Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

L.A. Noire

L.A. Noire forteller historien om den ambisiøse krigsveteranen Cole Phelps som klatrer oppover politiets rangstiger. Rockstar og Team Bondi har tatt oss til 40-tallet, og dermed produsert årets spillperle.

Rockstar er glad i å servere kvalitetsspill på sølvfat, og da som oftest svært actionpregede spillperler. Denne gangen har de derimot lagt ned pistolen, i hvertfall til en viss grad, og fokuserer mest på å la spilleren avdekke historien, litt etter litt. Man starter som en Cole Phelps som nylig har tatt jobb i politiet, og arbeider som en helt ordinær betjent, som nettopp har kommet hjem fra krigen i Japan, og har gode prospekter innen. Siden han er svært ivrig i sitt arbeid, blir han snart forfremmet. Man klatrer videre i systemet, og får være med innom mange avdelinger som omfatter mord, brannstiftelse, narkotika og trafikkriminalitet.

Historien er delt opp i 21 saker, som hver skal løses gjennom å gå gjennom ulike ledetråder, intervjuer med mistenkte og i blant en liten actionsekvens hvor man muligens må enten løpe, skyte eller kjøre bil. Til slutt må man finne en syndebukk blant de mistenkte, og sende han eller henne i fengsel. Får man ikke tilstrekkelig med bevis, vil man få andre resultater, eller være nødt til å gå en annen vei for å fullføre saken. Dette fører til at en hver spillers opplevelse blir unik. Som glad seer av krimserier, i både moderne og retrospektiv setting, må jeg si meg svært imponert over historien i spillet, og det er aldeles fantastisk hvordan Team Bondi har klart å sy sammen en så troverdig atmosfære. Det hele føles som en interaktiv krimserie, og fortellingen er mye mer fengslende og engasjerende enn mange av krimseriene som kringkastes på diverse fjernsynskanaler rundt om i landet. Om NRK vil lykkes med påskekrimmen neste år, trenger de ikke gjøre mer enn å la noen spille gjennom L.A. Noire på direkten.

Detektivers oppgave er å samle ledetråder og beviser for å fakke en kjeltring. Dette er hovedoppgaven din i L.A. Noire, noe som fungerer umåtelig godt. Når man ankommer et åsted, må man gå rundt og lete etter ledetråder man kan samle opp. Er man i nærheten av en slik, vil man kjenne en vibrasjon i kontrolleren, som indikerer at man kan interagere med objektet. Noen ganger presenterer ledetråden et lite puslespill, som eventuelt kan løses for å gi spilleren oversikt over saken man jobber med. Det unike med L.A. Noire, er at man ikke trenger å fullføre alle intervjuer, eller finne alle ledetråder for å komme til bunns i saken. Samtidig er det mulig å fengsle feil person, noe som er lite ønskelig om man vil bli anerkjent av sine politikolleger. Alle ledetråder og all info om mistenkte og åsteder blir samlet i Cole Phelps hendige notisbok, som er et av spillerens absolutt viktigste hjelpemidler i spillet, og det er den man bruker hyppigst i sin kamp mot Los Angeles' korrupsjon og kriminalitet.

Intervjuene er svært sentrale i spillet. Når man har stilt den mistenkte et spørsmål, må man selv bestemme om den mistenkte lyver eller forteller sannheten. I disse samtalene må man avgjøre om mistenkte lyver, og eventuelt å framlegge bevismateriale om man har funnet det strødd på åstedet. For å finne ut om intervjuobjektet lyver, er man nødt til å følge med på personens ansiktsuttrykk, og se etter flakkende blikk, tunge svelg og andre mistenkeligheter ved den enkeltes mimikk. Og det er akkurat her Rockstar har gitt sitt beste denne gangen. Stemmeskuespillet og dialogene er helt fantastiske; det prates med riktig 40-tallsslang, og det er blitt leid inn over hundre skuespillere til jobben. Disse har ikke bare lånt ut stemmen sin, men også fjeset. I L.A. Noire blir det nemlig brukt helt ny teknologi som registrerer hver minste rykning i skuespillerens fjes. I tillegg fører denne teknologien også til en leppesynkronisering av en annen verden. Ansiktsuttrykkene og den øvrige mimikken gjør at en god menneskekjenner får mye bedre resultat enn andre når en spiller L.A. Noire.

Denne nyvinningen er skyldig noen av spillets makeløsheter også på grafikkfronten. Det den nye teknologien gjør, er å ta et virkelig skuespill og legge dataanimasjoner på oppå, som for eksempel klær, lys og skygger, noe som fører til meget pen grafikk og flotte animasjoner, der teknologien blir brukt, som for det meste er i karakterenes fjes. Jeg jublet stilt for meg selv da jeg gjenkjente skuespillere fra TV-serier jeg titter på, eksempelvis Mad Men og Heroes</i>, og det er første gang jeg på denne måten har sett en virkelig person i et spill. Ellers er grafikken rimelig god på andre punkter også, men det er enkelte animasjoner som er litt merkelige. Spesielt om noen blir skutt ser det rimelig kunstig ut, når den beskutte på klønete vis legger seg ned. Samtidig som det ser fullstendig sært ut, kan det kanskje se ut som en gammel kriminalfilm, med litt lurvete skuespill.

I tillegg til det superbe stemmeskuespillet og den tidvis svært gode grafikken, er også lydsporet på spillet et kunststykke. Når Rockstar lager originale lydspor, gjør de som oftest en grundig jobb. Som med Red Dead, har de leid inn et knippe profesjonelle musikere som har skapt leken og heftig jazzmusikk som kler spillet uendelig godt. På radioen i spillet hører man også gode klassikere fra 40-tallet. Tiden da gangsterne cruiset rundt med jazz i høytalerne er svunnet, trist nok.

I tillegg til den overstående historien om den fabelaktige politidetektiven, får man gjennom små videoklipp være vitne til hvordan Cole Phelps vant sine medaljer i krigen. Det er en grusom og hard historie, men den gir mening nå man kommer videre i spillet, og etter hvert som jeg nærmet meg slutten, forsto jeg hvilken genistrek det var å putte inn denne sidehistorien ved siden av. Man kan også få bedre innsikt i historien ved å lese aviser. Disse er snedig plassert rundt på åstedene, og gir et godt innblikk til enkelte av sakene man møter, noe som også er en liten genialitet.

Det er gitt mye oppmerksomhet rundt det å få spillet historisk korrekt, og Rockstar har skrytt av at 40-tallets L.A. er rekonstruert med 90% nøyaktighet, og det presenteres temaer som var høyaktuelle på den tiden. I sakene møter jeg jødehat, raseskille og en boksekamp med forhåndsbestemt resultat. Det er også et bredt utvalg veteranbiler, som alle kan kjøres. Det er inkludert 95 modeller, som alle er forskjellige i utseende, men som kjører rimelig likt.

Kjørefysikken i spillet er litt rar til å begynne med, men helt grei når man blir vant til den. Bilene er ganske lette, og når de kommer opp i god fart hives de fort av veien. Også actionscenene som tar i bruk skytevåpen føles litt påtatte, men dette er greit nok, siden dette ikke er et spill som fokuserer spesielt mye på action. Spillet kan enkelte ganger være litt for lett, men i mine øyne er det ikke vanskelighetsgraden som definerer L.A. Noire. L.A. Noire er et spill, som i likhet med fjorårets Heavy Rain, prøver å appellere til et bredere publikum. Det er ikke et spill som er ment eksklusivt for den hardbarka dataspilleren, men også for den som nyter krim, og vil oppleve en god historie. Spillmediet blir tatt i bruk på en ny måte, og virker i denne omgang som en interaktiv TV-serie. L.A. Noire er kanskje det første spillet som kan virke som et substitutt for hele familien, i bytte mot den ordinære detekttimen med Poirot eller Criminal Minds.

L.A. Noire er noe av det beste jeg har spilt på lange tider, og imponerer spesielt mye med et herlig lydspor, snertne replikker og ypperlig stemmeskuespill med over tjue timer dialog. Den engasjerende spillmekanikken som blander både gåte- og actionsjangeren, gir en unik form for historiefortelling som fengsler spilleren fra første sekund, og holder en fanget i den digre filmbyen helt til slutten.

Fengslende krimdrama
+ Intuitiv historiefortelling, banebrytende stemmeskuespill og leppesynkronisering, fantastisk historie, lett tilgjengelig.
- Sløv kjørefysikk, noen rare animasjoner.

Cole Phelps mener forsetet så lite innbydende ut.

Medlemsanmeldelser9
Samlet karakter: 8.4/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10