Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Batman: Arkham City

Skrevet av: Soraki   2011-11-25

For knappe to år siden brøytet Batman seg vei inn i mang en gamers hjerte; kappekledd, overtrent og grov-røstet opptrådte han i en av sine beste roller noensinne i Arkham Asylum. Nå er hele verdens øyne rettet mot den sorte ridder, og alle venter spent på hva han kan utrette når både fengselet og fiendene har forandret seg drastisk.

I kjølvannet av Christoper Nolans suksessfulle gjenopplivning av flaggermusmannen på filmlerretet klarte det relativt unge utviklerstudioet Rocksteady den bragden å gjøre det samme på spillfronten. De tok oppgaven og lisensen på alvor, og resultatet ble Arkham Asylum; et spektakulært spill, fylt til randen av friske og unike ideer. Spørsmålet da er: kan man forbedre noe som er bortimot perfekt?

Utviklerne svarer kort og kontant på det, "Ja!", ved å utgi Batman: Arkham City. Satt atten måneder etter hendelsene i forgjengeren merker man sporenstreks at mye har skjedd siden sist, ikke bare på det tekniske planet, men også i spillets univers.

Denne gangen har autoritetene i Gotham, med Hugo Strange som dukkespiller, funnet det for godt å etablere et høysikkerhetsfengsel midt i den tidligere sprudlende storbyen. Ved å plassere omtrent alle kriminelle og sinnssyke i mils omkrets på ett sted, har de skapt et anarki hvor den sterkestes rett gjelder og ingen kan føle seg trygge. Stedet er én gedigen, tikkende bombe, og når Bruce Waynes alter ego følgelig blir dratt inn i den allerede innfløkte suppen ligger alt til rette for et eventyr litt utenom det vanlige.

Arkham er i fullstendig kaos: en serie tilfeldige drap har funnet sted, en dødelig maktkamp mellom byens superskurker pågår, politiske fanger tas som gisler, og dette er bare toppen av det billedlige isfjellet. Når man etter en kort og interessant introsekvens, endelig får på seg maske, trikot og kappe starter denne galskapens odysse for alvor.

Fra dette øyeblikket av blir man introdusert for spillets karakterer på løpende bånd, hver og en basert på sine tegnede motstykker. I Rocksteadys tolkning av franchisen har samtlige fått en visuell makeover, og figurene har et realistisk preg; ikke bare utseendemessig, men også gjennom handlinger og væremåte. Det er noe spesielt ved hvordan Jokers lettere krakilske og sosiopatiske personlighet gir deg en omgang psykisk juling gjennom TV-skjermen, eller hvordan Mr. Freezes kalkulerende stemme sender skjelvinger nedover ryggraden på en.

Karaktergalleriet er stort, og for det meste utrolig gjennomført. Dessverre er det to-tre instanser hvor man merker at utviklerne har slengt på en figur for å fylle kvoten, uten å gi spilleren noe særlig mer å knaske på. Disse står også for de sjefsfiendekampene man måtte støte på i løpet av historien og disse kampene klarer rett og slett ikke å leve opp til spillets generelle kvalitetsnivå. De er uelegante, overdrevent lette og repeterende.

Disse øyeblikkene er heldigvis få og på ingen måte representativt for spillet som helhet. Tvert imot; fra det sekundet man plukker opp kontrolleren vil man merke hvor polert Arkham City er, på alle områder.

For eksempel har utviklerne prestert å skape følelsen av å være Batman - dette inntrykket forsterkes av spillets solide historieformidling, men dannes først og fremst gjennom de handlingene man utfører bak spakene. Det er aldri spesielt vanskelig å slå ned en gruppe med kjeltringer, men når man lykkes i å gjøre det i én, sammenhengende kombo opplever man et aldri så lite snev av selvtilfredshet.

Kampsystemet i Arkham City går under navnet freeflow 2.0 og er en kraftig revidert utgave av det man fikk bryne seg på i forgjenger. Denne gangen er det evinnelig mange flere faktorer å ta hensyn til; over dobbelt så mange angrepsmuligheter, tonnevis med gadgets og enda flere forskjellige fiender man må lære seg å kontre. Det kan virke overveldende for de som aldri hadde gleden av å spille Arkham Asylum, men realiteten er at før eller siden sitter dette i fingrene.

Og da ber man ikke to ganger for å slenge en fiende i bakken, sparke ut tennene til kameraten, kyle en batarang i magen på tredjemann, bruke en fjerde som punching-bag, brekke den femtes arm, og så videre. Slår du opp sømløst i en ordbok vil du antagelig finne et bilde fra spillet. Animasjonene er myke, og på sitt helt spesielle vis har Rocksteady nok en gang fått det hele til å se ut som en meget eksotisk dans.

Og som om det ikke var nok å perfeksjonere én spillkunst har utviklerne også på høvelig vis gitt Batman snikeferdighetene til en tiger. Gjennom spillets gang blir man nødt til å utnytte disse egenskapene til det fulle for å progresere. Mange spill klarer ikke å gjennomføre slike elementer på en ordentlig måte. Altfor ofte har samtlige fiender falkeblikk og mental kontakt med hverandre, eller så klarer ikke spillet å gi spilleren de rette verktøyene til jobben. I Arkham City derimot er man konstant i kontroll over hva som skjer, og utfordringene føles aldri urettferdige.

Følelsen av å være like kapabel som karakteren man har sett på film strømmer som adrenalin gjennom blodet, og når man med tiden mestrer alle teknikker er det nærmest en fullkommen opplevelse å spille Arkham City.

Spesielt de nye måtene å bevege seg gjennom byen på krever sitt av trening før man får skikkelig dreisen. I spillets første par timer føles bevegelsene noe klønete og stive, og det er rett og slett strevsomt å traversere den store, åpne byen. Da er det en desto større lettelse når man låser opp flere duppeditter, og de mange ferdene fra A til B etter hvert blir en saga blott - på særegent vis svever Batman over hustakene som... en flaggermus.

Bakgrunnsmusikken er stadig tilstedeværende i Arkham, dog i svært varierende grad. Som oftest vil du neppe legge merke til de forsiktige strykerne som sammen med det meget troverdige lyddesignet konstant setter stemningen. Men når lydsporet først trykker til for fullt er det lite som holdes tilbake, og grandiose toner avveksler hverandre i et heftig, episk sammensurium. Det kan til tider minne veldig om det vi har fått servert i Christopher Nolans seneste eskapader (respektivt The Dark Knight og Inception), og det er virkelig ingenting i veien med det.

Arkham City er et ekstremt massivt spill, og gjennom den forholdvis store byen utstilt til sin disposisjon finner man også tonnevis med ting å samle, sideoppdrag å utføre og gåter å løse. Disse føles aldri påtvunget, men tvert imot som noe man ønsker å gjøre - til tider kan det være en aldri så liten besettelse. Som et resultat bærer spillopplevelsen preg av å aldri ta slutt; det er stadig ting å gjøre og dette veier på mange måter opp for en noe snever historiedel.

Som om ikke dette var nok får vi også muligheten til å spille som den lekre Catwoman. Tilgangen til dette innholdet er dog avhengig av at spillet er kjøpt ubrukt, men dette er noe alle virkelig bør unne seg. I tillegg til å få en ekstra vinkling på historien vil man kunne manøvrere byen, sloss med skurker og løse gåter på den smidige frøkenens helt unike vis. Dette er på ingen måte det kun et ekstra kostyme, det er bortimot en helt annen måte å spille på. Da skader det heller ikke at denne iterasjonen av Catwoman antagelig er DEN mest sexy spillfiguren noensinne.

Uansett om man kontrollerer Batman eller Catwoman føler man seg som en del av dette fiktive universet. Dette er i stor grad takket være utviklernes respekt for opphavsmaterialet og deres peiling på hva de driver med.

Spillet er fenomenalt på så og si alle punkter, og det er svært lite som taler imot toppkarakter, men på samme måte som med Arkham Asylum føler jeg at det bitte-bitte-knøttlille ekstra mangler også her.

Minus: Simple bosser, ueffen kontrollfølelse helt i starten, litt kjedelig fargepalett, historien føles noe i korteste laget.

Pluss: Knallsterkt og realistisk karaktergalleri, mye å gjøre, engasjerende historie, perfeksjonert gameplay, episk musikk, designmessig feilfritt.

Karakterer:
Underholdningsverdi: 10
Grafikk: 9
Lyd: 9
Gameplay: 10

Totalt: En ekstremt sterk 9/10 - RockSteady har nok en gang tatt essensen fra tegneserien, gjort det til sitt eget og klarer å forbedre og bortimot perfeksjonerer det man ikke trodde kunne bli bedre.

Medlemsanmeldelser7
Samlet karakter: 9.1/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10