Enslaved: Odyssey to the West

I Enslaved er slavevirksomhet blitt en uvane, både for spillets karakterer og dets spillere. Ikke bare har jeg spilt som slaven Monkey, men jeg har også vært en slave for spillets lineære gameplay.

Enslaved begynner som et anonymt spill. Jeg er Monkey, en tidligere slave som klatrer, slår og bryter seg gjennom masser av fiendtlige roboter. Jeg har gjort alt dette tidligere. Noen ganger trykker jeg på et par knapper og legger kortsluttede sikringsbokser bak meg. Ingenting virker overdrevent, men det tar ikke lang tid før jeg finner ut at dette er en testosteronbombe. Når man har spilt i fem timer og er halvveis inn i spillet blir cyborgmosingen mer storslått, men ikke nødvendigvis mer utfordrende. Enslaved går fort fra å være et koselig lite spill om en macho helt som blir slaven til en sutrete pinglejente, til å være et episk og "harry" spill som imponerer med store eksplosjoner og enda større, eldgamle roboter.

Spillet er basert på et gammelt kinesisk eventyr om ei jente som tvinger en mann til å følge henne gjennom skogen til landsbyen hennes. Men spillet er gjennomført på en original måte. Jungelen er en asfaltjungel, et postapokalyptisk New York overgrodd av vegetasjon og ondsinnede robotarmeer. Jenta har gjort deg til slave ved å sette et panneband på hodet ditt. Heller ikke dette er noe så simpelt som et rosa Frank Shorter-panneband fra åttitallet, men heller et innfløkt stykke teknologi som kan hjelpe deg i kampen mot robotene, men som også gjør deg til jentas slave. Hun kan nemlig gi deg kommandoer som du må følge. Hvis ikke får du elektriske støt. Pannebåndet er også koblet opp mot jentas puls, noe som betyr at hvis hun dør, gjør også du det.

Mens man løper for å levere fra seg jenta finner man enkelte masker som svever stille for seg selv i et hjørne. Disse blir forklart som bugs på pannebandet, men viser ikke noe mer interessant enn en småbarnsfamilie eller en traktor. Men historien er morsom og enkel å sette seg inn i, og selv om det bare er tre karakterer å bli kjent med, blir man glad i over halvparten av dem. Unntaket er jenta Triptaka som enten sutrer om at hun har rotet seg bort eller at hun blir forfulgt av en gigantisk robothund.

Enslaved kan somles gjennom det på ti timer og jeg finner ingen spesiell gjenspillingsverdi. Jeg har mulighet til å bruke et par ekstra timer på å lete opp noen masker som viser et bilde hver fra dagens verden. Men jeg er strengt tatt ikke helt motivert på å løpe rundt litt lengre for å se bilder fra bondegårder eller spisestua til en designer med bilder av familien sin i lommeboka. I tillegg er det helt lineært. Greit nok at New York er blitt en jungel, men stien er blitt tråkket opp for meg. Monkey løper rundt, med Triptaka hakk i hel, og moser alt han kommer over. Men er det noen som lever opp til navnet sitt, så må det være apa. Han klatrer oppover husvegger, en mekanikk som har blitt brukt litt for mye de seneste årene, og moser de mekaniske fiendene som kommer i veien ved og grasiøst å svinge en stav. I tillegg har han et skjer hengende fra buksa som ser ut som en hale når han løper. En artig liten kuriositet som det ikke kan unngås å legge merke til.

Den delen av Enslaved jeg liker best er når man får stille seg på ei "sky", en innretning som gjør at man kan sveve rett over bakkenivå. Man får kjøre hvor man vil i en høy fart og cruise rundt mens man føler vinden i håret. Men selv denne illusjonen av frihet blir forpurret. Triptaka tror du forlater henne, bryter ut i krampegråt og sprenger pannebåndet. Slik går det når man er en hjerteløs eventyrer.

Enslaved er som en påfugl. Det liker å vise seg som et vakkert individ, men enkelte ganger lukker det fjærene og ser ganske mye styggere ut. Noen ganger kan jeg nesten bli lurt til å tro at Enslaved har virkelige skuespillere og spesialeffekter. Men med ett dukker det opp en stygg tekstur og jeg våkner opp fra den vakre verdenen. En annen festbrems er stemmen til Triptaka. Hun er sutrete, stemmen hennes piper og er ubehagelig. Monkey er svært anonym. Han har en macho Hollywood-stemme, og brumler noe ufårståelig. Musikken gir heller ikke noe stort inntrykk. En lavmælt kinesisk trompet, med en enda stillere teknolyd bakom. En skulle tro at låten ville brenne seg fast, men inntrykket er nærmest tomt, men likevel påtatt kunstnerisk. Men når spillet tar seg opp og blir til en episk og storslagen kamp som ikke gir mening, vokser også musikken. Uten å røpe for mye, kan jeg fortelle at man mot slutten møter på et gitarriff og en svær robot. Og med ett ble Enslaved et mye bedre spill.

Men jeg sliter likevel med å være en slave bundet til én sti. Og hadde jeg kunnet gått utenfor stien, ville jeg vært daukjøtt. Heldigvis er ikke det mulig, så jeg holder meg til den smale sti, og klatrer, slår, hopper og løper gjennom spillet. Enslaved kan fort bli oversett eller avfeid som et uviktig spill, men skal spill egentlig være viktige? Spill er ikke laget for å få sosial aksept, men som underholdning. Og det er akkurat det Enslaved er: Ikke fantastisk eller digert og fritt, men som en fin avslapping og god underholdning. Asfaltjungel har en ny betydning.

7/10
+ Lett å lære, flotte omgivelser, lurt konsept.
- Alt for lett, for kort, ensformig og banalt.