Batman: Arkham City

Da Batman: Arkham Asylum kom ut i 2009 ble det godt mottatt av gledesrop fra en sjeldent unison spillpresse. Nå er oppfølgeren her, og leverer mer enn forgjengeren på alle punkter.

Etter hendelsene i Arkham Asylum, hvor Jokeren tok over galehuset og lot Batman sloss mot flere av sine verste rivaler, er sikkerheten blitt skjerpet, og institusjonen har flyttet sin virksomhet til et avsperret område av Gotham City. Denne delen av byen har utviklet seg til å bli en slum fylt til randen av kjeltringer, mordere og sinnssyke. I tillegg er det blitt bygget en vegg rundt fangeleiren, slik at det er helt umulig å rømme. De innsatte får lite mat og ingenting å holde varmen med i vintermånedene. Prosjektet har fått navnet Arkham City.

Mannen bak operasjonen er Quincy Sharp, tidligere leder for Arkham Asylum og nåværende borgermester i Gotham City. Han har ansatt en av Batmans gamle fiender til å ta seg av driften av Arkham City, den immoralske professoren, Hugo Strange. Professor Strange er klar over Batmans hemmelige identitet, Bruce Wayne, og når den bortskjemte millionærplayboyen demonstrerer mot Arkham City, blir han selv kastet på innsida. Her kler han på seg maske, kappe og trang trikot, samt et mangfoldig utstyrsbelte man som spiller får ta i bruk. Som Batman er han verdens beste detektiv, og finner fort ut av tingenes tilstand i den forfalne bydelen. Det har brutt ut en gjengkrig mellom den heslige, kortvokste Pingvinen, den lettere schizofrene eks-advokaten Harvey Dent og den psykotiske og sadistiske Jokeren. Uten å røpe for mye, ender dette med at Batman er nødt til å samarbeide med Jokeren, hvis ikke vil det få forferdelige konsekvenser for Gothams befolkning.

I og med at Batman ikke har noen superkrefter, er han nødt til å stole på kløkt og duppedingser for å overvinne de slu superskurkene han kjemper mot. I hans brede arsenal finner vi Batkloa, som lar Batman gripe tak i gjenstander som egentlig er utenfor hans rekkevidde, eksplosiv spraymaling og selvfølgelig Batarangen, som er verdens mest berømte og avanserte bumerang. Duppedingsene hans er sentrale spillet gjennom, ikke bare for å banke opp diverse håndlangere som plager fengselets politiske fanger, men også for å navigere seg i terrenget. Møter man på ei lukka dør som helst ville sett åpnet, må man løse en eller annen gåte. Dette kan løses ved å gi døra et støt med en elektromagnetisk sjokkpistol, eller kaste en Batarang på en bryter. Likevel er fåtallet av gåtene spesielt vanskelige og føles mer som en metode for å få veien fra A til B til å virke litt mer interessant.

Man skal aldri ta et liv. Da er man ikke noe bedre enn de kriminelle man jakter på. Slik er Batmans filosofi veldig enkel, og den forklarer hvorfor han selv kun bruker knyttnevene og ingen skytevåpen i kamp. Selv om han ikke vil drepe, er han ganske brutal og ikke redd for å knekke noen bein der han på slagmarka utfolder seg som en voldelig ballerina, hvor han flyter fra motstander til motstander, og lar dem ligge igjen som en forslått, bevisstløs haug bak seg. Ingen kødder med Bruce Wayne på en dårlig dag.

Fra sist spill er det ordinære kampsystemet kraftig forbedret, men det er fortsatt snikingen som, sett bort ifra bosskampene, er det artigste med spillet. Her må man, på grunn av store mengder bevæpnede fiender, snike seg rundt og ta dem ut, én etter én. Deres overordnede kommer med spydige bemerkninger gjennom disse sekvensene, og det er en fryd å se dem bite i sanda, før man

firer seg opp til nærmeste statue for å unngå å bli sett av de andre. Det er utallige måter å ta dem ut på, og hvert brett kan spilles gjennom på nytt fra hovedmenyen, selv etter spillets slutt.

Det som gjorde at jeg likte det første spillet så godt som jeg gjorde, var dets innholdsrike database om venner og fiender i Batman-universet. Det er med en database i Arkham City også, men den er ikke like tilfredsstillende å lese som det den i Arkham Asylum var. I stedet for å fokusere på å ha med info om mange personligheter, har de bestemt seg for å ha med flere korte anekdoter og fortellinger fra universet. Dessverre har man som oftest hørt disse historiene allerede gjennom spillets gang, og det blir derfor kjedelig å lese dem på nytt. Noen av dem klarer å utdype enda mer innen spilluniverset og den historien som blir fortalt, men de kunne nok likevel vært inkludert i de diverse karakterenes profiler for å gjøre plass til informasjon om flere karakterer som ikke var representert i spillet. Batman kommer tross alt fra et enormt univers.

Hver og en av de profilerte skurkene i spillet skal til pers på et eller annet vis, men de gir seg ikke uten å skape trøbbel for Batman først. The Riddler har gjemt vekk gåter rundt om i Arkham City som Batman må løse før han får vite hvor The Riddler har gjemt vekk ulike gisler. Victor Zsach ringer til telefonkiosker rundt om i byen, og forteller Batman livshistoria si på tråden. Disse sideoppdragene legger til litt ekstra i spillet, selv om de virker litt overfladiske og er antiklimatiske når man først har løst dem.

Blant de bossene man møter finner vi både Jokeren, Pingvinen og Harvey Two-Face. Til tross for at dette godt kan være de tre kuleste skurkene i Batman-universet, er det helt klart kampen mot Mr. Freeze som er mest minneverdig. Denne kampen er basert på at man må snike seg rundt og bruke miljøet, politilaben til Gothams politistyrke, og Batmans duppeditter. Man kan ikke bruke samme taktikk to ganger, fordi Freeze er i stand til å utvikle sin taktikk og forhindre at man bruker de samme knepene på ham to ganger. Dermed må man bruke alt man har lært i løpet av spillet i mot ham. Alle bosskampene skiller seg fra hverandre og det generelle gameplayet og er uten tvil de best designede partiene i spillet.

Gotham er en ekstremt vakker by, selv om den forfaller i hendene på psykotiske kriminelle bak lukkede vegger. Husene er i Art Novou -stil, og designet er tydelig godt gjennomtenkt. Atmosfæren og Batman-følelsen er mer tilstedeværende i Batman: Arkham City enn i Chris Nolans bestselgende filmserie om superhelten, og jeg blir virkelig overbevist om at jeg faktisk er Batman. Også stemmeskuespillet gjør sitt for å øke kredibiliteten til min oppfatning av at jeg er Batman. , noe som er ganske imponerende, i og med at jeg er en tenårig skoleelev, og ganske langt i fra en sjøloppofrende millionærplayboy. Men en herlig fantasi er det uten tvil.

Batman: Arkham City er en seriøs og velfortjent tolkning av vår tids kanskje viktigste superhelt. Som en relativt nerdete superheltentusiast må jeg si at dette fort kan være den beste storylinen Batman har vært med i på lenge. I tillegg klarer spillet og vise nøyaktig hvordan det skal føles å være en superhelt og det gjør Arkham City til mer enn bare et superheltspill. Dette er det nærmeste vi noen gang vil komme en ordentlig superheltsimulator. Igjen er det satt en ny standard for hvordan et spill med superhelter skal være.

9/10
+ Herlig atmosfære og en fantastisk tolkning av Batman
- Overfladiske sideoppdrag

Hoppsann! Bare 22 dager igjen!