Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

The Legend of Zelda: Majora's Mask

Klokken tikker, tiden er snart inne. Jeg ser opp på månen som nærmer seg faretruende med sine fryktinngytende øyne. Landet er Termina, og spillet er The legend of Zelda: Majoras Mask.

Spillet starter etter sin forgjenger Ocarina of time med Link som leter etter en gammel venn, men i stedet møter på Skull kid som stjeler ocarinaen og gjør Link om til en Deku. En liten trelignende skapning. Man finner senere ut at han har planer om å styrte månen i Termina, dette ved hjelp av Majoras mask som har tatt over ham. Månen treffer landet i løpet av 3 dager og det er disse dagene handlingen er sentrert om. Link må kunne returnere til sitt sanne utsende, og stoppe månen fra å knuse Termina.

Spillet utfolder seg på samme måte som Zelda spill flest der du skal besøke såkalte "dungeons" og fullføre dem for å få et objekt. På vei gjennom dem møter man på ulike fiender som skal beseires, "puzzels" som skal løses og til slutt en sjefsfiende som må kverkes. Spillet blir aldri for vanskelig og holder ren god balanse. Man må tenke seg litt om, men det er ikke nødvendig å sitte et par timer for å fundere over hvordan puslespillet skal løses.

Det som gjør dette spillet unikt er nemlig at man bare har 3 dager på seg, man får heldigvis tidlig i spillet tilbake okarinaen og med den kan man kontrollere tiden på ulike måter ved å øke eller sakke tempoet, eller spole tilbake til dag en. Spoler man tilbake mister en det kvantitative med gjenstandene, som for eksempel alle pilene til buen. Det er også slik at alt som er gjort halvferdig blir satt tilbake. det hjelper med andre ord ingenting om bare halvparten av en "dungeon" er gjort, da må enn gjøre alt på nytt igjen. Dette kan føre til mange frustrasjonsmomenter, men samtidig skaper det en atmosfære, og får en til å tenke på hvor dyrebar tid er. Det fører også til at en må planlegge nøye for å unngå den enorme frustrasjonen det er å gjøre noe på nytt. Frustrasjonen blir også litt større når det kun er enkelte steder man kan lagre spillet, men dette blir man fort vant til og et stykke ut i spillet blir denne prosessen litt enklere da man kan teleportere mellom lagre punktene.

På ulike tidspunkt kan man gjøre forskjellige sideoppdrag for befolkningen i byen som er en viktig del av spillet. Oppdragene kan vare over alle de 3 dagene, og belønningen får man som oftest i form av en eller flere masker. Maskene er en viktig del av spillet og virker som et slags minne fra de man hjalp, ettersom de ikke husker noe av det når man starter på første dag igjen. Enkelte masker har også en funksjon, som for eksempel Deku, Goron og Zora masken som lar spilleren forvandle seg til 3 ulike skapninger, med hver sine unike egenskaper. Gjennom disse oppdragene opplevde jeg å få stor sympati med karakterene. Alle personene har noe å si og å gjøre, og det er ingen som føles som livløse dukker. Jeg ble etter hvert desperat etter å kunne redde dem fra deres undergang, helst før de glemte alt som hadde skjedd i løpet av de 3 dagene.

Spillet stimulerer ulike følelser og gjør godt i å kapre spilleren, og det er dette som gjør spillet så fengende. Den desperate situasjonen kombinert med det livlige samfunnet man engasjerer seg i skaper en følelse som er umulig å beskrive, det må rett og slett bare oppleves.

Galskap og fortvilelse er gode ord for å beskrive opplevelsen man vil få med spillet. Man hjelper og hjelper, men de husker ingenting, og fra dag til dag ser man månen stadig komme nærmere, mens man tenker på de som ikke velger å evakuere. Når det nærmer seg dommedagen blir alt mørkere og dyster musikk settes i gang. Jeg opplevde selv å løpe rundt i byen bare noe timer før krasjet og prøvde desperat å få resten til å evakuere, men til ingen nytte. Jeg så på de resterende i fortvilelse før jeg sendte tiden tilbake til første dag, der alle trasket rundt som de skulle gjøre. En ender opp som den eneste personen som får oppleve noe og man ser folket gjøre det samme om og om igjen og jeg holdt selv på å bli gal da jeg så en person gå den samme veien for hundrede gang. Spillet gjør det klart fra første stund at dommedagen er på vei, men det er ingenting å gjøre. Spillet satser på at man blir knyttet til figurene, for så å skjønne at månen skal skvise dem om ikke så altfor lenge. Dette klarer det utmerket ved dyster musikk og dyptgående sideoppdrag, alle karakterer har sin fortelling å formidle.

Musikken i spillet er hovedsakelig ment for å skape atmosfære, i stedet for å virke direkte fengende. Dette gjøres med glans i alle områder, fra den majestetiske musikken i Deku palace til den langsomme, litt triste musikken i Snowhead. Templene fokuserer mer på unike melodier som en kunne trodd ble komponert av en fra et mentalsykehus, noe som forsterker galskapen i spillet. Lydeffekten passer bra inn og jeg kunne nesten føle kulden fra Snowhead mens vinden ulte.

Grafikken er toppen av Nintendo 64, dette grunnet expansion pack som tilgjengeligjør noen flere polygoner enn forgjengeren. Spillet har også fabelaktige animasjoner og karakterene føles dermed mer livlige. Dette gjør det til en fryd å se på samfunnet som myldrer av liv og alt går av seg selv uten din innblanding. En annen oppgradering fra Ocarina of time er at en god del statisk bakgrunn er tatt vekk til fordel for 3D modellerte omgivelser som passer utmerket inn i spillet. Det spillet har av god grafikk, mangler det dessverre på originalitet, og man vil gjenkjenne mange av modellene fra spillet før med lite nytt å merke, dog det skal nevnes at enkelte fiender er kreativt designet.

Oppholdet i Termina er dessverre kort, og det tar ikke lang tid før Link har reddet dagen og begir seg ut på nye eventyr. Spillet har bare 4 templer, noe som gjør det til spillet i serien med minst av dem. Det er dog slik at om man gjør alle sideoppdrag vil holdbarheten øke betraktelig, men fortsatt ikke nå opp til den kritikker roste forgjenger. Tar man seg god tid vil man kunne nå rundt 20 timer, mens om man vil fullføre det fortest mulig kan man klare det på 5.

Spillet er å anbefale, med mindre du mangler empati, sympati og totalt ignorerer befolkningen. Spillet satser alt på å få deg fanget i et univers du bryr deg om som står ovenfor en dommedag som er vanskelig å gjøre noe med. Majoras mask er et spill som enn vil assosiere med fortvilelse og galskap og samtidig bringe tankene opp på et livlig samfunn der hver person teller.

Gameplay: 9

Grafikk: 10

Lyd: 10

Holdbarhet: 8

Samlet karakter: 9.8/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10