Star Wars: The Force Unleashed II

Star Wars The Force Unleashed II er oppfølgeren til tidenes Star Wars-skuffelse. Er dette nok en flause, eller får vi denne gangen servert et kvalitetsspill?

Force Unleashed II starter der det første slapp, og vi blir tidlig fortalt at vi kun er en klone av den originale Starkiller, som er hovedperson i dette spillet. Dette er jo så klart litt bittert, men helten vår rister det av seg, og bestemmer seg for å dra ut i galaksen og jakte på kjærligheten. Han er rimelig kravstor, og godtar kun én kvinne som sin makker: Juno Eclipse, som også opptrådte i det forrige spillet. I tillegg får vi et gjensyn med den blinde Ram Kota, og roboten PROXY. Man får ikke noe godt innblikk i hvordan karakterene har utviklet seg siden sist, og hele historien føles litt tafatt, falsk, og den er ekstremt kort. Fra de berømte kultfilmene får man møte tre av de mest elskede Star Wars-personlighetene, hvor to av disse, dusørjegeren Bobba Fett og Jedimesteren Yoda, kun føles som et PR-stunt for å kjøpe fans. Darth Vader er også med, og har fått litt mer dybde. Dessverre er ikke han heller så mye å skryte av, da han for det meste kun er en dritvanskelig boss. The Force Unleashed II kan spilles gjennom på bare en fem timer, som gjør det til det muligens korteste spillet jeg noen gang har vært borti. Dette er kanskje like greit, ettersom det første spillet, til tross for sin litt korte lengde, føltes ekstremt langdrygt.

Selv om spillet er kort og historien er platt, gjør det meg ingenting å spille gjennom spillet et par ekstra ganger. Jeg er verdens sterkeste jedikriger, og kan dermed bruke "The Force" til å nøytralisere Stormtroopere med letthet. Kun et par knappetrykk trengs, og imperiets soldater faller som fluer. Det blir fort litt for enkelt, og repetitivt, når mesteparten av spillet går ut på å vifte med en lyssabel, og skyte litt lyn på noen soldater.

Heldigvis får spillet litt mer tyngde, takket være de utrolig vanskelige bosskampene som dukker opp én gang per bane. Disse er nesten litt for frustrerende, og kontrolleren ender ofte brutalt opp i den andre enden av sofaen. Men Force-kreftene og oppgraderingen av disse fungerer overraskende bra. Etter å ha samlet en haug med Force-poeng får jeg lov til å kjøpe ei oppgradering som gjør at "Force Push" fungerer enda bedre enn tidligere. Det er utrolig pirrende å handle inn ei oppgradering for å se hvordan det påvirker angrepene mine. Stormtroppene har ingenting å komme med. I tillegg har man nå to strålesverd, noe som gjør at man er uovervinnelig til en helt ny grad.

Grafikkmessig er det ingenting å klage på. Kuttscenene ser realistiske ut, og spillet er i alt velpolert til den minste detalj. Skjermen skinner mot meg, og det hele virker som da jeg så Star Wars for første gang på VHS som femåring. Jeg skjønte ikke så mye av det den gangen, men tror det hang igjen til senere. Ettersom Force Unleashed II er et offisielt Star Wars-spill, inkluderer det også den originale musikken fra Star Wars-filmene, noe som varmer hjertet til en fan. Stemmeskuespillet punkterer derimot lyddelen litt, for dette er utrolig flatt. Ingen av rollefigurene klarer å imponere og engasjere. Men det er ikke replikkene det står på, de er både tørrvittige, gode og passende. Men stemmeskuespille er lite levende, trøtt og kjedlig.

Problemet er at alle rollene er besatt av den samme identitetskrisen hele spillet ser ut til å bære på. Starkiller sliter med å finne ut om han er klone eller ikke, men det virker nesten som spillet sliter med å finne ut om det fortsatt er det første Force Unleashed. Det hopper ofte i de samme fellene, men klarer på noen punkt å dra seg ut av gjørma. Noen ganger er The Force Unleashed II et bra spill, og er det på mange måter. Det er muligheter til å endre klesdrakter og farge på laserkutterne, og man kan gå igjennom noen litt kreative utfordringsbaner, eller man skru av vanskelighetsgraden helt, og bare leke seg litt med rommagi. Andre ganger sliter du med å klare å tette igjen plotthullene som dukker opp.

6/10
+Til tider ren moro, utfordrende bosser, flott grafikk.
- Platt historie uten dybde, dårlig stemmeskuespill, litt for enkelt.

Starkiller har fortsatt ikke lært seg hvordan å holde sverdet rett.