Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Splinter Cell: Conviction

Et gufs fra fortiden

Jeg har alltid hatt et hat/elsk forhold til Splinter Cell serien. På den ene siden elsket jeg de store og episke intrigene som hadde både politiske og geografiske undertoner, men selve spillmekanismen var en dårlig oppdatering fra SNES sine snikespill fra tidlig nittitall.
Skal jeg være ærlig så har jeg aldri likt konseptet med Splinter Cell serien. En sterk historie kan aldri oppveie for dårlig spillmekanisme. Det er som å pakke hundedritt inn i gullfoile. Selv om det ser fint ut så er det dritt man får. Et hyggelig avbrekk kom i form av Splinter Cell: Double agent. Selv om den hadde sine irriterende momenter, så var det en sterk historie hvor dine valg påvirket spillet, og det gjorde opplevelsen fornøyelig nok til at jeg ikke følte meg lurt. Derfor var gleden stor da Conviction ble annonsert allerede i 2007.

De første skjermbildene og informasjonen som ble gitt ut fortalte at vår ûber-helt Sam Fischer denne gang var på flukt fra loven og måtte bruke det offentlige rom for å gjemme seg for politi mens han prøvde å renvaske seg.
Skjermbildene visste Fischer gjemme seg blant menneskemengder i Washington DC mens politiet gikk rundt og lete etter han. Å fryd, endelig skulle man slippe å snike seg i mørke korridorer og håpe på at vakten ikke snudde seg plutselig.

Dessverre stoppet Ubisoft opp utviklingen og begynte på nytt med spillet. Grunnen er uviss men ryktene forteller at utviklerne mente at spillet begynte å bli et moderne Assassins Creed når det gjaldt gameplay. Dette er i hovedsak hvorfor spillet ble forsinket med over to år.

Handlingen i Conviction foregår i nær fremtid. Fischer har gått av med permisjon og er følelsemessig død fra hendelsene i "Double Agent". USA har fått en ny president og verden ser stabilt ut nok for øyeblikket til at Fischer sine tjenester ikke er nødvendige.
Likevel blir Fischer angrepet av leiesoldater på et marked i Valletta Malta. Takket være en advarsel fra sin partner Anna Grimsdottir klarer han å unnslippe. Herfra begynner en jakt på sannheten som går helt til det hvite hus. Historien i Conviction er ganske rett fram uten de store plottvistene, men den er ganske fornøyelig og man motiveres til å spille gjennom hele historien.

Splinter Cell Conviction er kanskje det mest politiske korrekte spillet på lang tid. Noe som er meget merkelig til å være et franchiseprodukt fra forfatteren Tom Clancy. Jeg har ingenting mot at USA sin President er en kvinne, men i dette spillet ser hun ut som en 28 år gammel småbarnsmor. Den onde skurken er selvfølgelig en hvit mann som samarbeider med USA Visepresident, også en gammel hvit mann. Disse leder en hær av leiesoldater som selvfølgelig består av onde hvite menn. Det er også en svart skurk i spillet, men han er selvfølgelig kun presset til å gjøre onde ting av den hvite onde sjefsskurken. Jeg har ingenting imot slike karakteristiske roller, men i dette tilfellet er det så overdrevent at det begynner å bli en satire.

Hva er nytt med Conviction? Vel, den største nyvinningen med spillet er muligheten til å sikte deg inn på motstanderens hoder og dermed skyte de en etter en. Dette fungerer riktignok svært sjeldent i spillet og man må ofte ty til andre metoder for å komme seg forbi skurkene. I tillegg gir du fra deg en "refleksjon" fra det siste stedet fienden så deg. Dette gir store fordeler når du skal utflanke eller forbi manøvre deg dem. Selve brettene i spillet er svært monotone. Et slags minispill hvor du kan drive med et "kreativt" avhør av mistenkte er også implementert i spillet, uten at det trekker ting opp noe særlig.

Utenom en heseblendene og original jakt gjennom Washington, hvor du må ta igjen en snikmorder er så å si alle brettene basert på at du skal snike deg til et sted, høre en samtale eller trykke på en datamaskin og deretter gjenta opplegget. Ikke særlig varierende med andre ord. Faktisk vil jeg si at Splinter Cell Conviction er en gryte av resirkulerende materielle fra tidligere Splinter Cell spill og dekket over med en litt mer moderne grafikk. Det mangler virkelig vilje til å produsere noe nytt i dette spillet.

Jeg så faktisk i min tid en video fra det originale Conviction. Der måtte du dirigere Fischer gjennom menneskemengden og unngå politiet samtidig som du måtte finne en måte å komme deg inn på et bevoktet område. Det var mange måter du kunne gjøre det på. Det ene var å bestikke en vakt. Det andre var at du kunne utløse alarmen i en lukket bod, noe som gjorde at vaktmannskapene som bevoktet inngangen løp bort til alarmen. Eller du kunne klatre inn via trær og stolper. Tre forskjellige måter å gjøre det på. Dette er nå erstattet med et gjem deg i skyggen og vent på at vakten snur ryggen system som bare appellerer til de med tålmodighet nok til å like slike spill.

Den siste implantasjonen i Conviction er snikemodusen. Istedenfor det vanlige lyset som Fischer bærer på skifter farge når noen ser deg, har geniene i Ubisoft Shanghai funnet ut at all farge skal forsvinne fra skjermen når du er i skyggen. Det vil si at når du er gjemt i et mørkt hjørne så vil du kun ha en grå-svart tone på skjermen, ikke ulikt som The Saboteur. Dette forvirrer spilleren mer en det hjelper og det skaper bare større irritasjonsmomenter.

I tillegg er vaktene uberegnelige. Når du endelig tror at vakten snur ryggen til og skal gå tilbake dit han har kommet fra, kan det hende at han plutselig uten grunn snur seg igjen og ser deg. Når man skal lage slike snikespill så man forvente at vaktene er systematiske(eller?). De er i tillegg supermenn som tåler tre skudd i hodet fra kloss hold og 80% av dem er immune mot Fischer sine nærkampteknikker. Det verste punktet kom likevel på en av de siste brettene i det ekstremt korte spillet. Som et gufs fra fortiden må man synkronisere seg fremover fra laserstrålene som man kan bare se gjennom spesialbriller.

Er det et dårlig spill? Nei, det er lagt ned et visst arbeid og det gjenspeiler seg. I motsetning til det grusomme dårlige Kane and Lynch 2: Dog Days så er det noen morsomme brett her og der, og man får en følelse av tilfredshet når man klarer å perfekt snike seg gjennom et brett. Historien er riktignok ikke noe man har sett får. Store deler av plottet er blitt gjort allerede av tv-serien 24, uten at jeg skal røpe hvilken. Det største problemet med Conviction er at det tør ikke å satse. Serien har brukt den samme spillmekanismen siden 2001 og få ting er egentlig bitt endret. Snart må utviklerne modernisere serien, og dette var en gylden mulighet til å gjøre det på.

Den sjansen benyttet de seg dessverre ikke av, og det er en av grunnen til at dette blir en middels affære.

Medlemsanmeldelser7
Samlet karakter: 7.7/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10