Gun

Nostalgiens lange armer fanget meg nok en gang, og denne gangen var det GUN jeg fant fram. Holder spillet mål selv i dag, mange år etter utgivelsen?

GUN er et veldig viktig spill for meg - uansett hvor rart det høres ut, har det på mange måter formet meg til å bli den jeg er i dag. Det var det første seriøse, voksne spillet jeg spilte gjennom, og spillet kan kanskje betraktes som en hovedårsak til min fascinasjon for den ville vesten. Jeg har anmeldt det fire ganger før, og spilt gjennom det minst tre ganger flere enn det igjen. Etter å ha hentet det ned fra hyllen igjen nå, føler jeg det er på tide å lukke et kapittel i vårt nære og kjære vennskap - det er på tide å skrive anmeldelsen, den aller siste anmeldelsen av spillet. Anmeldelsen som blir stående som en milepæl, et totem, til ære for spillet jeg har flest minner fra.

I GUN møter du Colton White, en prinsippfast og bestemt cowboy som blir satt på prøve når han blir kastet inn i en regionsomspennende jakt etter et gullkrusifiks som flere personer er villig til å gå langt for å få tak i. Alt starter som en hevntokt på en slu og uærlig prest, men før du vet ordet av det befinner du deg midt i en langvarig, blodig strid mellom en sinnssvak krigsherre med sin personlige sørstatsarmé, en sint indianerstamme og en liten motstandsstyrke bestående av avhoppere og desertører som fikk nok av å drepe uskyldige i jakten på gullkorset.

Det er i en slags rus jeg meddeler at historien får ståkarakter; den er faktisk ganske god og interessant, og søker seg alltid rett til poenget. Det er ikke drøssevis av tvister og vendinger, det er rett og slett bare en blodig historie om jakten på rikdom hvor du selv blir tvunget inn i rollen som løpegutt, bøddel og så meget mer. Derfor er det svært besynderlig at historien er så kort - det kan godt hende at jeg ikke lener meg like langt tilbake for å nyte nå som jeg gjorde for 5 år siden, men uansett kan historien gjennomføres på godt under 10 timer. Det finnes drøssevis av små sideoppdrag som fungerer som avvik fra all historiefremdriften, men alt i alt forlenger ikke disse spilletiden så lenge.

Spillet er et slags sandkassespill hvor oppdrag og sideoppdrag åpnes ettersom du prater med spesielle personer, og mellom oppdragene kan du ri rundt og gjøre helt andre ting. Blant det man kan gjøre for å forlenge spilletiden er det mulig å spille poker, hjelpe forskjellige sheriffer i å vedlikeholde ro og orden i byene, ri med pakker rundt om til bønder på tid, tre inn i rollen som dusørjeger og jakte ned kriminelle, jakte på skinn fra sjeldne dyr og hjelpe en bonde med å få kustus på gården hans. Dette innebærer øvelser fra å gjete hingster til å skyte kvegtyver. Det finnes i tillegg gull gjemt rundt i spillets mange kriker og kroker som den sankeglade spiller kan lete etter.

Etter at man har fullført både historien og sideoppdragene, har man fullført spillet helt: det er absolutt ingenting man kan gjøre annet enn å ri rundt og støte på noen banditter i ny og ne. Det er ingen man kan interagere med, og etter en actionfylt avslutning er det fryktelig å møte en helt uttrykksløs verden uten noe å gjøre.

GUN er som et halskjede bestående av mange flotte perler. Den største og fineste perlen er historien, men en annen svært viktig perle er områdene spillets historie foregår i. Du har et relativt stort (ganske lite i forhold til Red Dead Redemption) kart som består av to byer med varierte og autentiske områder mellom dem. Du finner en stor prærie med kveg og coyoter, noen fjellkjeder, et gruvedriftsområde, et indianerbefestet fort og naturligvis ørken. Jernbanespor går gjennom disse ørkenene, så hvis du må en mystisk måte klarer å gå deg vill og du ikke forstår kartet, kan du bare følge jernbanesporene, så finner du frem til en by til slutt.

Helt i starten av spillet blir vi introdusert med kontrollen, og vi lærer å bruke "Quick Draw"-funksjonen, ikke ulikt "Dead Eye" som var å finne i Red Dead Redemption noen år senere. Det er et veldig enkelt gameplayelement som nesten gjør enkelte situasjoner litt for lett; trykk på en av skulderknappene, og tiden går saktere, og du får muligheten til å lage sveitsisk hullost av fiendene før de engang rekker å se forskrekket ut. Noe som er litt beklagelig er at selv med den mest åpenbare seksløper noen sinne laget kan man gjerne skyte 20 skudd uten å lade dersom man er rask nok. Dette gjør jo QD-systemet enda enklere, og selv på den vanskeligste vanskelighetsgraden kan man komme ganske langt uten å hoppe fra gjemmested til gjemmested.

Ellers bør det nevnes at spillet fungerer godt: kontrolleren er kanskje litt uvant etter x antall år med andre skytespill, men mye er også velkjent. Spillet byr ikke på problemer med verken skyting, sikting, ridning eller løping, og alle som har vært borti skytespill før bør finne seg raskt til rette med kontrolleren. Nærmer helsemåleren seg bunnen? Trykk på pilen oppover for å ta en slurk whisky og du vil være berettiget til å kjempe videre. Bytte våpen? Hold inne B-knappen og trykk på en av pilene. Og utenom dette er skyteknappen og alt det slik det vanligvis er i skytespill

Våpenutvalget i spillet er ganske stort, og man får gjennom spillet tilgang til mange forskjellige våpen. Det går for det meste i revolvere og rifler, men man får også hagler, snikskytterrifler, håndvåpen á la øks, sverd og lignende, og ikke minst pil-og-bue med diverse finesser. Man kan kjøpe blant annet en pil med dynamitt festet på den, så hvis du treffer en slemming vil han etter et par sekunder sprenge. Dette er et ganske bra våpen, spesielt hvis du møter fiender som står i nærheten av hverandre - en velplassert pil vil da kunne ta livet av flere av dem.

Et negativt moment ved spillet er den kunstige intelligensen. Noen ganger hopper fiendene fram og tilbake fra dekning, men det hender alt for ofte at indianere rustet med økser løper mot deg og haglen din som om det var en slikkepinne eller en ny lønnsslipp du holdt i hendene. Dessuten hender det ofte at de står samlet i en klynge, og da er det ikke verre enn å kaste en brannbombe eller skyte en eksplosiv pil på en av dem, så ligger de som slakt på bakken hele gjengen. A.I.-en er ikke noe særlig å skryte av.

Å bedømme spillets grafikk er ganske vanskelig nå, årevis etter at spillet ble utgitt. Så i stedet for å skrive masse svada om hvor på grafikktreet jeg tror spillet var, kan jeg heller skrive om hvordan jeg oppfatter den sett gjennom dagens briller: selv om leppesynkronisering, ansiktsanimasjoner, mennesker på avstand, bevegelsesmønster og alt det ser ganske foreldet ut i forhold til dagens godbiter, er spillet fint. Det er ganske varierte omgivelser, og disse omgivelsene er veldig godt laget. Det er ganske hyggelig å ri rundt og nyte utsikten, og folk som meg med skikkelig westernfascinasjon vil finne glede i å ri litt rundt bare for å skue.

Lydbildet forteller en annen historie: stemmeskuespillet er adskillig bedre - det er utrolig hvordan litt sørstatsdialekt får meg inn i den gode stemningen. Bakgrunns- og omgivelseslyder er godt nok, men det er musikken som virkelig overrasker meg. Hver gang jeg hører en tonerekke som bare minner meg litt om de triste munnspillsoloene som blir spilt mens du rir over den ensomme prærie får jeg frysninger nedover ryggen. Jeg faller bakover mens erindringer fra min barndom kommer på løpende bånd, og et lag av underlig, nostalgisk substans legger seg rundt min glisende munn.

Jeg er et levende bevis på at spillet har god holdbarhet - men jeg er sikker på at mange ikke er like interesserte i å spille gjennom spillet en gang til etter å ha fullført det. Dessuten fører spillets korte levetid til at holdbarheten faller litt, men hvis du ser spillet på samme måte som meg vil du nok spille gjennom noen ganger til.

GUN er et kort spill som byr på en fantastisk historie og det er absolutt spillbart. Noen varierte sideoppdrag øker ikke spilletiden så meget, og det blir en totalt død verden etter at spillet er gjennomført. Grafikken er ikke noe særlig å skryte av, mens lydbildet i spillet er meget godt og troverdig. Selv om det har blitt mye negativitet i denne anmeldelsen, bør det nevnes at det er svært moro å spille det. Det byr på solide doser action med et stort utvalg av våpen, og mangler som dag/natt-syklus og et skikkelig coversystem er ikke så nødvendig at det trekker totalkarakteren ned. GUN er på mange måter et av de beste spillene jeg noen sinne har spilt, selv om jeg er reflektert nok til å innse at spillet sett fra objektivt hold var langt fra et perfekt spill!

Pluss:
Fantastisk stemning, godt lydbilde, varierte våpen, varierte områder og god historie.

Minus:
Skuffende grafikk, alt for kort historiedel, totalt død verden etter at spillet er gjennomført, dårlig kunstig intelligens.

Grafikk 6
Gameplay 7
Lyd 8
Holdbarhet 7

7/10 - Enkelte spill holder mål, selv 6 år etter utgivelse!