturlige.» og det er de.

Vi tar kjapt igjen Mayu, og etter alt å dømme så virker det som om spøkelser har litt med det hele å gjøre. Mayu står ved et alter som skuer ut over det som ser ut som en landsby, og det er her spillet utspiller seg. Selv syntes jeg ikke at spillet presenterer en god grunn til hvorfor Mio og Mayu går ned i landsbyen, det er tross alt en øde og forlatt landsby og du ser rare, røde sommerfugler fly rundt omkring. I Silent Hill så leter Harry etter sin datter, i Silent Hill 2 leter James etter sin avdøde kone, men I Project Zero er det absolutt ingenting som hindrer dem i å snu og stikke i motsatt retning, men de velger likevel å gå ned og undersøke landsbyen.

Landsbyen er nøyaktig slik vi forventer at en landsby skal være i et survival-horror spill; mørk, dyster, og falleferdig. Det tar ikke lang tid før mystiske ting begynner å skje, og spillet starter for alvor. Gjenferdene til de døde innbyggerne lusker rundt i gatene og i husene, og det går ikke lenge før vi får hendene på spillets eneste våpen, som også er våpenet spillet er blitt kjent for; et eksorsist kamera!

Dette kameraet er ditt eneste forsvar mot de utallige gjenferdene som hjemsøker landsbyen, og det gir kampene en meget spesiell vri; nå er det nemlig meningen at du skal la gjenferdene komme nærme deg for at du skal ta knekken på dem. Et godt eksempel er et av gjenferda du kommer over tidlig i spillet. Den kvinnelige skikkelsen kommer krypende ut av en kiste i samme stil som Sadako kryper ut av brønnen i «The Ring». Hun kryper på alle fire sakte mot deg før hun reiser seg sakte opp, men du kan ikke gjøre noe enda, hun er ikke nærme nok til at du får fokus med kameraet, og hun holder ansiktet sitt skjult så den eneste sjanse til å ta henne er til å vente til siste øyeblikk idet hun hopper på deg! Bakgrunnsmusikken og de nervepirrende lydeffektene får håret til å reise seg på armene mine. Nydelig!

Når du tar knekken på et gjenferd så vil du få visse poeng som kan brukes til å oppgradere kameraet ditt. Du kan oppgradere skade, rekkevidde(tro meg, du kan bare ikke få denne opp kjapt nok), og gi kameraet div. andre funksjoner. Du vil også finne power-ups som gjør at gjenferdene går saktere etter at du har tatt et bilde av dem, osv. Det hele kan virke litt rart, men muligheten til å oppgradere kameraet med forskjellige funksjoner hjelper bare på gameplayet.

Omgivelsene er som sagt uhyggelige og mørke, og spillet klarer fortsatt å presentere seg visuelt selv til dags dato. De gjennomsiktige, og til tider nesten usynlige gjenferdene er utrolig fryktinngytende til tross for at de har beholdt sitt menneskelige trekk, men dette er vel bare å forvente fra landet som har klart å gjøre verden redde for asiatiske jenter i hvite klær og langt svart hår.

Spillets svakheter er nok dessverre de til tider trege og litt tungvinne bevegelsene, det er ofte mer stress enn nødvendig å plassere seg på rett sted for å ta et bilde av gjenferdene, og den litt for «rolige» holdningen til Mio og Mayu får det hele til å virker som om de er to amatør skuespillere som leser direkte fra manus. Historien har også sine mangler ved at den ikke presenterer en eneste god grunn til at Mio og Mayu ikke bare tar beina fatt og stikker av før de i det hele tatt går inn i landsbyen. De finner til og med et notat på utsiden som forteller dem at folk har forsvunnet på mystisk vis; enkelte tar bare ikke et hint. Deres sukkersøte anime lignende utseendet hjelper heller ikke.

Men Project Zero klarer å skape det vi ser etter i et survival-horror spill; skrekk og gru, og gjenferdene vil få deg til å se deg litt ekstra godt om i huset hver gang katta lager en eller annen lyd. Det presenterer seg som et verdig medlem av enhver horror-spill fans samling. De svakhetene jeg har nevnt over er de eneste som hindrer spillet i å nå helt til topp, men det er likevel et bra spill som fans av Silent Hill vil føle seg vel hjemme i.

Du finner garantert spillet til en rimelig pris i en eller annen spillbutikk som selger brukte spill, og om du finner det så ser jeg ingen god grunn til at du ikke skaffer deg det til samlingen din!