Gamereactor internasjonalt Norsk / Svenska / Dansk / Suomi / English / Deutsch / Italiano / Español / Português
Medlemsinnlogging






Glemt passordet?
Jeg er ikke medlem, men jeg vil registere meg

Eller logg inn med min Facebook-konto
FacebookFacebook
MEDLEMSANMELDELSE

Assassin's Creed: Brotherhood

Assassin's Creed II fikk stor innflytelse med dens revolusjonerende spillestil, pluss en god historie. Å dra et spill, som har opplevd mye suksess, enda lenger enn det som allerede er gjort, er svært risikabelt og kan ende opp med en slagmark full av fortvilelser fra fanskarer verden over. Ubisoft kan sakene sine og har levert oss enda mer atmosfære, muligheter og grenser som skal strekkes. Velkommen til Roma, velkommen til en snikmorders våte drøm.

Grafikken er som regel jevn og elegant med sin unike mulighet til å gi oss balansert øyegodteri. Det vil si at du får oppleve knivskarp kvalitet på bildet, ordentlige og levende ansiktsuttrykk (og fjes for det saks skyld), og ikke minst en herlig stemning i de storslåtte gatene i Italias hovedstad. Hvordan er det de greier å dra grafikken enda lenger, når man opplevde nok renessansen i forgjengeren? Det er et vanskelig spørsmål, som går for det meste på egne intensjoner og vilje til å nyte spillets ''utdaterte'' og allerede ''oppbrukte'' tema.

Spillets animasjoner er oppgradert til et høyere nivå, og akkurat det samme gjelder omgivelsene. Dessverre synes jeg at omgivelsene er ikke fullt så skarpe som alt annet. Du får av og til et kornete bilde, selv på en ordentlig god TV. Dette er kun en bagatell som ikke forstyrrer såpass at jeg vil gi spillet bunnkarakter i grafikk, men nok til å skyve spillet et hakk ned på karakterskalaen.

Historien i spillet er nok en gang tettet for alle hull. Ezio er en rik mann som lever livet i Monteriggioni i Italia. Han lever med moren, søsteren og hans alter ego onkel Mario. De opplever stor flyt etter seieren til Ezio i forgjengeren. Dessverre blir alt ødelagt når Cesare Borgia okkuperer både byen og Italia. I likhet med andre verdenskrig, hvor Hitler først tok over Tyskland, for å så okkupere andre stormakter med sin Jugend, så klarer derimot ikke Borgia å ta noe mer enn sitt eget hjemland. Etter en brutal kamp skjer noe grusomt som vil prege både temperamentet og følelsene til Ezio for resten av spillet.

Igjen er spillet delt inn i to deler når det kommer til historie. I det forrige spillet får man vite at The Templars, en korrupt konspirasjon, herjer i Italia og omegn i 2012. Du skal her styre Desmond Miles, som er en stereotypisk amerikansk mann med en unik sjarm. Ezio er da en av stamfedrene til Desmond. Dette er temmelig innviklet, helt til man får vite om ''Animus'', en simulator som lar Desmond styre Ezio og få kunnskaper om forhistoriske begivenheter.
Det som er litt synd med historien er at det er mange som ikke forstår bæret av historien og finner ingenting på greip, med andre ord, litt vel komplisert.

Gameplayet kjører samme, gamle stil med parkour, fekting og snikmyrding, og denne oppskriften ser ut til å være den rette - igjen. For de som ikke vet hva parkour er, så er det at man hopper på tak, gjør utfordrende stunt, som hopping, triksing og annet sprell, og ikke minst den klassiske ''Leap of Faith'', som er et uttrykk brukt innenfor trilogien ved at en tar et høyt stup og lander i en høystakk eller i vannet.

Men til det nye - Ubisoft kalte spillet ''Assassin's Creed: Brotherhood'' for en grunn. Den nye funksjonen er at man kan rekruttere undersåtter. Disse kompanjongene vil hjelpe deg i tykt og tynt. Hvis du holder fokus på en kar som står foran deg, og presser knappen, vil en eller to snikmordere komme og knerte gruppen, eller enkeltpersonen. I tillegg til dette kan man utvikle snikmorderne fra rekrutt til ''Assassino'', ved å sende dem ut på ulike kontrakter med ulike vansklighetsgrader.

Let me make you an offer, you can't refuse.

Lyden og musikken i spillet er forsåvidt det samme som vanlig. Fadet musikk i bakgrunnen, gir en klassisk og god opplevelse. Du vil oppleve sterk atmosfære på dette punktet.
Stemmeskuespillet er like bunnsolid som vanlig, med typiske italienske aksenter. Ganske artig å høre på skikkelig spagettiengelsk, når de prøver å være dønn seriøse. Det minner meg veldig om Gudfaren.
Effektene er ikke så mye å pirke på, det er egentlig de samme feilene. Du har de sutrende italienerne som gjør deg litt irritert, når de smeller med leppa, med fraser som ''HAS HE LOST HIS MIND?!'', hver gang man skal være en rakker. Og det er ofte.
Lyden i spillet er, som sagt, ikke veldig sentralt, og er ikke en av de aspektene jeg skal sette meg for dypt inn i.

Holdbarheten er både god og sur. Du vil oppleve den søte kløe, når man spiller igjennom spillet med et stort smil, men vil oppleve den sure svien når man ser hvor lite det er å gjøre etter man har spilt igjennom spillet en gang. Tragisk, er ordet jeg leter etter når jeg skal beskrive hvordan Ubisoft skapte Open World-sekvensen på slutten av spillet. Det eneste du har å gjøre er å vandre rundt å gjøre ærender, som man kan få en trophy eller achievement for. Du vil sitte å klø deg i baken og helt til hjernebarken sprekker av frusturasjon, på søken etter de 111 forskjellige samleobjektene.

Jeg er kanskje litt kritisk til holdbarheten akkurat nå, men når jeg ser tilbake til den moroa jeg hadde når jeg rundet spillet for første gang i november, ser jeg den gleden jeg hadde av å penetrere kjøttet til ulike historiske figurer med Ezios gjemte kniv. Det er jo tross alt bare Ubisoft som leverer et spill med denne originaliteten og av det kaliberet.

For å ramse opp det hele; ja, dette spillet er genialt og har de fleste elementene som mange spill på markedet ville drept for. Det er dessverre ikke godt nok for toppkarakter, men definitivt ikke langt unna! Ubisoft svikter aldri!

Grafikk: 9/10
Lyd: 7/10
Historie: 10/10
Holdbarhet: 7/10
Gameplay: 10/10
Samlet: 9/10

- Requiestcat in pace

Medlemsanmeldelser11
Samlet karakter: 7.9/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10