Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

The Last Story

The Last Story prøver å få slutt på Wii‘s manglende rollespill bibilotek, men kommer det som et friskt pust? Eller er det bare enda et japansk rollespill fylt til randen av klisjeer? Jeg har dratt til Lazulis island for å teste.

The Last story foregår i et ukjent rike som står på kanten av undergangens stup. Landet, skogene, alt mister sakte men sikkert livet. For å unnslippe dette har du leiesoldaten Zael og dine venner dradd til øyen Lazulis, det eneste området i verden som ikke er påvirket av denne mystiske plagen. Ting utvikler seg selvsagt tradisjonen tro til noe mer og vi får servert de klassiske temane man finner i japanske rollespill som kjærlighet, vennskap, bedrageri, mot osv. Det er på ingen måte noe nytt her, opptimistiske og idealistiske fortellinger er noe som er blitt en trend, som mange også vill kalle for oppbrukt.

Dette til tross. Historien fenger og blir svært sjeldent kjedelig. Dette skal nok persongalleriet og settingen ha mye av æren for. Sant nok er hovedpersonen nokså standard idealistisk og naive helt, men møtet mellom det og den til tider dystre realiteten er nokså interreseant. Vi får også igjennom spillet et innblikk i fortidens adelkultur hvor giftemål bare var en måte å utvide makten sin på, samt kvinner var bare objekter for menns ønsker. I tillegg til alt dette har også hver person i banden sin egen bakhistorie som beriker historien med mer detaljer samt gjør karakterene mer troverdige og elskverdige.

Uten et godt gameplay fundament i ryggen hadde ikke historien vært like engasjerende. The Last Story benytter seg verken av det mer tradisjonelle turbaserte kampsystemet eller hack and slash systemet, men heller en blanding av realtime action og strategi. I utgangspunktet føles det som et hack and slash spill, men etter hvert får man mer taktiske valg og evner som man kan benytte seg av. Dette kan være alt fra å lokke en fiende vekk fra gruppen sin med piler for så å fly fram fra hjørnet og ta han ut, til å beordre dine venner til å ta ned søyler og diverse med magi. Enkelte fiender krever også at du gjør noe spesielt for å skade dem. Et godt eksempel på dette er Muruks hvor man må vente til dem har spinnet rundt slik at de blir svimmel for deretter å felle dem og slå dem på magen. Man kan si The Last Story blander det beste fra to verdener, både hack and slash og tur baserte spill.

Denne blandingen overføres videre til flerspiller delen. For ulikt rollespill flest har Mistwalker faktisk tatt seg bryet å lage en flerspiller til rollespillet. Her har man i hovedsak to moduser å velge mellom. Co Op og Deathmatch. I Co Op samarbeider man sammen med andre for å ta ned en boss, mens i Deathmatch er det som navnet tilsier kamp mot hverandre til siste slutt. Deathmatch kan igjen deles inn i teamgames 3v3 eller Free for all med 6 spillere hvor man får poeng for å slå ut motstandere og mister poeng for å bli slått ut selv. Et heller enkelt konsept som blir beriket av persongalleriet man kan velge mellom samt banene man kan spille på. For før hver kamp kan man velge mellom en rekke karakterer med alle sine ulike styrker, svakheter samt ting som gjør de unike. Eksempler på dette finner man i reptide scout som er både liten og svak, men er til gjengjeld den raskeste av alle karakterene, noe som gjør han ideel for hit and run strategier hvor man bruker gjennsantandene på banen til å overraske og ta livet av sine motstandere. Andre inkluderer Gurak magician som med sin flammemagi kan lage grillmat av de fleste om man ikke passer seg, Zael hovedpersonen i historien som er en ren soldat og mange flere som alle legger sin egen vri på hvordan kamper skal gjennomføres. Mye er gjenbrukt fra enspiller delen, så flerspilleren er helt klar ikke spillets fokus, men byr likevel på noen timers underholdning som utvider spillets levetid til godt over 20 timer.

Kampene blir også lekre å se på grunnet The Last Storys fantastiske grafikk. Det er ingen overdrivelse å kalle spillet for et monster som tyner hver eneste lille bit av Wiiens maskinvare. Det er rett og slet det teknisk best grafiske spillet som er å skaffe på Wii. Noe som gjør det mulig for spillet å benytte seg av en litt gråere palett enn det man kanskje er vant til fra konsollen uten at det blir seende stygt ut. Dessverre har dette sin pris. For i enkelte hektiske øyeblikket kan man fort oppleve at spillet går saktere og at frameraten dropper til under 20 tallet. Stive animasjoner er også et problem som preger spillets visuelle elementer. Dette til tross. The Last Story er fortsatt en fryd for øyet.

Tonemessig er spillet litt fram og tilbake. For enkelte melodier passer området og situasjonen man befinner seg i perfekt, mens andre føles tamme og uinspirerende. Til gjengjeld er stemmeskuespillet svært imponerende, da spesielt med tanke på at dubbing av japanske spill sjeldent har levert varene. De britiske stemme er såpass variert og såpass troverdig at man fort glemte at dette egentlig skulle vært et Japansk spill. Spillets audio er nok ikke noe man kommer til å huske i lang tid, men den drar ikke ned opplevelsen på noe vis heller.

The Last Story er ikke den beste historien eller den siste. Men er uten tvil en underholdende reise som gir the mange Wii eiere har savnet i lang tid, nemlig et skikkelig rollespill.

+Engasjerende historie som er vakker både fortellingsmessig og visuelt.

-Enkelte tekniske problemer som framerate drops og enkelte tamme toner.

Gameplay: 8/10

Grafikk: 9/10

Lyd: 7/10

Holdbarhet: 8/10

Sammenlagt: 8/10

Samlet karakter: 8/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10