The Legend of Zelda: Spirit Tracks

The Legend of Zelda - historien om den grønnkledde heltens ferd for å vinne prinsessen og halve kongeriket har blitt gjenfortalt utallige ganger, på omtrent alle konsollgenerasjoner som finnes. Legenden gjorde sin debut på Nintendos bærbare flaggskip så sent som i 2007, og selv om Phantom Hourglass hadde sine problemer ble det straks et av undertegnedes favoritter til DS-konsollen. I den (på flere måter) spirituelle oppfølgeren Spirit Tracks har Nintendo tatt i bruk sin suksessoppskrift og skapt nok et eventyr litt utenom det vanlige.

I Spirit Tracks er Link nok en gang opptatt med sitt når prinsesse Zelda havner i vansker. Denne gangen spinner fortellingen rundt et komplott kokt sammen av djevelen selv for å overta verden. Uten å røpe for mye må Link nok en gang legge ut på tur for å bekjempe ondskap - det som imidlertid er nytt er at denne gangen blir faktisk prinsessen med, i form av et spøkelse, en slags ånd som Link kan kommunisere med. Zeldas rolle er ikke ubetydelig; mange av spillets minneverdige øyeblikk står hun for og et stykke ut i spillet blir man nødt til å utnytte hennes evner til det fulle.

For å bringe prinsessen tilbake til live og redde Hyrule fra undergang må den nystøpte duoen besøke templer, bekjempe fiender og ikke minst kjøre mye rundt i et hendig lokomotiv, skjenket fra åndene selv.

For på samme måte som havet var Link sin lekeplass i Phantom Hourglass har han i Spirit Tracks tatt på seg rollen som lokfører, og det er slik man streifer rundt om i kongeriket Hyrule. Ved første øyekast fremstår denne reinkarnerte Link som en noe ukonvensjonell spill-helt og det er lett å feie unna dette konseptet som en latterlig gimmick fra utviklernes side. Men før lang tid har passert lærer man hvor stor betydning tog-temaet har for spillet som en helhet; ikke bare dukker tematikken ofte opp gjennom historien, man bruker også en betydelig andel av spillets totale tid på å traversere landet på togskinner, laget av ånder - derav tittelen.

Denne delen av spillet er i utgangspunktet spennende, ulikt noe annet og vil vekke mangt et indre barn. Touch-kontrollene er intuitive og simple; i likhet med Phantom Hourglass er Spirit Tracks et spill som utnytter DS'ens kapabilitet til det fulle, og all interaksjon utføres enten med den hendige stylusen, eller gjennom mikrofonen. Fiender angripes, kart tegnes og Link løper rundt, alt ettersom hvordan du trykker på den trykkfølsomme skjermen. Knappene er overflødige og dette understreker hvorfor Spirit Tracks er et spill som kun er mulig på en konsoll som DS'en.

Når man tøffer avgårde i Hyrule, være det seg i skogen, på fjellet eller i isdekte huler, er det sjeldent et rolig øyeblikk; man må konstant passe seg for fiender, bytte spor og, tro det eller ei, fange kaniner. De mange aktivitetene fungerer som en interessant digresjon i begynnelsen, men når man støter på den samme patruljen med monstre for ente gang vil man egentlig bare få kjøre i fred. Dette er dessverre ikke mulig, og når man kombinerer dette med en halvveis klønete kameraføring under tog-sekvensene forsvinner noe av den barnlige gleden ut av opplevelsen.

Til tross for disse noe ødeleggende elementene er spillbarheten i Spirit Tracks generelt god, om man ser bort fra når presisjonen i touch-kontrollene ikke strekker til; slike situasjoner forekommer ofte når man skal balansere langs bunnløse avgrunner eller hoppe fra en avsats til en annen. På sitt verste er Spirit Tracks ekstremt frustrerende, og det å høre Links dødsrop gjentatte ganger når man vet at man ikke er skyld i det selv, er ikke spesielt motiverende.

Og selv om Spirit Tracks på ingen måte er like vanskelig som sin forgjenger har det nok av utfordringer integrert i opplevelsen, ikke bare i forbindelse med slappe kontrollere. Hvert tempel man besøker på sin ferd er stappet til randen med gåter, og vanskelighetsgraden øker jevnt utover i spillet. Fra det helt enkle; å stå på en bryter for å åpne en dør; til det mer intrikate; å finne fram i mørke ganger, holde styr på Zelda og samtidig hamle opp med monstrøse fiender. Spirit Tracks tester ens standhaftighet gang på gang, og når man til slutt mestrer en utfordring man har slitt lenge med er det en følelse av pur ro som legger seg over kropp og sjel.

Denne følelsen forsterkes bare av de visuelle og musikalske inntrykkene spillet utsondrer; det er naturlig at et spill på en håndholdt konsoll vil ha enkelte grafiske svakheter, og Spirit Tracks er nok intet unntak. Men til tross for svake teksturer og tendenser til dårlig bildefrekvens når flere ting skjer samtidig, presterer Spirit Tracks å levere et grafisk godt inntrykk gjennom hele spillet. Med sitt fargerike og tegneserieaktige design er spillet et vitnesbyrd til hvor lite hver piksel egentlig betyr i forhold til det store bildet. Spesielt når man ferdes omkring de distinktive landskapstypene i Hyrule kommer dette utsagnet til sin rett.

Musikken som akkompagnerer spillet bidrar også til opplevelsen; Zelda-franchisen har alltid vært hyllet for sine melodiøse mesterverk, et rennommé det ikke er lett å leve opp til. Men musikken i Spirit Tracks er fenomenal. Representativt for spillet som helhet er hovedsporet, som spiller hver gang man tar toget; dette er lekent, lett og fengende, og med de særegne tonene fra okarinaen, og andre distinktive blåseinstrumenter er det vanskelig å ikke nyte det man hører. Når man i tillegg har en togfløyte å leke seg med er det ikke mye i veien for å tute synkront med melodien og den taktfaste tøffingen fra lokomotivet.

Lydbildet er dessverre ikke helt uten skrupler; andre deler av soundtracket er ikke like polert; blant annet musikken i mange av templene er kjedelig og repeterende. Som sedvanlig for serien foregår også all historie-formidling og prating gjennom tekstbobler og selv om dette fungerer, hadde det vært ønskelig med noe form for dialog. I stedet må man ta til takke med Links skrik, stønn, og grynt; lyder som i løpet av spillets gang repeteres for mye.

Allikevel: Nintendo leverer nok en gang et fantastisk eventyr. Spirit Tracks følger en nøye oppmerket sti, men der Phantom Hourglass begikk flere feilsteg underveis klarer Spirit Tracks å holde seg på sporet, samtidig som det på ingen måte er redd for å implementere sine unike ideer og gå egne veier. Resultatet er et av de bedre spillene på konsollen og en håndholdt spill-perle de fleste bør ta en titt på.

Pluss:
Flott design, stort sett fenomenal musikk, generelt underholdende gameplay, måten spillet vekker barnet i en, intuitive kontrollere, måten spillet utnytter DS-konsollen til det fulle, en langvarig historie.

Minus:
Enkelte svake melodier, til tider upresise kontrollere, irriterende fiender, sjeldent fred å få når man kjører tog, et noe repeterende lydbilde, historien kunne gått dypere.

Karakterer:
Underholdningsverdi: 9
Grafikk: 8
Lyd: 8
Gameplay: 8

Totalt: En meget sterk 8/10 - The Legend of Zelda: Spirit Tracks presterer å holde seg på skinner fra ende til annen, til tross for enkelte hindringer underveis; et strålende eventyr.