Enslaved: Odyssey to the West

Enslaved: Odyssey To The West føyer seg til i rekken av spill som tar utgangspunkt i menneskehetens undergang, men postapokalypsen ser lysere ut enn noen gang.

Enslaved forteller om de siste menneskenes kamp for å overleve, 150 år i fremtiden. Monkey, en muskuløs og akrobatisk einstøing, ender gjennom skjebnens ironi opp sammen med en ung, barmfager jente ved navn Trip. Trip har satt et metallisk slavebånd på Monkeys hode, i håp om å få hjelp på veien hjem. Om han ikke gjør som hun sier vil han dø og om hun dør, dør han. Med få andre valgmuligheter ser Monkey seg nødt til å beskytte Trip på deres ferd gjennom et øde og isolert landskap.

Til tross for dette noe anstrengte og påtvungne forholdet utvikler de to usannsynlige heltene raskt et bånd seg imellom, og gjennom vittige dialoger og virkelighetstro skuespill blir spilleren dratt inn i dramatikken. Historien er løst basert på et eldgammelt kinesisk eventyr, Journey To The West, og for seg selv er den ikke mye å skrive hjem om. Heltene slåss mot umulige odds, kjemper mot en ond organisasjon, og klisjéskalaen lyser faretruende rødt når et kjærlighetsdrama melder sin ankomst på toppen av det hele.

Det som derimot gjøres veldig riktig er måten historien fortelles på og skuespillet som supplementerer opplevelsen. Alle ansiktsanimasjoner og store deler av karakterenes bevegelsesregister er spilt inn av ekte personer ved hjelp av motion capture og dette kommer spesielt godt fram i spillets mange dramatiske scener. Subtile ansiktstrekk og kroppsspråk gir liv til figurene; ekte følelser som frykt, fortvilelse, sinne og glede kommer til uttrykk på en måte som ikke er mange spill forunt. Når dette i tur akkompagneres av solid og troverdig stemmeskuespill er det ikke utenkelig at man faller for illusjonen og virkelig begynner å bry seg om disse personene.

I tillegg til realistiske karakterer defineres Enslaved av dets fabelaktige setting. Jorden slik vi kjenner den eksisterer ikke mer, store deler av menneskeheten har takket for seg og de som er igjen blir terrorisert av krigsroboter fra en fordums tid. Om du har sett for deg postapokalypsen slik den ofte blir fremstilt i annen popkultur vil du bli overrasket når du for første gang tar kontroll over Monkey, i et overgrodd New York. Vegetasjon preger den tidligere sprudlende storbyen, som nå bare er hjem til illsinte roboter og ville dyr. Hele bygninger har falt i grus, mens andre steder har naturen fått herje fritt. Uansett hvordan man vrir og vender på det er denne fremstillingen av fremtiden fenomenalt designet og alt fra en falleferdig heisekran til et gammeldags reklameskilt fremstår som fargerike postkort.

Det er en sann fryd å bevege seg rundt i slike omgivelser og takket være Monkeys akrobatiske ferdigheter er det heller aldri noen utfordring å komme seg fra A til Å. Klatring er en vesentlig del av Enslaved sitt gameplay og det er lett å se at det har latt seg inspirere av andre spill, Monkey er Prinsen av Persia på steroider. I likhet med prinsen finner han alltids noe å gripe fatt i, hendige holdepunkter i omgivelsene formodentlig skimrer og man trenger ikke ta heisen for å komme opp i høyden. Selve klatringen er simpel, ingen presisjon trengs og det er nok å peke i en retning med spaken og trykke på X, man kan ikke bomme.

Spillet taper noe på at det rett og slett ikke er utfordrende nok. Mestringsfølelsen oppnås sjelden utenfor spillets mange kamper og selv på den barskeste vanskelighetsgraden dør man sjelden, med unntak av noen frustrerende sekvenser.

I tillegg til sine akrobatiske ferdigheter er Monkey også en dyktig slåsskjempe, noe som kommer godt med på reisen. Rundt hvert et hjørne lusker som regel en gjeng blodtørste drapsroboter og Monkey må forsvare seg selv og Trip med sin hendige jernkjepp. Med denne deler han ut angrep i alle retninger; et slag der, lamslå en fiende her, ta ut den siste med en heftig kombo og vips, man kan gå videre. Kampene har en herlig dynamikk og flyt, og jeg føler aldri at spillet kaster fiender etter meg, de er der for en grunn. Men kampsystemet mangler dessverre dybden som presenteres i lignende spill, spilleren får tilgang på så få kombinasjonsangrep og valgmuligheter at slossingen kan bli noe monoton i lengden.

En ting som også er verdt å merke seg er at Enslaved til tider sliter med tekniske problemer. Dårlig bildefrekvens preger mange av kampene, filmsekvensene har til tider mystiske glitcher som gjør at lyden kommer før bildet og personer forsvinner en sjelden gang gjennom gulv eller vegger, noe jeg velger å tro ikke er planlagt fra utviklernes side.

Enslaved er et eventyr i alle ordets forstander og ligner på mange måter på Uncharted, både på godt og vondt. Spillet er meget historiedrevet, man prøver til enhver tid å drive handlingen videre og underveis kan du banne på at man skal klatre, slåss og løpe litt mer. Spillmekanikkene man bryner seg på kunne med glede variert i større grad og en mulighet til å utforske de fantastiske omgivelsene ytterligere er spesielt etterlengtet. Jeg har som regel ingen problemer med lineære spill, men når man vet at Monkey kan hoppe over et digert juv er det en smule irriterende at han mister munn og mæle når spilleren vil klatre opp på et bilvrak som sperrer omverdenen ute. Det blir rett og slett for vanskelig for vår akrobatiske helt.

Odysseen er, som de fleste eventyrspill, akkompagnert av tidvis fabelaktig musikk, og når orkesteret spiller for fullt er det rett og slett en fantastisk følelse å skru høytalerne helt opp til elleve. Ved andre anledninger melder tonene sitt fravær og det er faktisk ganske forfriskende å bare lytte til omgivelsene, være seg det er en sinnssvak morderrobot eller en fugl som sitter i en gjengrodd vinduskarm. Uansett er Enslaved et spill som bør høres, og det med noen skikkelig barske høytalere.

Eventyret nærmer seg endestasjonen etter snaue ti timer, og selv om dette er normal lengde for et spill i dag sitter man igjen med litt blandede følelser når det hele er over. For selv om Enslaved gir mye av seg selv føles det som om reisen når sin slutt så altfor tidlig. Dette skyldes i stor grad spillets utilfredsstillende avslutning, som virkelig ikke besvarer alle spørsmålene man stiller seg selv. En oppfølger er helt klart på vei, men allikevel sitter man igjen noe slukøret når festen er over, lokalet forlatt og lysene slukket.

Men etter å ha sittet klistret til skjermen i flere timer i strekk er det allikevel meget lett for meg å anbefale Enslaved: Odyssey To The West. Spillet kan skilte med vakre omgivelser, smart bruk av/fravær av musikk og noen av de mest troverdige personene i spill, punktum. Feilene og manglene er der, utvilsomt, som ananas på en pizza, men man klarer å vende seg til smaken, for som en helhet er denne pizzaen meget, meget smakfull.

Karakterer:
Underholdningsverdi: 7
Grafikk: 8
Lyd: 9
Gameplay: 7

Totalt: 8/10 - Enslaved er et meget imponerende eventyr, som dessverre også har sine feil; men allikevel fremstår det som en unik og meget solid opplevelse når alt kommer til stykket.