The Path

Noen spill er dårlige, andre spill er fantastiske, men det de alle har til felles er at de er en form for kunst. Men, noen spill klarer å uttrykke seg mer kunstnerisk enn noen andre spill. Like sjeldent som måneformørkelsen vi hadde ved vinter solstice, så kommer det et spill som ikke kan plasseres under samme kategori som andre. Et spill som skiller seg så ut på kunstnerisk nivå at den eneste måten å vite hva det er er å oppleve det. Et spill man enten forstår eller ikke forstår, elsker eller hater. The Path er et slikt spill.

Noen av dere har sikkert hørt om The Path, men andre av dere vet kanskje ikke hva det er, og jeg må ærlig talt si jeg var overrasket over at verken GR eller noen andre her har gitt spillet en anmeldelse, og den stusselig lille nyheten om det her på siden gir ikke spillet den oppmerksomheten den fortjener. Det viser bare hvor mainstream innstilte folk har blitt, og hvor mye vi overser. Uansett, dette er kanskje den vanskeligste anmeldelsen jeg har skrevet, mest fordi jeg ikke vet hvordan man skal begynne med å forklare The Path, men jeg prøver likevel.

The Path er et indie-spill laget av Tale of Tales, og er en mørk og dyster gjenfortelling av Lille Rødhette. Det kaller seg for et ''kort horror spill''. Kort er det, men det er ikke et horror spill i den forståelse av at det kommer skumle monstre etter deg, men fokuserer mer på en underbevisst og surrealistisk horror. Det er den type frykt som alltid ligger i bakhodet ditt; frykten for å møte det ukjente, frykten for de hendelsene som kan endre ditt syn på verden, og deg selv som person.

Spillet er ikke et vanlig spill, og det bryter mange av de tradisjonelle normene vi er vant med. Spillet har seks kapitler, og i hvert kapitel så styrer du en av de seks jentene i spillet. De varierer i alder fra ni til nitten år-gamle, og de har alle navn som er forskjellige variasjoner av rød; Robin(9), Rose(11), Ginger(13), Ruby(15), Carmen(17), og Scarlet(19). Du velger hvilken jente du vil spille i hvert kapitel, og selv valgte jeg Ruby fordi, eh, vel, hun så mest ''slutty'' ut i forhold til de andre... En holdning jeg klart endret i det det gikk opp for meg hva spillet gikk ut på.

Hvert kapitel starter med at du begynner ved enden av en vei, og begynnelsen på en sti. Du får to instruksjoner ''kom deg til bestemors hus.'' og ''Hold deg på stien!''. Om du holder deg på stien og bare går rett til bestemors hus, så vil du være der i løpet av noen minutter og spillet slutter ved å fortelle deg at du har ''failed'' og du blir nødt til å velg ei jente på nytt. Meningen med dette er for å fortelle deg at du ikke alltid skal gjøre som du blir bedt om, og er nødt til å ta egne valg. Kontrollen i spillet er enkel og minimal. Du styrer jentene med WASD, eller pil-tastene, og du undersøker og plukker opp objekter ved å la jentene stå stille ved siden av dem.

Når det gjelder skogen og omgivelsene, så er ikke grafikken den beste, men det gjør ingenting! Den høyt atmosfæriske stilen gjør at skogen virker både levende og dyster; lyden og grafikken skaper den perfekte stemningen. Spillet bruker farger og kontrast for å gi grafikken den usikre følelsen; fargene endrer seg, kontrasten endre seg, og av og til forsvinner fargene helt fra verdenen. Lyden skifter fra piano melodier til hjerteslag, du hører skraping og knurring fra ville dyr, lenker som klinger, en statisk lyd som om noen lot en radio stå på, og av og til hører du til og med et kor som synger. Selv om spillet aldri blir skikkelig skummelt, er det selve usikkerheten som sitter, og det som er meningen.

Når du trasker gjennom skogen vil du finner forskjellige objekter som jentene kan plukke opp eller undersøke. Når man finner forskjellige objekter vil et nytt rom åpne seg, som du kan besøke når du endelig kommer til bestemors hus. Disse rommene representerer jentenes minner, og vil ta form etter jentenes personlighet. Det er ikke nødvendig å finne disse tingene, men de gir spillet mer dybde, og du for vite mer om de forskjellige jentene; hvilke indre problemer de står overfor, hva de frykter, tenker, og føler.

Det er vanskelig å si noe uten å røpe for mye av det som skjer med jentene i løpet av spillet. Dette er den delen som er viktig at du opplever selv, men disse jentene, alle en reinkarnasjon av Lille Rødhette, har en personlig ulv, og for å få konklusjonen på jentenes historie er det nødvendig å møte ulven. Her tenker du sikkert at ulven er den store stygge ulven fra det originale eventyret, men det er han ikke. Ulven i The Path er et metafor, og de er det mange av i spillet. Spillet har sterkt fokus på metaforer, symbolikk, og allegori, og ulven er bare et av dem. I The Path er ulven en fysisk manifestasjon av jentenes indre frykt, nysgjerrighet, bekymringer, og redsler. Så snart du velger å kontake ulven så vil du se en liten cutscene før skjermen blir svart, og man ser ikke hva som skjer når jentene blir, som utviklerne kalte det ''ravaged'', eller frarøvet på godt norsk. Hva de får frarøvet og hva som skjedde er opp til din egen fantasi å skape et bilde av - og når man ser jenta ligge bevisstløs på stien rett utenfor bestemors hus etter et møte med en mann i 40-åra, så er det nok ikke vanskelig å gjette hva de fleste tenker.

Etter møtet med ulven er jentenes holdning helt forandret. Kroppsspråket er deprimerende, tungsinnet, og rystet, men man kan ikke se noen sår eller andre skader. Det er her spillet igjen lar deg komme opp med en konklusjon til hva som skjedde, og hva som har etterlatt henne i en slik sårbar tilstand. Skrittene hennes er tunge og trege, og du labber de siste tunge stegene gjennom regnet mot bestemors hus. Og her blir ting bare enda mer absurd.

Når du kommer inn i huset skifter spillet til førstepersonperspektiv, og du kan labbe gjennom rommene i huset (inkludert de rommene du har åpnet opp ved å finne div. objekter) før du til slutt når soverommet. Synet og bildene du ser når du labber gjennom huset etter å ha møtt ulven er bisarre og marerittaktige. Symbolismen her skal representere det jentene har opplevd i skogen og hvordan de selv taklet møtet med ulven følelsesmessig. Når du når soverommet slutter spillet og du får se noen flimrende bilder før du blir tatt tilbake til valgskjermen og du skal velge ei ny jente.

Det som gjør The Path mer spesielt er dens kontroversielle presentasjon av jentene og hva du skal gjøre med dem. Her har du seks tilsynelatende sårbare jenter som du, som spiller, tar med ut i skogen og får dem til å gjennomgå et slags sadistisk spill der de blir konfrontert med sine indre demoner. Vi hører om vold mot unge jenter i media og vi avskyr det, og her er det et spill som retter seg mot nettopp det. Det er du som er skyld i at de blir ''ravaged'.

Fordi spillet er så åpent og ikke gir deg noe særlig forklaring eller historie å gå på annet enn utforske det som er rundt deg, så er det viktig at du selv fyller inn hullene med dine egne tanker og følelser, og med jentenes personlighet, så kommer ting som seksuell nysgjerrighet og identitet, eksperimentering, trangen for å få uttrykket seg, komme overs med indre konflikter, og virkelighetsflukt opp. Du skaper selv sannheten og hendelsen. Det er noe unikt vet et spill der døden er permanent, og en nødvendighet for å komme videre i historien.

Spillets mening er å utforske følelser og tanker, og når temaet er noe så sensitivt som døden og tapet av uskyld, så er det viktig at man har et åpent sinn - for å ikke snakke om et kunstnerisk sinn - som kan se og forstå hendelsene og symbolikken i spillet. The Path viser oss at spill kan bli så mye mer enn bare underholdning, og hvilke temaer man faktisk kan bruke for å skape et spill. Det er et følsomt tema, og spillet gir deg heller ingen ordentlige svar på det som skjer, eller hvorfor det skjer, så om du håper på et spill med en godt konstruert story, spennende nytt gameplay, og med en slutt som gir deg den endelige konklusjonen, så er nok ikke The Path noe for deg. The Path har en meget voksen tone til seg, og det kreves nok et mer voksent sinn for å faktisk forstå det og se hva som skjuler seg bak fasaden. Dette er et spill som er ment som en opplevelse framfor noe som skal rundes. Det skal bringe frem meninger og tanker. Det skal imponere, like mye som det skal få deg til å hate det for dens surrealistiske fremmedgjøring.

Jeg kan ikke si at du kommer like spillet, selv likte ikke jeg spillet de første minuttene fordi det var så fremmed og sært, men det er definitivt noe unikt ved det, og det er ikke et spill man bare kan glemme. Uansett hva, så vil spillet legge igjen en eller annen form for tanke og mening, og det er nettopp det som gjør det så unikt.

Som jeg sa tidligere, dette er kanskje den vanskeligste anmeldelsen jeg har skrevet, og jeg vil egentlig ikke sette en karakter på spillet. Det er noe for seg selv. Det er et spill som vil fremstå som et stykke kunst, fremfor et rent spill, og hvordan kan man egentlig sette karakter på noe som baserer seg så sterkt på spilleren egne tanker og følelser? Så hvorfor gir jeg da spillet en 10'er, særlig når spillet faktisk har tekniske feil, bugs, og andre designproblemer (som er uvisst om er en del av spillet eller ikke). Vel, grunnen til at jeg gir det en 10'er er fordi spillet er bundet til å få folk som ikke kan forstå hva spillet handler om til å se på det med avsky, og fordi den ultimate meningen med kunst er å få deg til å reflektere over dine egne følelser og stille spørsmål ved hva du tror på, og ikke bare godta det du ser. The Path er et av få spill som gjør dette. Uten å vise noen form for grafisk sex eller vold klarer likevel The Path å få frem et indre bilde av at noe fælt har skjedd.

Men spørsmålet står her enda; er The Path kunst, er det verdt å kjøpe, og er det virkelig så fantastisk som jeg prøver å få det til å virke? Eneste måten du kan besvare dette på er ved å spille spillet selv, og uansett om du liker det eller ikke, så vil nok spillet gi et inntrykk du neppe vil glemme med det første. For den billige prisen av 3,95euro som spillet har på Steam, så er det virkelig verdt det.

En ting jeg er sikker på, er at om noen noen gang kommer til meg og påstår at spill ikke er kunst, og krever at jeg beviser det, så vil The Path være et av spillene jeg vil få dem til å spille gjennom, og om de ikke kan se på det som kunst, så kan de likegodt skrive det 20. århundrets surrealistiske periode ut av bøkene, også.