Red Dead Redemption

Jeg var en av de som ble umåtelig skuffet over Grand Theft Auto IV, spillet hadde rett og slett ikke det som skulle til for å fortjene karakterene jeg så anmeldere verden over hadde kastet etter det. Et klønete kontrollsystem, en forferdelig lang loadingtid og diverse små problemer var noen av grunnene. Jeg fryktet derfor at disse feilene skulle smitte over til Rockstars nyeste prosjekt, nemlig Red Dead Redemption og det var derfor med få/nærmest ingen forhåpninger at jeg lånte spillet av en venn en gang i januar.

Personlig hadde jeg fått for meg at dette nærmest var GTA med hester, en oppfatning som ikke viser seg å være så langt fra sannheten. Handlingen foregår nemlig i det ville vesten på starten av 1900-tallet. Hovedpersonen er John Marston, eks-gjengmedlem og badass familiefar på heltid. Marston har et mål for øye, å drepe tidligere medsammensvoren Bill Williamson slik at han kan returnere til sin familie. Men ting går langt i fra planlagt og Marston blir snart med i en katt og mus lek, hvor han må jage musen over prærien, fra mulighetenes land, USA til Mexico. Historien i seg selv er ganske godt laget, man møter en rekke spennende personligheter underveis og dialogene i spillet er underholdende. Dessverre sliter handlingen med at den går for sakte fram og at noen oppdrag tydelig er laget kun for å tøye lengden på historien.

Men du vil allikevel ha mye moro i løpet av de 15 - 20 timene det vil ta deg å fullføre hovedoppdragene, selv om dette vil kreve et utrolig fokus, i Red Dead Redemption er det nemlig utrolig mye å gjøre. Spillet er, i samme stil med Grand Theft Auto serien, et sandkassespill og derfor har du nærmest uendelige med alternativer til den lineære sti. Mye av det man forbinder med den ville vesten er tilgjengelig for utforskning, enten det være seg litt landeveisrøveri, jakting på ville dyr, å fange skurker, spille poker på den lokale baren eller bare ha en god gammeldags duell. Det er altså mye å gjøre, og det meste er morsomt, men enkelte aktiviteter som for eksempel hestetemming er gøy kun den første gangen, deretter blir det plagsomt. Spillet er tettpakket med innhold og i tillegg følger det med en stor flerspillerdel som vil gi deg enda mer spilletid. Dessverre preges denne delen av at man til stadighet mister kontakt med serverne, noe som gjør det vanskelig å ha noen glede av den.

Designmessig er dette spillet godt utformet, jeg vurderte nesten å kalle det en perle, men det når ikke helt opp til spill som Kingdom Hearts og Final Fantasy. Om jeg eventuelt skulle finne på å kalle Red Dead Redemption en perle, måtte Square Enixs spill vært diamanter for å sette skalaen riktig, men nok om det. Hovedpoenget er at både personene man møter og verdenen man er i ser fortreffelig ut, designmessig. Grafisk sett, derimot, blir jeg ikke særlig imponert. Mange teksturer er skurrete, og det er fra tid til annen grafiske glitcher, som for eksempel ansikter som bare består av piksler, flygende mennesker, og lignende. I tillegg er ansikter på personer man tilfeldig møter i verdenen kjedelige og resirkulerte. Jeg husker spesielt godt et ansikt jeg så tre forskjellige steder i verdenen, til tross for at jeg satt en kule i pannen på vedkommende den andre gangen vi møttes. Jeg skjønner at spillet er et stort sandkassespill og at det derfor er nødt til å følge med slike småfeil, men det gjør det ikke noe mindre frustrerende av den grunn.

Verdenen man traverserer, den ville vesten i 1911, er stor, variert og har blendende design. Her finnes alt fra snødekte fjell og iskalde elver i nord til ørkenlignende sletter i sør. Å se alt vil ta lang tid, spesielt med tanke på at kartet er delt inn i tre svært forskjellige områder som man åpner opp etter hvert som historien går sin gang, akkurat som i GTAIV. Når man kommer til et nytt område er det øyeblikkelig mye nytt å se. Den overveldende følelsen går fort nok over og etter en kort stund vil man sette pris på den store variasjonen og de mange stedene man kan besøke, hvorav størsteparten er minneverdige. Men som et resultat av det store kartet får man også lang vei å ri/løpe/kjøre vogn. Og selv om spillet har en innebygd teleporteringsmekanikk må man allikevel ri lengre og oftere enn ønsket.

Hovedfokuset i Red Dead Redemptions gameplay er på ridning, løping og et dekningsbasert skytesystem, hvor den sistnevnte er det man gjør i om lag 30/40 % av spillet. Det å ta dekning fungerer oftest perfekt, men av og til setter hovedpersonen seg på helt feil sted, noe som resulterer i momentan død. Siktingen er heldigvis bedre utformet her enn i GTAIV, men det er fortsatt enkelte øyeblikk hvor siktet fokuserer på feil mål, gang på gang. Siktet stiller seg automatisk inn på dem du skal skyte, hestene løper ofte på autopilot (man trenger bare å trykke på kryss gjentatte ganger) og alt i alt føles det ofte som om du spiller på enkleste vanskelighetsgrad, selv om det ikke er vanskelighetsgrader. Jeg døde kanskje maksimum 5 ganger gjennom hele spillet og en litt større utfordring hadde jeg ikke hatt noe imot, heller det enn å bli holdt i lanken hele veien.

Ekstra frustrerende er det også at kontrollsystemet fra GTAIV ikke har forbedret seg noe særlig. Det fungerer godt når man befinner seg på åpne sletter og andre store områder, men når det kommer til presisjon er det ubrukelig. Når man for eksempel skal inn en dør og kameraet ikke er rett på løper stakkars John på veggen opptil flere ganger. Og hestestyringen virker håpløs i utgangspunktet, når man vender seg til det fungerer det bare helt brukbart. Det er rett og slett for vinglete og upresist. Helt sist i denne paragrafen må jeg bare nevne at klatre/hoppefunksjonen i dette spillet er helt overfladisk. John Marston har vanskeligheter med å komme seg over selv den minste vegg hvis den ikke er helt rett på oversiden.
Frustrasjon er ofte nøkkelordet når det kommer til spillets gameplay.

Spillet er tydelig inspirert av typiske westernfilmer, som for eksempel "The Good, The Bad and The Ugly", og det har i likhet med andre spill innefor samme periode en musikk som er meget gjenkjennbar. Instrumenter som munnspill, gitar, trommer og diverse blåseinstrumenter preger bakgrunnsmusikken, som egentlig ikke er særlig minneverdig nettopp fordi det er så likt alt man har hørt før. Selv om spillet inneholder noen få låter som er fantastiske er majoriteten av bakgrunnsmusikken altfor tam og anonym når man for eksempel rir over prærien med solen i rygger eller blir angrepet av en diger bjørn. På den annen side er stemmeskuespillet veldig godt. På samme måte som at alle hovedpersonene har et fabelaktig design, har de fleste også tøffe og passende stemmer, som faktisk imponerer fra tid til annen. En svindler, en gravrøver og en forfyllet irsk mann er bare noen av de mange personene man støter på som er laget med feilfritt design og som gjør historien så minneverdig som den er.

Etter nøye gjennomtenkning har jeg kommet fram til at; jo, Red Dead Redemption er i stor grad bare Grand Theft Auto med hester, men samtidig er dette spillet langt bedre en GTAIV. Om jeg skulle sammenligne det med et annet westernspill måtte det bli mot Call of Juarez: Bound in Blood og i den duellen vil nok sistnevnte trekke det lengste strået. Red Dead Redemption har for mange småfeil og frustrasjonsmomenter for sitt eget beste, men samtidig leverte det jo til mine forventninger, som tross alt var veldig lave.

Pluss:
En fengende historie hvor man møter en rekke spennende personligheter, sterkt stemmeskuespill, mye å gjøre, man får mye spilletid for pengene, godt design både på hovedpersoner og områder, når man først setter seg ned med spillet vil man antagelig sitte der en stund, en stor og åpen verden.

Minus:
Historiens trege progresjon, de klønete kontrollerne, spillet kjører ofte på autopilot, det tar lang tid å komme fra et sted til et annet, klatrefunksjonen er ubrukelig, teksturene er ofte svake, det frustrerende gameplayet, grafiske glitcher dukker opp en sjelden gang.

Karakterer:
Underholdningsverdi: 9
Grafikk: 8
Lyd: 8
Gameplay: 7

Totalt: 8/10 - Veldig bra