Mafia II

Mafia II er en tidsmaskin tilbake til 50-tallet. Bilene, musikken, og folkene har en ekstremt flott atmosfære og historien kunne rørt en amazonkvinne til tårer.

Da Vito Scaletta flyttet fra Sicilia med familien sin, var han kun en liten gutt. De flyttet til den fiktive, amerikanske storbyen Empire Bay. Vitos far får en dårlig betalt jobb og drikkeproblemer, noe som fører til at Vito blir smått kriminell for å skaffe penger for seg selv, søstera og mora. I 1942 blir han tatt for å stjele fra en butikk, og er nødt til og sloss i krigen i et slag ved nettopp Sicilia. Etter to år i tjeneste blir han skutt og vender hjem. Her begynner han og Joe å jobbe for mafiaen, og stiger raskt opp i et nettverk av svik, bedrageri og voldsomme skuddramaer.

Man kan ikke unngå å elske karakterene man møter i Mafia. De er ikke alt for overdrevne, men de er levende og man føler med dem når de går i motgang, eller man jubler stille hvis det går dem godt. Skurkene er folk du avskyr, ikke fordi de er onde, men fordi de er grådige og maktsyke. Disse personene er med på å skape en nydelig atmosfære som preger spillet. Ikke bare måten folk prater på med 50-talls gangsterslang, men også med radiomusikk med eldgamle, fengende poplåter og kostelige muskelbiler. I tillegg kommer selve utseende på byen og på interiør, klær og reklamer. Alt er gjennomsyret av det gode femtitallet. Dialogene er underholdene og radioprogrammer inneholder referanser til alt fra krigen, rockmusikk, dine egne handlinger og VHS-kasetten.

Jeg kjører gjennom gatene og det føles fantastisk. Ikke fordi det er enkelt, men fordi det er virkelighetstro. Selv har jeg aldri kjørt noe kjøretøy større enn en gokart, men hadde jeg måttet tippe, vil jeg gjettet på noe slikt som jeg finner på Mafia. Jeg kjører, krasjer og følger delvis med på fartsgrenser og lyskryss, for hvis de blir glemt vanker det bøtelegging fra politiet eller i verste fall arrestasjon. Man får også prøve seg på glattekjøring, noe som for min del resulterte i høye reparasjonsregninger på bilen min. Det er også mulig å få motorstopp eller å gå tom for bensin, noe som gjør helhetsfølelsen av å kjøre bil komplett. Kontrollene sitter også som et skudd fra Vito. Selv om de er annerledes fra andre spill føles de friske og det er lett å skjønne hvordan man skal ta dekke, sikte godt eller ta en krapp sving i fart. De føles realistiske og man slipper unna med lite av den fingeryogaen man finner i andre spill.

Mafia II er et spill med mye atmosfære, men også med mye feil som er både frustrerende og irriterende for den som sitter bak kontrollene. Jeg har opplevd å være på slutten av et langt oppdrag, for så å finne ut at kompisen min, Joe, har glemt hvordan han får åpnet døra som vi må gjennom. Dette førte til at jeg ble nødt til å begynne oppdraget helt fra starten, noe som tok meg veldig langt tilbake. Man får heller ikke checkpoints noe ofte, noe som også ødelegger for flyten i spillet og kun fungerer som et frustrasjonsmoment for spilleren. Jeg har slitt meg selv gjennom de verste oppdragene i spillet for så å måtte gjenoppta dem fordi jeg har vært litt hard på gasspedalen. Frustrasjonen bygger seg opp i meg og jeg roper, før jeg deretter blir nødt til å sjekke om noen andre sitter hjemme.

Jeg fikk ikke kost meg lenge med Mafia, det er alt for kort. Selv om feilene jeg opplevde strakte ut spillet i stor grad, varte det ikke i mer enn åtte timer. Jeg skulle ønske det hadde vart lengre, for det er ingenting som slår det å cruise rundt i en kabriolet med vinden i håret og politiet i ryggen. Det er ingenting bedre enn å rane en bank eller gå i slåsskamp på måfå.

Mafia II er visstnok et sandkassespill. Empire Bay er den mest banale og lineære sandkassa jeg har lekt meg i. Selv om verdenen er åpen, er ikke mulighetene mange. Man kan ikke gjøre noen sideoppdrag annet enn å samle på blader og noen plakater etter spillets slutt. Så selv om man har et fantastisk spill, så har man det ikke lenge og man spiller det mest for historiens skyld.

De datastyrte fiendene er halvt geniale, halvt tåpelige. I det ene øyeblikket sniker de seg innpå meg og tar meg ut før jeg i det hele tatt har lagt merke til dem, i det neste går de på en vegg. Dette går fort ut over vanskelighetsgraden på spillet, som dermed blir svært variert. En annen logisk brist som har fått meg til å fundere mang en gang: Hvorfor har alle innbyggerne i Empire Bay et svømmebasseng i hagen, når ikke et eneste ett av dem er fylt med vann?

Spillet gjør seg svært godt på skjermen og det skinner av de realistiske og virkelighetstro animasjonene og fjesene som ler, skyter og prater skit, mens de kjemper seg gjennom oppturer og mest nedturer som gangstere. Akkompagnert av gamle slagere fra førtitallet viser spillet seg som en interaktiv versjon av Gudfaren. Jeg er selv en mafioso og folk på gata vet at de ikke skal kødde med meg, for jeg kan hjelpe dem og jeg kan ødelegge dem.

Mafia II er en tidsmaskin tilbake til femtitallet som gir meg assosiasjoner til gamle hørespill på radio, slike som "Dickie Dick Dickens" og "God aften, mitt navn er Cox". Jeg synger med på musikken og skulle ønske jeg kunne levd på femtitallet, men bare hvis jeg kunne fått slippe unna de irriterende feilene som har plaget livet ut av meg i de små åtte timene spillet har vart.

8/10
+ God historie, flott atmosfære, elskbare folk, ingen innlastningstider, kontrollsystemet, kjørefysikken.
- Frustrerende feil, lang tid mellom sjekkpunkt, for kort.

Hovedpersonen Vito er en italiensk krigshelt med skarp tunge, og enda skarpere sikte.