Pokémon Black/White

Nintendos varemerke Pokémon har blitt gitt ut i så mange versjoner at de har vært gjennom hele fargekartet. Pokémon Black/White er et eldgammelt spill i ny innpakning.

Hver gang jeg får høre om et nytt Pokémon-spill, blir jeg knisete, og tråler internettet etter informasjon om de nye installasjonene. Men når jeg tenker etter, er det ingen grunn til å slite ut Google for dette. Når det kommer et nytt pokéspill, vet jeg akkurat hva jeg får, og det er akkurat det jeg vil ha; enkelt og vanedannende gameplay, og en noen lunde forutsigbar historie.

I Pokémon White spiller jeg som tiåringen Håkon, som nettopp har sluttet på skolen for å holde dyr fanget og tvinge dem i kamp mot andre dyr. Min mor synes det er storsvært. Jeg skal trene disse dyrene, banke livet ut av dyr til alle jeg møter på, være det seg barnehageunger, gjengmedlemmer eller fjellklatrere. De gjeveste pokémontrenerne kalles gymledere, fordi de bor i en gymsal og deler ut merker til småunger som har sterkere dyr enn dem. Målet i spillet er å samle åtte slike merker, for så å slå verdens beste dyreoppdretter, pokémonmesteren.

Slik har pokémon vært i over femten år, og det virker ikke som om konseptet noen gang vil endre seg. Nintendo har nemlig funnet en suksessoppskrift. Det som gjør at historien i Pokémon White skiller seg ut fra sine forløpere er skurkene i spillet, Team Plasma som tilsvarer et noe korrupt Greenpeace. Vanligvis er fiendene i pokémon-universet gjennomsyret onde, og sprer et rimelig tåpelig budskap om ondskap. Team Rocket og Team Galactic ville herske over verden, mens Team Aqua ville dekke hele verden i vann, noe jeg synes virker som en utrolig tåpelig idé. Team Plasma gjør derimot noe helt nytt: De stiller spørsmål ved moralen i å holde pokémon innestengt i pokéballer og datamaskiner, som er alt pokémon i bunn og grunn handler om. Som spiller får man også spørsmål om sine meninger i den voksende politiske kampsaken, og jeg skal innrømme at jeg var usikker på hva jeg mente. Det er enklere å engasjere seg politisk i et Pokémon-spill enn i virkeligheten. Team Plasma har også lyst til å herske over verden, og den nye regionen vi blir presentert for i Black og White kalles Unova, og er et plagiat av virkelighetens USA. Man drar seg gjennom kopier av New York, Nevadaørkenen, Alaska, og noe som muligens er en forvokst chinatown. Vi får også se uttallige broer som er løst basert på virkeligheten, selv om japanerne selvfølgelig har gjort dem litt mer spektakulære.

Nå som før er et av målene i spillet å fange alle pokémonene i verden. Denne gangen er det lagt til 150 skapninger, noe som fører den totale summen opp i nesten 650 skapninger. Det hele er en diger lapskaus, og mengden er uoverkommelig. Likevel streber jeg etter å fange dem alle, fordi det er svært avhengighetsskapende å se pokédexen min vokse i takt med antall timer spilt. De nye Pokémonene er generelt godt designet, og det blir presentert de best designede monstrene siden gull- og sølvversjonene som ble sluppet i år 2000. Likevel får vi servert noen latterlig lite gjennomtenkte monstre, som en trio av aper, som alle utvikler seg til Jonas-brothers, eller et snøfnugg som etter hvert blir til en forvokst softis. Likevel føles spillet nytt og friskt, og det ikke bare rent designmessig. Grafikken er blitt oppdatert, og vi får denne gangen se verden i litt andre kameravinkler etter hvert. Disse imponerer til å begynne med, men er ikke uten videre storslåtte flere timer ut i spillet. Også i kampene beveger kameraet på seg, men dette blir fort litt forstyrrende, da det flakker mellom motstanderne. I det minste har pokémonene begynt å bevege seg i kamp, og har låst seg inn i små, mekaniske bevegeleser, som om de var på dansegulvet på en litt suspekt nattklubb i en tørr-britisk krimserie.

Nynnefaktoren i pokémon er faretruende stor. Musikken er som alltid velkomponert, og selv om lydkvaliteten ikke nødvendigvis er av høyeste kvalitet, er det utrolig hva en søt liten melodi kan utrette. Det skal ikke mer til enn en liten tur innom pokémonsenteret eller en kort ørkenvandring, før plystreimpulsen slår inn, og jeg driver vettet av mine medmennesker, men det er i alle fall et svært koselig irritasjonsmoment; det kan ingen benekte.

I Black og White inkluderes også internett i mange ulike spillmodus. Det er nå mye mer oversiktelig å bytte og slåss over nett, og det er mulig å sende over pokémoner til ei nettside. På denne nettsida kan pokémonene delta på ulike minispill og man kan fange pokémoner som ellers er umulige å fange. Dessverre er disse minispillene uhyre kjedlige, og tydeligvis laget for et yngre publikum. Dette er kanskje ikke så overraskende likevel, da pokémonkonseptet er kjent for å appellere mye til barn.

Selv om jeg sårt lengter etter en revolusjonerende forandring i pokémonserien, og selv om de nyeste spillene har sine feil og mangler, er dette det beste pokémonspillet som har kommet ut på lange tider, og er en fin introduksjon til fenomenet for nyere generasjoner. For folk som har spilt pokémon før, er det lite nytt å oppdage, men det er likevel pokkers mye å gjenoppdage. Det virker som om serien har tatt et skritt i riktig retning, selv om det skrittet er litt for lite og det kunne blitt gjort mye mer også i denne omgang. Black/White presenterer likevel et solid resultat, om enn noe likt for veteraner, så er det der pokémons styrke ligger; veteranene vil ikke ha noe nytt. Slekt skal følge slekters gang.

8/10
+ Kameravinkler, historien, lettfattelig og enkelt.
- Veldig lite nyheter, til tider litt forvirrende kamera i kamper.