Battlefield: Bad Company 2

Av og til lurer jeg på hvorfor jeg egentlig spiller krigsspill. Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg og mange andre i verden sitter timevis foran en skjerm og skyter mennesker, er det virkelig gøy å drepe folk med tunge maskingevær? Hvorfor dreper jeg virtuelt for å få ut aggresjon? Jeg undrer meg ofte over disse spørsmålene, men likevel sitter jeg foran TV'en og ødelegger og dreper. Når jeg fikk spillet «Battlefield: Bad Company 2» gikk det opp for meg, jeg spiller krigsspill på grunn av spill som dette. Jeg bygger opp taktikker, samarbeider med andre og sprenger hus og objekter i tusen knas. Jeg dreper selvsagt også, men jeg føler at spillet er så mye mer. Selv om tilsynelatende skyting er en viktig faktor, og at du nesten alltid holder et gevær i hendene ser jeg bort i fra dette når jeg tenker meg det faktum at «Battlefield: Bad Company 2» ikke handler om å lemleste fiender, men å ha det gøy!

I avsnittet over var jeg mer rettet mot flerspillerdelen og mulighetene, men det betyr selvsagt ikke at en enspillerdel er fraværende. Som du sikkert har merket er dette en oppfølger til «Battlefield: Bad Company», og overraskende nok får vi i denne oppfølgeren et gjensyn med gutta i det spillet. Dette er selvsagt Bad Company, der du spiller som menig Preston Marlow og der dine lagkamerater er den røffe sersjanten Sarge, Sweetwater som er den tekniske eksperten og eksplosivspesialisten Haggard. I motsetning til i forgjengeren, der gutta var ivrige på jakt etter gull med en god sans for humor, er det en mer alvorlig setting i dette spillet. Her handler det nemlig om en atombombe som ble laget under 2. verdenskrig som russerne vil ha tak i, og nå er det selvsagt Bad Companys jobb å redde verden.

Til tross for en ganske seriøs setting, er ikke humoren borte. I motsetning til i spill som «Modern Warfare 2», der historien er preget av følelsesløse karakterer som ser alt for alvorlige ut til enhver tid, og der synet på verden i dag er så alvorlig at det nesten blir absurd, er det i dette spillet en god dose sarkasme og humor samtidig som det klarer å holde en seriøs nok standard. Etter en skikkelig skytesekvens er det som oftest en mellomsekvens der karakterene er mer sarkastiske og får fram humor samtidig som de holder seg til tema.

Historien i dette spillet er likevel veldig forutsigbar, og den er ikke av det mest originale slaget heller. Likevel er den underholdende nok i seg selv, og den glir fint sammen med gameplayet. Du vil komme til snødekte fjelltopper og tette jungler, og selve gjennomspillingen er veldig morsom. Dessverre er den ganske kort, og det kommer ikke til å ta lange tiden å komme seg gjennom spillet. Alt i alt er kampanjen i «Battlefield: Bad Company 2» underholdende, men det er likevel visse punkter som lengde og historie som kunne blitt mye bedre utført.

Defining online warfare

Spillene i Battlefield-serien har alltid hatt en bunnsolid flerspillerdel som fokuset blir rettet mot. Dette er omtrent definisjonen på flerspillerdelen i «Battlefield: Bad Company 2», flerspillerdelen i dette spillet er nemlig utrolig godt gjennomført, og det er et hav av forskjellige muligheter. For det første er det fire forskjellige moduser. Den ene, som tilsynelatende også er mest populær, går under navnet Rush. I denne modusen blir spillerne delt opp i to lag, angripere og forsvarere. Det er baser eller «M-COM stations» på banen som angriperne skal prøve å sprenge, mens forsvarerne skal prøve å avverge det. Det er også noe som heter Squad Rush, og her går det ut på det samme, bare at lagene er mindre. En annen modus heter Conquest, og her er det to lag som skal prøve å okkupere så mange flagg som mulig, og den siste jeg vil nevne er Squad Deathmatch, der det er hele fire lag som skal prøve å få 50 drap så fort som mulig. Jeg må innrømme at jeg følger strømmen og at jeg liker modusen Rush best, men alle de andre modusene er likevel utrolig underholdende alle sammen.

Som du kanskje har merket er samarbeid og taktikker en viktig del av flerspillerdelen i dette spillet. Når du i mange andre online-spill føler at sluttresultatet er ganske tilfeldig, føler du at du kanskje kunne gjort noe hvis laget ditt tapte i spill som «Battlefield: Bad Company 2». Mens en ødelegger den fiendtlige tanksen, og en annen sitter med snikskytterrifla si oppe i skogholtet og dekker angriperen, arbeider to andre med å okkupere en base. Dette hender ofte i denne delen av spillet; at folk samarbeider på lag, bygger opp taktikker, og ikke la alt skje etter tilfeldigheter, og det er nettopp dette som gjør denne delen av spillet så spesiell.

For å kunne samarbeide godt, er det heldigvis et par klasser man kan velge i mellom. Disse klassene heter assault, engineer, medic og recon. Assault er klassen for deg som liker litt mer på fronten, hvis du spiller som engineer kan du reparere og ødelegge kjøretøy, de som spiller som medic har et tungt maskingevær og kan helbrede lagkamerater med førstehjelpspakker, og hvis du liker å sitte oppe i et skogholt og snikmyrde med sniperen din er nok recon klassen for deg. Alle klassene har minst en egenskap som ikke de andre har, som rakettkastere for engineer og detoneringsbomber for recon-klassen, men noe har de likevel til felles. Et alternativ til våpnene i alle klassene er nemlig noen utvalgte maskingevær og hagler, og sekundærvåpen som håndpistoler er også felles for alle klassene.

For meg er det vanskelig å bestemme hvilken klasse jeg liker best. Noen ganger liker jeg meg på fronten med effektive maskingevær, mens andre ganger er jeg mer sugen på å sitte i utkanten av banen og sakte men sikkert myrde fiendene mine. Alle klassene er bra på hver sin måte, og det gjør at det blir mer åpent for varierte taktikker hos laget ditt.

Kjøretøy har alltid vært i fokus i Battlefield-serien, og i «Battlefield: Bad Company 2» er dette intet unntak. Banene på dette spillet er som oftest ganske store, og da er det heldigvis mulig å kjøre både firhjuling, pansret bil, båt, helikopter og sist men ikke minst tanks. Alle kjøretøyene er ikke tilgjengelige på hver eneste bane, og det er ofte tilpasset hvordan banen ser ut og hvilke taktikker som mest sannsynlig vil bli tatt i bruk. I de fleste kjøretøyene kan det sitte flere enn en, og noen har til og med plass til hele lag. Dessverre kan styrekontrollene på noen av kjøretøyene, spesielt helikopterene bli litt frustrerende og vanskelige, og jeg hadde ikke sagt nei til en liten opplæringsdel for dette. Ellers fungerer dette med kjøretøy utrolig bra, og står for mye av det tittelen tilsier, nemlig at det er en skikkelig slagmark man kjemper på.

I «Battlefield: Bad Company 2» er det selvsagt som i de fleste andre multiplayer-spill et rankingsystem. Overraskende nok går du opp i level ved å få erfaringspoeng, og dette får du både ved å drepe, få hodeskudd, assistere andres mord, okkupere, forsvare og ved å hjelpe lagkamerater. Noe som også er litt kult, er at utviklerne har gått litt mer i dybden. Det er nemlig sånn at når du bruker en spesifikk klasse og får erfaringspoeng mens du bruker den, får du også erfaringspoeng for klassen og låser dermed opp nye våpen og ekstrautstyr som forskjellige sikter osv for den aktuelle klassen. Dette gjelder alle klassene samt kjøretøy, og når det gjelder sistnevnte låser du som oftest opp forskjellige ting som gir deg en ekstra fordel ute i felten. Uansett fungerer dette systemet bra nok til å bestå, det er ganske utfordrende samtidig som det er veldig gøy.

Sitter som et skudd, bokstavelig talt!

I «Battlefield: Bad Company 2» er det som du sikkert har lagt merke til mange forskjellige våpen. De fleste finnes i både fler- og enspillerdelen, med noen unntak. Som sagt vil du komme over både hagler, pistoler, maskingevær og snipere, og våpenutvalget er noe svært få vil klage over. Våpenfølelsen er også god, og spesielt med snipere føler du deg noen ganger som du skyter selv, da man faktisk må sikte litt over fienden hvis du skal skyte over lange avstander, med hensyn til at skuddet etter tyngdekraften faktisk faller litt etter litt etter den har vært i lufta en stund. Både våpenutvalget og våpenfølelsen består altså uten problemer fra min side, og det er ingenting og klage over når det gjelder dette.

På enspillerdelen er det noe som kalles collectables, og dette er våpen du finner rundt om på banene. Noen våpen er på flere baner, mens noen er bare på en bane. Uansett, disse våpnene og de fleste andre du finner lagres, og du kan velge dem når du kommer til noe som kalles «supply drops». Her kan du velge hvilke våpen du vil bruke, både primærvåpen og sekundærvåpen, og jeg liker veldig godt at man har åpnet for dette. De er likevel ikke overalt, men de er tilgjengelige et par ganger på hver bane slik at du endelig kan bytte ut våpenet du ikke liker. En annen for for samleobjekt er «M-COM» stations, som man skal sprenge og som nevnt tidligere også er på flerspillermodusen Rush. Alle disse samleobjektene føler jeg er morsomme påfunn, og gjør at det blir litt morsommere og spille kampanjebanene.

Spre ødeleggelse, og nyt det!

I de fleste spill til dags dato er omgivelsene som kulisser som er helt umulig å ødelegge. Er du lei av dette? Kjøp deg «Battlefield: Bad Company 2»! Dette spillet er nemlig drevet av en fysikkmotor kalt Frostbite, som gjør at du bokstavelig talt kan ødelegge alt! Om det er en liten djevel eller for den sagts skyld et helt lag som sitter inne i et hus og «camper», kan du rett og slett få ut aggresjonen og sprenge det aktuelle huset i fillebiter. Om du gjør det med detoneringsbomber, tanks eller granatkaster er helt opp til deg, men å spre ødeleggelse gjør du uansett! Å kunne gjøre dette er deilig og aggresjonsforløsende, og er enda en god grunn til at dette er en realistisk krig på en skikkelig slagmark!

Både når du skyter, sprenger og ødelegger hele byer kommer det overraskende nok fram en god del lyd. Ikke bare vanlig lyd, men skikkelig lyd. Dette spillet har nemlig en lydkvalitet som overgår omtrent alt annet, og hvis du setter på kjempehøy lyd med et hjemmekinoanlegg i stua risikerer du å få bakoversveis ned til nakken, samtidig som å nyte det skikkelig. Med andre ord overgår kvaliteten på dette planet omtrent alle odds, og jeg har sjelden sett maken til noe som dette!

Grafikken er også fabelaktig. Både omgivelser, folk, nyanser og detaljer er utrolig godt utført, og gjør at grafikken i dette spillet består med glans. I andre spill, der man ofte oppdager at halve geværet går inn i veggen, har man i dette spillet utført det såpass godt at grafiske bugs vil forekomme så godt som aldri. Jeg har nok sett bedre («Crysis» og «GT5» slår alt vet du), men likevel elsker jeg det og den er god nok til å få all ros den kan få. Det visuelle i sin helhet kunne altså nesten ikke ha blitt utført noe særlig bedre, spesielt lyden er utrolig, men grafikken er også meget god og holder mål.

Ekte virtuell krig!

For å være ærlig synes jeg vi skal slutte med alle svenskevitsene og gi utviklerne DICE som holder til i vårt naboland en skikkelig applaus. «Battlefield: Bad Company 2» er nemlig slik et skikkelig krigsspill skal være i mine øyne. Spillet har en underholdende enspillerdel og fantastisk flerspillerdel, men likevel er det en svært forutsigbar historie, kort kampanje og tidvis vanskelige kontroller på enkelte kjøretøy som trekker litt ned på helheten. Men uansett, dette er et spill du bare må ha!