Mass Effect 2

Isaac Asminov, den kjente Science-fiction forfatteren fortalte engang at våre drømmer om rommet vil bli virkeliggjort av vår nysgjerrighet til å vite og vår trang til å skape. Bioware sitt romepos setter oss i riktig retning når det gjelder å skape i hvert fall. For dem som kjenner selskapet vet at de liker å skape gigantiske universer hvor bakteppet til de aktuelle historiene er nesten like interessante som historien i seg selv. Nå kommer de med oppfølgeren til sitt romepos fra 2007, og Mass Effect 2 er virkelig noe for seg selv.

Space, the final frontier

Mass Effect 2 starter ganske kort tid etter forgjengeren sluttet. The Citadel, eller festningen på norsk, er blitt reddet og fred hersker igjen over den kjente galaksen. Shephard som fremdels har bekler SPECTRE tittelen seiler over galaksen, med romskipet Normandie, på jakt etter slavehandlere. Det er på et slikt oppdrag den nye historien begynner og Shephard sin skjebne som galaksens og menneskehetens redningsmann for alvor blir beseglet. Fra intet kommer nemlig et ukjent romskip inn på radaren, og Normandie sitt mannskap klarer ikke å gjøre noe før de blir angrepet og romskipet delt i to. Shephard klarer så vidt å redde resten av mannskapet før han oppdager at han er alene i rommet. Med sine siste åndedrag aksepterer han sin skjebne og i tre år er verdensrommet hans grav. Men en organisasjon som jobber for menneskerasens dominasjon i rommet har andre planer for han.
Inn i denne historien entrer Ceberus, en lyssky organisasjon som setter mye på spill for å få liv i denne legenden. Etter en fantastisk fin åpningsintro hvor vi ser teknologien vekker Shepherd til live er det på tide å igjen lage han etter dine mål, og deretter klasse. Så kan spillet begynne.

Nødvendige endringer.

Jeg har spilt det første Mass Effect og må si at jeg ble imponert over historien og gameplay i spillet. Dukk og skyt passet ganske bra med spillets miljø og man fikk en glatt overgang mellom rollespill og skytespill, uten at man opplevde at totalopplevelsen ble svekket. Oppfølgeren følger denne oppskriften, men har fjernet småpirket som trakk eneren litt ned. Strevet med å kontinuerlig bytte utstyr og våpen på de forskjellige karakterene dine er byttet ut med en enklere system som baserer seg på å oppgradere våpene dine i et labratorium, og klassesystemet har blitt mye enklere. Det førstnevnte er en velkommen forandring, men jeg må faktisk si at jeg likte oppgraderingssystemet i eneren bedre enn dette. Ikke hadde du bedre valg når det gjaldt hva slags kunnskap du ville tilegne deg, men systemet var også enklere å skjønne.
Den største endringen ligger likevel i måten du utforsker verdensrommet på. I stedet for den morsomme kjøringen med en APC i fremmed terreng, er dette nå blitt erstattet med et kjedelig om lite varierende minispill hvor du skal analysere planeter og skyte ned prober. Dette trenger du å gjøre for å få nok mineraler til å oppgrade rustningene og våpene dine. Til og med skaperne i Bioware har sagt at dette minispillet var dårlig planlagt og vil ikke komme tilbake i Mass Effect 3.

En uvanlig historie, bygget opp på vanlig Bioware måte.

Selv om historien er annerledes enn fra sin forgjenger er den så ganske likt bygget opp på samme måte. Du får fire oppdrag som du kan bli ferdig med i ønsket rekkefølge, før det kommer en kuttscene og et nytt oppdrag som endrer historien, før du igjen før fire nye oppdrag som du må fullføre før sluttoppdraget. Bioware liker denne oppskriften og har brukt den også i KOTOR og Dragon Age, men skal ikke pirke borti dette når det faktisk fungerer.
Ditt oppdrag i spillet baserer seg på to ting. Det første er å finne ut hvorfor menneskelige kolonier plutselig bare forsvinner, det andre er å bringe sammen et lag som kan ødelegge trusselen engang for alle. Oppdraget er farlig og det er store sjanser for at ikke alle hovedpersonene er i live når rulleteksten begynner.
Den største fallgruven et slikt spill har er at det kan bli for ensforming gameplay og lite variasjon i de mulighetene man har. Mass Effect 2 klarer i stor grad å unngå dette. Hoveddelen av oppdragene handler riktignok om å skyte, rykke frem, gå i dekning og skyte igjen til du kommer til kuttscenen, men det er andre oppdrag og som bryter denne variasjonen. En av dine mulige følges partnere er en ganske gammel Asari matriark, og for å tilegne deg hennes lojalitet må du finne hennes psykopatiske og nymfomaniske datter. I dette oppdraget må du bruke dine detektivevner og huske alle detaljer om et av hennes ofre. Dette er den eneste måten du klarer å lokke morderen ut av sitt hi. Jeg likte svært godt dette oppdraget, fordi det ga en tilfredsstillende variasjon og viste muligheter for fremtidig gameplay Bioware har for sine kommende spill.
I tillegg har du i større grad behov for det nye romskipet som Cerberus gir deg kommandoen til. I det du rekrutterer en "gal" vitenskapsmann så åpner spillets strategielementer seg. Han okkuperer labratoriumet på skipet ditt, og avhengig av hva slags teknologi du finner og hva slags mineraler du graver ut, oppgraderer han både våpene dine og romskipet ditt. Sistnevnte blir svært viktig i forhold til slutten.

De glemte detaljer.

Jeg skal være ærlig, musikk er noe jeg ofte legger merke til i spill og ofte har jeg et synspunkt om dem og om de passer med det aktuelle spillet sin setting. Men når jeg satt meg ned for å skrive denne anmeldelsen husket jeg kun musikken fra introduksjonen, resten var glemt. Uansett så likte jeg den nesten syntetiske rytmen som spillet begynte med og som ofte kom når man trykket på select knappen.
Grafikken er grei nok, men jeg mistenker at konfigurasjonene på HD TVen min ikke er riktig innstilt, fordi jeg får sånn ruglete kanter rundt fargekontraster, og skriften blir svakere, men det fungerer likevel greit for min del.

Amat victoria curam:

Som i forgjengeren kan du ha to NPC ved din side i kamp, og du kan velge mellom 9 svært forskjellige personer som alle har sine egne klasser og spesialiteter å velge mellom. Jeg prøvde først å spille som en Biotic, altså en som behersker en slags magi ala Star Wars. Men følte ikke at det var min type karakterer, så jeg begynte på nytt med en soldat, og derfra var det strake vei til rulleteksten. Fiendene er mye mer variert denne gang og det er ikke bare Geth roboter du må bryne deg på. Leiesoldater, arsaniske kommandosoldater og de mystiske skapningene "The Collectors" står alle i veien for ditt oppdrag i å finne sannheten. Det positive er at disse soldatene ikke lenger er stokk dumme. De planlegger i større grad angrepene mot deg og de kan finne på å flanke dine posisjoner mens du er opptatt med fienden i midten. Likevel følte jeg at med de riktige oppgraderingene blir dette spillet for enkelt. Det sterkeste maskingeværet i spillet kan så å si drepe med et skudd.
Så hva står vi igjen med. Jo, et meget bra eventyr som også har filosofiske undertoner, både når det gjelder liv og kjærlighet. I motsetning til eneren klarte jeg ikke å få til sengs noen av mine lagkamerater, uten at jeg brydde meg egentlig. Punktet med at du kan ha sex i et spil er fryktelig oppskrytt og dem som virkelig kjøper spillet for å se dette, bør bestilles time til.
Mass Effect 2 er et fryktelig bra, men litt for linjært til å få toppkarakter. Historien sitter som en kule og dine valg i eneren påvirker historien her i stor grad. Siden jeg ikke hadde lagringen for eneren så fikk jeg standardvalgene. Disse er de kjipeste valgene man tok i eneren og man får litt lyst til å fyre løss på forgjengeren bare for å møte kjente og kjære figurer igjen.
Så hvis du liker en god historie og har sansen for science fiction er dette et soleklart valg, og med Mass Effect 3 ett år vekke er en ny runde med Kaptein Shephard kanskje ikke den dummeste ideen.

Lagt til 2011-02-15 20:37:
Isaac Asminov, den kjente Science-fiction forfatteren fortalte engang at våre drømmer om rommet vil bli virkeliggjort av vår nysgjerrighet til å vite og vår trang til å skape. Bioware sitt romepos setter oss i riktig retning når det gjelder å skape i hvert fall. For dem som kjenner selskapet vet at de liker å skape gigantiske universer hvor bakteppet til de aktuelle historiene er nesten like interessante som historien i seg selv. Nå kommer de med oppfølgeren til sitt romepos fra 2007, og Mass Effect 2 er virkelig noe for seg selv.

Space, the final frontier

Mass Effect 2 starter ganske kort tid etter forgjengeren sluttet. The Citadel, eller festningen på norsk, er blitt reddet og fred hersker igjen over den kjente galaksen. Shephard som fremdels har bekler SPECTRE tittelen seiler over galaksen, med romskipet Normandie, på jakt etter slavehandlere. Det er på et slikt oppdrag den nye historien begynner og Shephard sin skjebne som galaksens og menneskehetens redningsmann for alvor blir beseglet. Fra intet kommer nemlig et ukjent romskip inn på radaren, og Normandie sitt mannskap klarer ikke å gjøre noe før de blir angrepet og romskipet delt i to. Shephard klarer så vidt å redde resten av mannskapet før han oppdager at han er alene i rommet. Med sine siste åndedrag aksepterer han sin skjebne og i tre år er verdensrommet hans grav. Men en organisasjon som jobber for menneskerasens dominasjon i rommet har andre planer for han.
Inn i denne historien entrer Ceberus, en lyssky organisasjon som setter mye på spill for å få liv i denne legenden. Etter en fantastisk fin åpningsintro hvor vi ser teknologien vekker Shepherd til live er det på tide å igjen lage han etter dine mål, og deretter klasse. Så kan spillet begynne.

Nødvendige endringer.

Jeg har spilt det første Mass Effect og må si at jeg ble imponert over historien og gameplay i spillet. Dukk og skyt passet ganske bra med spillets miljø og man fikk en glatt overgang mellom rollespill og skytespill, uten at man opplevde at totalopplevelsen ble svekket. Oppfølgeren følger denne oppskriften, men har fjernet småpirket som trakk eneren litt ned. Strevet med å kontinuerlig bytte utstyr og våpen på de forskjellige karakterene dine er byttet ut med en enklere system som baserer seg på å oppgradere våpene dine i et labratorium, og klassesystemet har blitt mye enklere. Det førstnevnte er en velkommen forandring, men jeg må faktisk si at jeg likte oppgraderingssystemet i eneren bedre enn dette. Ikke hadde du bedre valg når det gjaldt hva slags kunnskap du ville tilegne deg, men systemet var også enklere å skjønne.
Den største endringen ligger likevel i måten du utforsker verdensrommet på. I stedet for den morsomme kjøringen med en APC i fremmed terreng, er dette nå blitt erstattet med et kjedelig om lite varierende minispill hvor du skal analysere planeter og skyte ned prober. Dette trenger du å gjøre for å få nok mineraler til å oppgrade rustningene og våpene dine. Til og med skaperne i Bioware har sagt at dette minispillet var dårlig planlagt og vil ikke komme tilbake i Mass Effect 3.

En uvanlig historie, bygget opp på vanlig Bioware måte.

Selv om historien er annerledes enn fra sin forgjenger er den så ganske likt bygget opp på samme måte. Du får fire oppdrag som du kan bli ferdig med i ønsket rekkefølge, før det kommer en kuttscene og et nytt oppdrag som endrer historien, før du igjen før fire nye oppdrag som du må fullføre før sluttoppdraget. Bioware liker denne oppskriften og har brukt den også i KOTOR og Dragon Age, men skal ikke pirke borti dette når det faktisk fungerer.
Ditt oppdrag i spillet baserer seg på to ting. Det første er å finne ut hvorfor menneskelige kolonier plutselig bare forsvinner, det andre er å bringe sammen et lag som kan ødelegge trusselen engang for alle. Oppdraget er farlig og det er store sjanser for at ikke alle hovedpersonene er i live når rulleteksten begynner.
Den største fallgruven et slikt spill har er at det kan bli for ensforming gameplay og lite variasjon i de mulighetene man har. Mass Effect 2 klarer i stor grad å unngå dette. Hoveddelen av oppdragene handler riktignok om å skyte, rykke frem, gå i dekning og skyte igjen til du kommer til kuttscenen, men det er andre oppdrag og som bryter denne variasjonen. En av dine mulige følges partnere er en ganske gammel Asari matriark, og for å tilegne deg hennes lojalitet må du finne hennes psykopatiske og nymfomaniske datter. I dette oppdraget må du bruke dine detektivevner og huske alle detaljer om et av hennes ofre. Dette er den eneste måten du klarer å lokke morderen ut av sitt hi. Jeg likte svært godt dette oppdraget, fordi det ga en tilfredsstillende variasjon og viste muligheter for fremtidig gameplay Bioware har for sine kommende spill.
I tillegg har du i større grad behov for det nye romskipet som Cerberus gir deg kommandoen til. I det du rekrutterer en "gal" vitenskapsmann så åpner spillets strategielementer seg. Han okkuperer labratoriumet på skipet ditt, og avhengig av hva slags teknologi du finner og hva slags mineraler du graver ut, oppgraderer han både våpene dine og romskipet ditt. Sistnevnte blir svært viktig i forhold til slutten.

De glemte detaljer.

Jeg skal være ærlig, musikk er noe jeg ofte legger merke til i spill og ofte har jeg et synspunkt om dem og om de passer med det aktuelle spillet sin setting. Men når jeg satt meg ned for å skrive denne anmeldelsen husket jeg kun musikken fra introduksjonen, resten var glemt. Uansett så likte jeg den nesten syntetiske rytmen som spillet begynte med og som ofte kom når man trykket på select knappen.
Grafikken er grei nok, men jeg mistenker at konfigurasjonene på HD TVen min ikke er riktig innstilt, fordi jeg får sånn ruglete kanter rundt fargekontraster, og skriften blir svakere, men det fungerer likevel greit for min del.

Amat victoria curam:

Som i forgjengeren kan du ha to NPC ved din side i kamp, og du kan velge mellom 9 svært forskjellige personer som alle har sine egne klasser og spesialiteter å velge mellom. Jeg prøvde først å spille som en Biotic, altså en som behersker en slags magi ala Star Wars. Men følte ikke at det var min type karakterer, så jeg begynte på nytt med en soldat, og derfra var det strake vei til rulleteksten. Fiendene er mye mer variert denne gang og det er ikke bare Geth roboter du må bryne deg på. Leiesoldater, arsaniske kommandosoldater og de mystiske skapningene "The Collectors" står alle i veien for ditt oppdrag i å finne sannheten. Det positive er at disse soldatene ikke lenger er stokk dumme. De planlegger i større grad angrepene mot deg og de kan finne på å flanke dine posisjoner mens du er opptatt med fienden i midten. Likevel følte jeg at med de riktige oppgraderingene blir dette spillet for enkelt. Det sterkeste maskingeværet i spillet kan så å si drepe med et skudd.
Så hva står vi igjen med. Jo, et meget bra eventyr som også har filosofiske undertoner, både når det gjelder liv og kjærlighet. I motsetning til eneren klarte jeg ikke å få til sengs noen av mine lagkamerater, uten at jeg brydde meg egentlig. Punktet med at du kan ha sex i et spil er fryktelig oppskrytt og dem som virkelig kjøper spillet for å se dette, bør bestilles time til.
Mass Effect 2 er et fryktelig bra, men litt for linjært til å få toppkarakter. Historien sitter som en kule og dine valg i eneren påvirker historien her i stor grad. Siden jeg ikke hadde lagringen for eneren så fikk jeg standardvalgene. Disse er de kjipeste valgene man tok i eneren og man får litt lyst til å fyre løss på forgjengeren bare for å møte kjente og kjære figurer igjen.
Så hvis du liker en god historie og har sansen for science fiction er dette et soleklart valg, og med Mass Effect 3 ett år vekke er en ny runde med Kaptein Shephard kanskje ikke den dummeste ideen.