The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3D

Den 18. desember 1998 ble The Legend of Zelda: Ocarina of Time lansert. Shigeru Miyamoto serverte tidenes kanskje best mottatte spill, og lokket med seg en horde av fans med den grønnkledde guttens eventyr. I dag, tretten år senere, har Nintendo klart det umulige: De har perfeksjonert perfeksjon.

Kanskje er det min indre nostalgiker som prater, og kanskje er det fordi jeg tidligere har blitt trollbundet av magien i Zelda-spillene, at jeg nå lever på en sky. Relanseringen av Ocarina of Time har gjort meg ekstremt ekstatisk, men en kan egentlig lure hvorfor, for ingenting er nytt i spillet, historien og oppdragene tatt i betraktning?

Joda, grafikkoppdateringen, og den makeløse 3D-effekten er fantastiske. Grafisk er spillet langt bedre enn Wii, og kan minne litt om å spille et spill på Xbox 360, om enn ganske tidlig i dens æra. Hyrule har faktisk aldri sett bedre ut, og det er en ganske stor bragd for en liten håndholdt konsoll å utrette. Zelda-entusiasten vil knise lykkelig i baksetet på bilen, fremst i trikken og på sushibaren på hjørnet. Ikke bare ser spillet bedre ut, men det er like vanskelig å legge fra seg som før, noe som passer enda bedre nå, i og med at 3DSen er håndholdt.

Det kanskje viktigste i suksessoppskriften som utgjør Zelda-spillene, er den utrolig godt gjennomtenkte oppbygningen i spillet. Man skjønner fort strukturen i spillet, som består av å gå inn i tempel og andre ulumskheter og finne våpen og redskaper. Mellomrom mellom hvert redskap som blir presentert er akkurat passe til at spillet aldri bli kjedelig, og at man kan utforske et nytt leketøy med Link. Det som er spesielt for Ocarina of Time, er derimot at man reiser fram og tilbake i tid. Man spiller som Link både som voksen, og som en liten snørrunge som nettopp har fått sin egen fe, noe som visstnok er vanlig rett før man når pubertetsalder. Gjør man noe som liten, vil det få konsekvenser når man reiser inn i framtiden som voksen.

I templene skal man finne vismenn, og til nød viskvinner, for å redde verden fra den onde ørkenkongen Ganondorf. Ganondorf har stukket av med prinsessa, og har attpåtil tatt hele kongeriket for seg selv. Som om ikke det var nok, har han forhekset flere hellige plasser i kongeriket, bare for å fremstå som en drittsekk, og for å anskaffe et lite verdensherredømme. Link synes ikke dette er særlig snilt, og bestemmer seg for å ta opp kampen med den onde ørkentrollmannen, noe som konsumerer både timer og år, både fra Link og spilleren selv.

3DSen klarer selvfølgelig å legge til noen ekstra funksjoner til spillet, og gyroskopet i maskinen blir flittig brukt. For eksempel kan man sikte med buen eller spretterten til Link, ved å snu seg rundt med maskinen, noe som gir en helt utrolig presisjon til skuddene, og noe som dessuten hjelper til å engasjere spilleren. I tillegg gjør den trykksensitive skjermen spillet mye mer tilgjengelig, og gjør det mye enklere å bla gjennom utstyr, våpen og kart.

Musikken fra Ocarina of Time er kanskje den mest klassiske musikken som noen gang er blitt laget i spillsammenheng. Låter som "Song of Time", "Zelda's Lullaby" og "Gerudo Valley" har mange ganger hjemsøkt meg i søvne, men det har jeg alltid vært lykkelig over. En av grunnene til at Zelda-musikk er blitt såpass legendarisk kan være at man selv får spille musikk i Links eventyr. Man spiller på den beryktede "Ocarina of Time", tidens okarina. Sangene man spiller har magiske egenskaper, og kan utrette små til middels store mirakler; slikt som å gjøre natt til dag og å teleportere seg til det lokale tempelet.

En skulle tro at siden spillet er nøyaktig det samme nå som for tretten år siden, burde det vært gammelt og utdatert, men sannheten er at det verken er det ene eller det andre. Spillindustrien har kanskje utviklet seg de siste årene, men Zelda-serien holder seg evig ung. Ocarina of Time er for mange selve definisjonen på Zelda-spill, og det virker som om spillet i seg selv har benyttet seg av tidens okarinafløyte, for spillet føles fremdeles friskt og oppdatert. For fans vil det imponere like mye denne gangen som det gjorde på Nintendo 64 i sin tid, og alle de uttallige gangene det har imponert på illegale emulatorer siden. Fansen har aldri gitt slipp på Ocarina of Time, og selv om vi ikke har fått noe nytt, ikke ett eneste lite sideoppdrag, så er det ikke det noen har bedt om. Ingen har spurt om å få et nytt Ocarina of Time, men heller det gamle, bare nok en gang. Nintendo har passert denne testen med glans, og det er med glede jeg deler ut toppkarakter til nyversjonen av det som kanskje er tidenes beste spill.

10/10
+ Det ypperste av nostalgi, Zelda-magi, frisk grafikkoppdatering og herlig 3D-effekt.
- Ingen nye sideoppdrag

Yeehaw: Link utforsker gjerne sin indre cowboy.