Halo 3: ODST

Halo har alltid vert en spillserie som jeg holder tett til hjertet, og Halo 3: ODST er absolutt intet unntak. Nostalgien tok overhand , jeg hentet ODST ut av spillhylla, og ga meg ut på nok en engasjerende tur gjennom Bungie's emosjonelle mesterverk.

I tidligere Halo har man spilt som Master Chief, den kraftige supersoldaten som sparker alt han møter av Covenant inn i det neste liv. Men i ODST derimot har Bungie tatt en ny vri, og man spiller som en Orbital Drop Shock Trooper (ODST) som kun går under kallenavnet Rookie. Dette hoppet fra uovervinnelig til en vanlig soldat, fortapt og alene i en fiendtlig kontrollert by gjør virkelig at man føler seg sårbar. Og det funker så fantastisk bra.

Stemningen er til å ta og føle på idet man tar sine første skritt rundt i byen. Laget ditt skulle egentlig borde et Covenant skip, men når det drar sin kos blir dere sendt ned i byen under. Landingen din går feil og du blir slått bevisstløs, for så å vakne 6 timer senere, uten å vite noe om hvor resten av laget ditt er. Du er alene, det er natt og fienden er overalt. Alt du har er din lojale semi-automatiske pistol og lyd-dempede sub machine gun. Og stille men bevist beveger du deg gjennom byen for å finne laget ditt.

I andre deler av ODST spiller man faktisk også som de andre i laget ditt. Man trer bland annet inn i skoene til Romeo, sniperen på laget. Som Dutch får man spille et oppdrag fokusert på kjøring og den kule warthogen. Mitch er ekspert på eksplosiver og lar deg ta en Scorpion Tank gjennom sentrum. Og som Buck, lagets leder, gjør man sitt beste på å samle laget og fullføre oppdraget. Disse oppdragene skaper god variasjon og holder gameplayet friskt.

Forholdet mellom lys og mørke er veldig viktig i ODST ettersom store deler utspiller seg nettopp i mørket. Det er virkelig vakkert, men det blir da vanskelig å se hvor du skal sikte. For å hjelpe deg med dette er hjelmen din utstyrt med VISR, som når den skrus på lyser opp og legger gule linjer langs konturen av objekter. VISR er et funker ekstremt godt, og gjør ikke mørket til noe problem i spillet. Tvert i mot faktisk. Det lar deg nyte den mørke ensomme stemningen med VISR av, men når du skal slåss er du like kamp-dyktig som du ville vert i dagslys.

ODST er et grafisk bra spill, men det er visse ting som også kunne vert gjort meget mye bedre. Ansikts animasjonen er blant annet lang fra på samme nivå som andre spill fra samme periode. I helheten er byen vakker og fyll av inntrykk og følelser, men mer på nært hold kunne også grafikken på blant annet bygninger også vert bedre. Men ikke misforstå meg, grafikken i ODST er langt fra dårlig. Når du suser av gårde i en warthog eller sniker deg gjennom mørket ser du hvor pent spillet faktisk er.

Musikken i Halo spill har alltid vert i toppklasse, og i ODST er det intet mindre. Det kraftige orkester musikken pomper deg opp under kamper, og de rolige men mørke tonene i Defference of Darkness fordyper deg virkelig i spillet, og fullfører stemningen. Jeg sverger at jeg fortsatt har frysninger på ryggen.

Oppsummering:
ODST er et fantastisk spill, og med en helt uslåelig ensom og fortapt stemning har det virkelig fortjent seg en plass i minneboksen. Kampene har klassisk Halo følelse og det hele funker veldig veldig bra. Bungie har gjort det igjen!

Beste øyeblikk:
Når du møter en gruppe på fire grunts rundt hjørnet, og med 4 velplasserte skudd fra den lyd-dempede pistolen tar ut alle sammen. Derre vet godt hva jeg snakker om.

Gameplay: 9/10
Grafikk: 7/10
Lyd: 9 /10
Holdbarhet: 8/10