Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Medal of Honor

Skrevet av: Tyranus   2011-02-05

Skytespill dominerer dagens spillmarked, og mens sjangeren invaderer butikkhyllene året rundt er konkurransen mye hardere enn før. Derfor har EA bestemt seg for å gjenføde den anerkjente Medal of Honor-serien i håp om å ta opp kampen mot Call of Duty etter noen år med skuffelser og syntes av tap av både FPS kronen og fans.

Medal of Honor har de siste årene vært som en berg-og-dalebane tur som stort sett bare har gått nedover. Omdømmet til serien har gått fra å være rosinen i pølsa blant sjangeren til å bli hastverks-produkter uten kjærlighet, og for vært spill som har kommet har Activision's Call of Duty serie slått større og hardere tilbake etter deres Modern Warfare i 2007. Men EA har ikke gitt opp, i et forsøk i å vinne tilbake FPS-kronen har de lagt fra seg alt vi kjenner fra tidligere spill i serien. Krigen mot nazister og det japanske imperiet, invasjonen av Normandie og kampen om Makin Island har de nå lagt helt fra seg, og alt har blitt erstattet av religiøse al-Qaida soldater og fjellene i Afghanistan. Glem mesterverket Allied Assault og skuffelsen Vanguard, for det er på tide å se på denne nye starten med et åpent og friskt sinn.

This is Tier 1

Velkommen til Afghanistan, det er tidlig mars 2002, og den store operasjonen "Operation Anaconda" er i full gang. Som en av USAs beste spesialstyrker, Tier 1, er soldater ute over hele den krigsherjede dalen Shah-i-Kot Valley og opererer bak fiendens linjer. Du er med i en av disse enhetene, med kodenavnet "Rabbit" er du med i en enhet på fire kalt AFO Neptune, og med god erfaring blant lagkameratene dine gjør dere alt fra å gå stille inn i små landsbyer for å redde en vennlig informant, til å jobbe både med og som marinen for å ta over store flyplasser. Dette er hva enspillerdelen hovedsaklig handler om, både som operatøren Rabbit og flere andre spillbare karakterer i andre enheter, bekjemper man sin vei gjennom bøttevis med sinte al-Qaida og Taliban soldater.

Dette var altså historien i Medal of Honor, men dessverre slet jeg litt med å holde styr på en del av det, ikke det at selve historien er dårlig fortalt, men de forklarer nesten ingenting om hva slags operasjon det hele egentlig utspiller seg i. Med mindre man er god på amerikanske operasjoner i Afghanistan må man søke opp på internett for å i det hele tatt vite at spillet tar plass under Operation Anaconda. Selve historien i spillet derimot blir godt forklart gjennom både korte mellomsekvenser og ute på oppdragene. Likevel noe jeg syntes var meget interessant er at utvikleren Danger Close har fokusert på å lage et halv-realistisk spill satt til et mye mer seriøst tema, nemlig en moderne krig som fortsatt holder på til den dag i dag, der både virkelige terror-organisasjoner som al-Qaida og Taliban spiller en veldig stor rolle i spillet. Hvis man også tenker over det er spillet ganske dramatisk satt sammen, med tanke på at flere av hendelsene som skjer i spillet også kan ha skjedd i virkeligheten, og på starten av spillet snakker de også indirekte om angrepet på World Trade Center den 11. september 2001.

Dette var også tatt seriøst opp i media, den amerikanske hæren for eksempel ville få spillet bannet fordi en av de to sidene i flerspillerdelen nettopp fikk navnet Taliban, men dette ble senere forandret til OP-FOR, eller Opposing Force.

Ikke noe revolusjonerende

Bare for å si det, jeg hadde blandede tanker om spillet da det først ble annonsert. Jeg skal ærlig innrømme at jeg fryktet dette ville bli en billig kopi av Call of Duty spillene etter jeg så den første traileren, men da jeg fikk se mer gameplay og fått en del informasjon var det akkurat som hjernen min sa "klikk" og endret mening momentant. For spill som handler om spesialstyrker er noe jeg alltid har brent for, spesielt hvis spillet er satt i en seriøs og virkelig krig. Selve gameplayet var egentlig det jeg fryktet ville bli en Call of Duty-kopi, men selv om det låner en del elementer fra den serien, som noen overdramatiske scener, så er Medal of Honor egentlig mer som en blanding av mange forskjellige spill. Høyt tempo og spektakulære kamper er ikke noe nytt i dagens skytespill, og Medal of Honor er intet unntak. Mens kulene flyr er det også en del ødeleggbare elementer i spillet, både gjerder av tre og biler er aldri et fint gjemmested, og flerspillerdelen har også en hel haug med ting som kan bli ødelagt, for her det også steinvegger som kan rives ned.

Kontrollen og skytemekanikken er kanskje det viktigste i et skytespill, for hvis kontrollene er vonde er det svært lite moro man kan få ut av spillet, og hvis skytemekanikken er ødelagt blir et spill med våpen veldig fort kjedelig. Men heldigvis lyktes det på begge av disse punktene, for jeg ble fort kjent med kontrollene etter en ganske kort stund, og våpnene føles gode og behagelige, men uheldigvis sliter nesten alle våpnene med merkelig lite rekyl og litt for stor treffsikkerhet. Utenom det føles alle skuddvekslingene helt fine, og med et dekningssystem som blander peak-and-lean fra PC-spill og det fra Killzone 2 føles alt mye mer naturlig, og jeg fant meg selv bruke dette hele tiden. Variasjonen i spillet er også noe man ikke kan klage på, for her er det både oppdrag der man er snikskyter, gunner på et helikopter, sniker seg rundt i fjellene, og selvsagt oppdrag der man er i en intens skuddveksling. Skuffende nok er enspillerdelen relativt kort og man kan bli ferdig med den på bare 5-7 timer på første gjennomspilling. Dette er virkelig synd siden spillet hadde så mye potentsialle til å så mye mer. Samarbeid er det også ingen steder å se.

Noe stress kan bli kurert med at du kan få mer ammunisjon fra medsoldater uten at det har noen virkninger på dem. Men dette er også med på å gjøre spillet litt for lett, for jeg døde kun ett par ganger på vært oppdrag på min første gjennomspilling på Normal vanskelighetgrad, og på min andre gjennomspilling på Hard kunne det gå to-tre oppdrag uten at jeg døde en eneste gang. Noe negativt er også at jeg oppdaget noen fall i bildeoppdateringen på PS3 versjonen, men dette var ikke noe som skadet opplevelsen noe særlig.

Høres like godt ut som det ser

Medal of Honor både ser og høres utmerket ut. Siden enspillerdelen blir utviklet av Danger Close, så har de valgt å bruke en sterkt modifisert versjon av Epic Games's Unreal Engine 3. Flerspillerdelen derimot blir utviklet av Dice, og de har derfor valgt å bruke sin egen Frostbite motor som vi har sett i begge deres Battlefield: Bad Company spillene. Men det forandrer ikke faktumet at spillet har god grafikk, enten om du spiller alene eller med andre over nett. Enspillerdelen ser bra ut, men det er ikke noe fantastisk, teksturene på omgivelsene, karakterene og våpnene gjør jobben sin, og ved et godt bruk av imponerende lyseffekter og karakteranimasjoner blir spillet vekket i live. Men blant alle rosene finnes det ugress, for jeg opplevde noen svake teksturer på et par av veggene, spesielt i et tilfelle der jeg så en brun steinvegg som hadde så dårlige teksturer at det så ut som det var knabbet rett ut av Medal of Honor: Frontline, og da mener jeg ikke den nye HD-versjonen som følger med på PS3-disken. Utenom det er grafikken i enspillerdelen god, men kunne blitt så bedre med litt ekstra finpuss. Lyden er som kjent i Medal of Honor-serien virkelig noe for seg selv. Våpnene smeller rundt ørene dine og eksplosjonene er brutale med et stort pang, musikken av Ramin Djawadi er også utrolig vakker, men den måler seg ikke med de mesterlige verkene til Michael Giacchino, som står bak musikken til blant annet Allied Assault og Frontline.

Flerspillerdelen derimot byr ikke på noen store overraskelser, den ser og høres egentlig nesten identisk ut som den i Bad Company 2, kun med noen mikroskopiske forandringer som noen våpen- og karaktermodeller. Men det betyr riktignok ikke at det er en dårlig ting, for alle de som har spilt Bad Company, spesielt på et bra lydanlegg, vet at det aldri er et stille øyeblikk, verken på skjermen eller på høytalerne. Grafikken ser fortsatt veldig god ut med noen gode eksplosjoner og røykeffekter, og her merket jeg heldigvis ingen dårlige teksturer som jeg gjorde et par ganger i enspillerdelen. Lyden er også like eksplosiv som før.

Bad Company 1.5

Men så kommer det til flerspillerdelen, den delen av spillet jeg alltid var skeptisk på, rett og slett fordi den er utviklet av noen andre enn de som lagde enspillerdelen. Men dette var helt til jeg prøvde bataen. Ja, den spilles nesten helt likt som Bad Company, men den føles mye mer som en hybrid mellom førstnevnte og Call of Duty. For jeg har aldri vært noen blodfan av Battlefield spillene, lagarbeid har aldri vært noe jeg har vært god i med mindre jeg spiller med kun to-tre andre spillere, og noen av banene var kanskje litt for store for sitt eget beste hvis man ikke har et kjøretøy. Dette er ikke et problem i Medal of Honor, banene er større enn i Call of Duty, men mindre enn i Battlefield, og selv om det er fult mulig å bruke lagarbeid, så er det også mulig å bare løpe rundt for seg selv og bygge opp sin egen Killstreak uten noe hjelp av andre. Killstreaks ja, eller Offensive Support som det fint heter her, fungerer på lik linje som Killstreaks i Call of Duty der du bygger deg opp poeng til å bruke noe som kan hjelpe deg i å få raskere drap, som for eksempel bombekastere, kontrollbare raketter, eller radar som viser fiendens posisjoner. Her måles det også etter hvor mange poeng du får før du kan bruke dem, i motsetning til hvor mange fiender du har drept, så i teorien kan du få Offensive Support uten å i det hele tatt fyre av en eneste kule.

Klassesystemet er en relativt interessant ide, for istedenfor å ha kun ett levlings system som går utover karakteren din, uavhengig av klassen du spiller som i de forskjellige matchene, så har Dice gjort slik at du har klasser der alle klassene går opp i level separat. I Medal of Honor har man tre klasser;

- Rifleman - Som bruker automatrifler og maskingevær

- Special Ops - Som bruker SMG'er og skulder-avfyrte raketter

- Sniper - Som bruker skarpskyterrifler

Som sagt går klassene opp i level separat, så dette betyr at du må spille som den bestemte klassen for å gå opp i level i den klassen for å få nye våpen av den typen. Tilpassing av karakteren din er skuffende nok ganske svak, for hver level man går opp låser man stadig opp nye ting til våpnene som sikter, ny type ammunisjon og lyddempere. Men i et intervju sa sjefsprodusenten at det var mulig å bytte skjegg på karakteren din, så da trodde jeg at man skulle få en dyp og rik tilpassing som ga uendelige muligheter, men så langt som jeg har kommer er det ikke mulig. Det eneste som er mulig når det kommer til karaktertilpassing er at man kan bytte farger på klærne hvis man har Tier 1 utgaven av spillet, og at man får et helt nytt utsende når man når Tier 1 levlene som starter på level 8. Men karaktertilpassing er for meg ikke et "must", siden man sjelden ser seg selv.

Multiplayerern er veldig lik den vi finner i Bad Company, de to er nesten identiske med noen små forandringer, for å si det på den måten. Hvorfor de i det hele tatt bestemte seg for å la to forskjellige utviklere utvikle spillet er et merkelig valg, for de føles rett og slett som to helt forskjellige spill. Men det betyr allikevel ikke at den er dårlig, for den passer spillere som meg selv mye bedre. De forskjellige klassene er godt balanserte og banene er godt designet som passer alle klassene. Det er et bredt utvalg av spillmoduser som Team Deathmatch, Sector Controll der hvert lag skal ta over forskjellige områder, Combat Mission der USA angriper OP-FOR, og Objective Raid, som er nesten det motsatte av Combat Mission. Offensive Support virker også bra og gjør ikke spillet noe særlig ubalansert. Med mindre man går inn i de små detaljene er flerspillerdelen utrolig gøy og kan være et treff midt i blinken for de som er på utkikk etter et spill som blander alle de gode elementene fra både Bad Company og Call of Duty.

Konklusjonen

Medal of Honor er en verdig gjenfødelse av en serie som konstant har holdt det gående siden 1999. Enspillerdelen er en kort, men spennende og meget interessant opplevelse som drar deg med inn i amerikanske spesialsoldaters hverdag. Mens multiplayeren føles som noe vi har spilt før, og føles ikke som enspillerdelen i det hele tatt, så er det fortsatt svært underholdene med et ganske så interessant klassesystem. Spillet blander det beste fra moderne skytespill og klarer å sette det sammen til sin egen formel og lyktes med det, og det føles nytt med tanke på at serien har vært sperret inne i 1940-tallet i 11 år. Medal of Honor er ingen revolusjon innen sjangeren, og det har sine feil her og der som kunne trengt mer polering, men det er definitivt et spill som fans av skytespill burde få med seg.

Pluss:

Spennende enspillerdel, artig multiplayer, god musikk, flott variasjon med mye å gjøre, interessant klassesystem

Minus:

Kort, kort og atter kort, noen fall i bildeoppdateringen, bringer ikke mye nytt til sjangeren, en- og flerspillern føles som to forskjellige spill

Beste øyeblikk:

Stort sett hele enspillerdelen, spesielt snikskyter oppdragene

Verste øyeblikk:

Er over på et par dager

Grafikkk: 8/10 - Nesten hele spillet ser bra ut og har noen imponerende lyseffekter, men dessverre er det noen dårlige teksturer og bildeoppdateringen kan falle på PS3 versjonen

Gameplay: 8/10 - Tempoet er høyt både on- og offline, kontrollene føles gode og sitter etter en kort stund, enspillerdelen er god hele veien gjennom, men det er litt for lett, og en- og flerspillerdelen føles som totalt forskjellige spill

Lyd: 8/10 - Musikken er ikke det beste jeg har hørt i et Medal of Honor spill, men den er allikevel god, flerspillerdelen er eksplosiv og brutal

Holdbarhet: 8/10 - Enspillerdelen er vært å få med seg to eller flere ganger, hvis ikke vil multiplayeren holde deg okkupert

Spillet er testet på PlayStation 3

Samlet karakter: 7.3/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10