Ghosthunter

Ghosthunter
Møt Lazarus Jones, en bad ass politimann som ikke tror på spøkelser.... Enda!

Jeg tar mine første skritt i et stort, gammelt og veldig mørkt hus. Hvem er jeg? Svaret er Lazarus Jones, en politimann som har fått høre om noe husbråk og skal undersøke det nærmere. Med seg har han sin kvinnelige partner, men det går ikke lange tiden før man skilles og man må gå rundt i jævelhuset alene. For et jævelhus er det! Det er helt mørkt, bortsett fra lommelykta di da. Og hele tiden hører du skumle lyder, uten å se noen eller noe.
Etter en stund finner du en kjeller. Som det ikke var jævlig nokk fra før møter du et stort skummelt monster som er låst bak et gitter, men likevel så nær at du pisser i buksa når det hyler mot deg.
Snart kommer Lazarus til en terminal der han åpner en luke og noe merkelig gass kommer ut. Lazarus sier til seg selv at det er noe slags nervegass, men ganske kjapt kommer det et hologram på en svær skjerm og sier han har sluppet løs masse spøkelser.
Så blir du utstyrt med en spesiell gønner, og en rar disk for å drepe monstre, spøkelser og det som verre er.

Oppå alt dette blir partneren til Jones kidnappet av et slemt spøkelse, og da må selvfølgelig Lazarus redde partneren sin.
Kontrollene er ganske standard, så hvis du har spilt et skytespill før vil du nokk kjenne deg igjen.
Det er noen ting som er unike, disken du blir utstyrt med for eksempel. Denne må du kaste på spøkelsene når de ser skadet for å drepe dem, litt som i Ghostbusters med andre ord.
Du lærer også nye ting som å fly rundt i astral skikkelsen din, og mye mer.
Alt i alt funger kontrollene bra, og du vet alltid hva du gjør.

Til det grafiske: Grafikken i seg selv er ikke så fantastisk, men dette blir skjult bak et perfekt design. For det første er atmosfæren utrolig bra, og selv om dette er et 12+ spill er det skumlere enn mye annet på markedet.
Omgivelsene er også med og skaper atmosfæren, utviklerne viser at de mestrer både sumper, gravplasser og skumle hus.
De fleste omgivelsene er dog veldig klaustrofobiske, og hvis du spiller dette alene om kvelden vil du nokk ikke få sove med det første.
Så over til fiendene da. De er nokk det største plusset til Ghosthunter.
Her møter vi alt fra ånder, store mutanter til svære zombibamser til små skumle jenter. Monstrene er rett og slett veldig skumle. Jeg husker fortsatt en sekvens der en spøkelse alligator med motorsag kom mot meg når jeg var tom for ammo. Jeg sprang som bare Faen, i ettertid er det nesten komisk og tenke tilbake på at jeg sprang, krøp og hoppet meg tilbake gjennom hele brettet for å slippe unna jævelen. Det endte nå med at jeg ble drept og måtte starte på nytt.
Andre sekvenser som må nevnes er når du kommer til et gammelt hus i svampen, og en gammel dame står der med rifle og hyler at de kommer etter barna og at de er her snart. Grøss!

Lyden i Ghosthunter er intet mindre enn mesterlig, ikke bare er stemmeskuespillet på topp, men musikken gjør en utrolig bra jobb med å supplere den skumle stemningen.
Lydene på monstrene er også en blanding av mange gamle lyder fra skrekkfilmer. Tidvis er alt du hører en svak vind og hviskende stemmer. De mer voldsomme monstrene hyler med en dyp monsterstemme, mens åndene kommer med en lav gurgling, akkurat som det skal være.
Det virker virkelig som utviklerne har gjort leksa si, og har samlet info fra mange klassiske skrekk filmer.

Det er et par minuser dog. Et par rare Bugs dom ødela stemmingen.
Og dette ved at våpnene dine må ha spøkelsekraft for å drepe fiendene kan være ekstremt irriterende. Særlig det at du samler nevnte kraft ved å drepe rotter. Det å stoppe mitt i en hektisk og skremmende kamp for å lete etter rotter ødelegger bare litt for mye.
Spillet er heller ikke noe særlig langt, og lagringspunktene er litt for tilfeldige og sprette til tider.

DOM:
Grafikk: 8/10
Lyd: 9/10
Kontroller: 8/10
Holdbarhet: 7/10

+ Fantastisk atmosfære, dritbra lyd, episke øyeblikk, skumle og kule monstre, veldig gripende og engasjerende
- Bugs, spøkelsekraften til våpnene, lagringspunktene

Alt i alt:8/10