Total War: Shogun 2

Da det første spillet i den nå så berømte "Total War-serien" ankom markedet for en god del år tilbake, var undertegnede bare en liten kar hvor actionmen og godteri var det som virkelig gjaldt. Shogun, som spillet het, kom med masse nytt til sjangeren, og spillet ble sett på som en overraskende suksess. Etter dette har serien bare vokst i popularitet, og forventningene var derfor store til det åttende spillet i serien, da det ankom for rundt én måned siden. Jeg har tatt over rollen som en general i Total War: Shogun 2, og her er min mening.

Er du i det minste litt interessert i strategispill, så kjenner du nok allerede til konseptet i Total War. For dem av dere som ikke har peiling, så er Shogun 2 en fin blanding mellom gigantiske slag i god Hollywood-stil, og mer rolig, tilbakelent strategi hvor ditt rike (eller "klan", som det er i Shogun 2) skal utvikles og forbedres. Det har seg nemlig slik serien alltid har hvilt på en balanse mellom det turbaserte kampanjekartet (ala Civilization), og kamp-delen, som foregår i virkelig tid. Denne balansen har dog vært økende, og i Shogun 2 er det ikke lett å si hvilken del som er den viktigste. På den ene siden er alt du gjør på kampanjekartet avgjørende for din klans fremtid. Økonomi skal styres, hærer skal settes sammen og flyttes på, befolkningen skal ha det bra, og krig og vennskap skal startes og endes. På den andre siden hadde ikke dette vært et veldig artig spill uten kamp-delen, og i Shogun 2 er kampene artigere og viktigere enn noen gang før.

Det første som slår en når en starter spillet er den fantastiske stemningen som er skapt i spillet. Den herlige musikken i god gammeldags japansk stil surrer og går i bakgrunnen uansett hva du måtte fordrive med, og alltid passer den like godt. Landskapet er også noe av det som definerer Japan, og det har selvfølgelig utvikler The Creative Assembly skjønt. Det er som om du plutselig befinner deg i middelalderens Japan med en gang du starter spillet, og den fantastiske grafikken er bare én av mange faktorer for det. Selv menyene og guidene i spillet kunne ikke vært mer japanske og passende, selv om sistnevnte til tider kan bli svært irriterende og masete.

Kampanjekartet har også fått seg en real overhaling siden sist, denne gangen med et splitter nytt 3D-perspektiv, som kan nytes fra mange forskjellige vinker (ja, du kan vri kameraet denne gangen). Det er i denne delen spillets visuelle egenart virkelig skinner frem, og jeg syns det er direkte synd at man ikke kan zoome inn nærmere enn man kan. Etter hvert når man har fått summet seg nok til å faktisk starte jobben som leder, er det nok å begi seg ut på. I starten går det litt trått, ettersom du bare har noen få byer, og svak økonomi attpåtil. Men som klanen din vokser blir det stadig mer å ta tak i, og mulighetene innenfor økonomi, diplomati og krigere vil øke. Men det betyr også at du blir mer beryktet. Det jeg liker veldig godt i Shogun 2, er det store fokuset på hver provins. Bare én radikal endring i en stor by kan snu spillet på hodet, både til det negative og positive, og dette gir mange nye muligheter i det offensive spillet. Det jeg ikke liker like godt er hvor tett provinsene denne gangen er plassert, som gjør at en fiendtlig hær plutselig kan komme til angrep, helt ut av ingenting. Frykten for at dette skulle skje var så stor at jeg plasserte store styrker i nesten samtlige av mine provinser, som igjen betyr dårligere økonomi og mindre offensivt spill.

Kampanjekartet er en ting, slagene er noe helt annet. Kampene i seg selv er ganske like slik de har vært før. Det hele utspiller seg som en duell mellom to generaler, som starter med hver sin personlige hær på hver sin side av slagmarken. I starten kan man flytte troppene sine rundt så mye man vil, innenfor et gitt område et stykke fra fienden. Når kampen er i gang, handler det om å bruke hæren sin på best mulig måte på de vakre og varierte slagmarkene, og en typisk stein-saks-papir dynamikk preger spillet større enn noen gang før. Sverd tar spyd, spyd tar hest, hest tar pil og bue og andre svakt beskyttet krigere, pil og bue tar stillestående krigere, og så videre. Dermed blir det viktig å bruke hæren sin riktig, og det er her man ser forskjellen på en god og en dårlig general.

Det som virkelig er endret denne ganger er festningskampene og sjøslagene. Førstnevnte har virkelig blitt forbedret, og som i en sterk kontrast fra tidligere, er dette nå en meget variert og spennende affære, som passer bra ettersom de er flere enn før. Derimot er sjøslag fremdeles en svak del i spillet, og jeg prøver å unngå slike slag rett og slett fordi det er kjedelig og tregt. Å la datamaskinen kjempe kampene for deg på noen få sekunder, er også en dårlig løsning, ettersom den ofte spiller ganske dumt og risikabelt. Allikevel er det en god forbedring fra tidligere.

Alt nevnt over gjør du for primært én grunn, nemlig å bli den nye shogunen, altså lederen, over fordums Japan. For å bli dette, må en først vokse seg stor nok for å ta over Kyoto, for så å beskytte byen helt til du er erklært seierherre. Dette er en morsom vri for serien, men jeg syns allikevel at det var bedre slik det var i for eksempel Medievel 2, hvor du stod fritt til å selv velge hvordan du ville komme til makten på. Allikevel er det som sagt en morsom vri at du denne gangen har et mer konkret mål.

En annen del med spillet som har blitt endret og forbedret, er flerspillerdelen. Denne gangen er det mye lettere å spille sammen med andre over nettet, det være seg venner eller fremmede. Du kan nå både utfordre andre i en kamp, enten én mot én, eller flere. Man kan også, som i Napoleon: Total War, spille kampanjen med en venn, som da hopper inn som en av de andre klanene. Morsomt å se så klare forbedringer, selv om det fremdeles er kampanjedelen alene som er den største appellen.

Så total sett syns jeg det siste tilskuddet i Total War serien er et veldig godt produkt. Spillet har enkelte faktorer som trekker opplevelsen ganske ned, men i bunn og grunn er det fremdeles et supert spill. Vi snakker nok ikke det beste spillet i serien, men uten tvil et steg i riktig retning etter Empire og Napoleon. Men nok skriving, nå skal jeg nok en gang bli herskeren over Japan!

Grafikk: 9/10
Gameplay: 7/10
Lyd: 8/10
Holdbarhet: 8/10

+: strålende grafikk, herlig, japansk atmosfære, underholdende og filmatiske kamper, god online-støtte, mye å gjøre.

-: Kjedelige sjøkamper, små kampanjekart, smålig irriterende guider.