Mass Effect 3

All good things must come to an end.

Mass Effect serien er ganske så revolusjonerende i all sin prakt og det siste kapittelet i serien er kanskje det største eksempelet på dette. Før vi fortsetter, la meg gjøre det klart at spoilere kan forekomme, så ikke bitch om dette på kommentarfeltet.

Okay, da er det overstått. La oss nå begynne.

Bioware liker å fortelle en historie, og de begynner å bli ganske gode til å skape verdener som aldri blir for vanskelig å forstå. I motsetning til Bethesda som gjerne fyller side etter side med fantasy mytologi i Elder Scrolls, og vikler inn en historie man gjerne må være veldig interessert i for å forstå alt, klarer Bioware å skape enkle regler som gjør at det aldri er vanskelig å forstå eller falle ut av den fiksjonelle verden. Dette reflekteres i det siste kapittelet og. Historien flyter veldig godt og mange av de store sentrale spørsmålene som er bygget opp i de tidligere kapitelene kommer til gode valgfrie konklusjoner i dette 20 timers store eventyret.

Men....

Jeg må få ta opp noen sentrale problemstillinger her jeg mener Mass Effect stiller til videoindustrien. Gjenom hele spillet blir du stilt opp ovenfor vanskelige problemstillinger hvor du er nødt til å velge mellom forskjellige parter. Det er ikke noe problem i seg selv, men hvis man har spilt de to forhævende Mass Effect spillene kan man mange ganger i spillet låse opp nye muligheter, de såkalte beste løsningene. For meg som spilte dette spillet på PS3 og de to andre på XBOX360 er det svært frustrende å spille med standariserte dårlige alternativer gjennom hele spillet, når jeg vet at jeg må kjøpe forgjengeren (det første er ikke tilgjengelig på PS3) for å låse opp de bedre alternativene. Greit nok at det kobler spillene sammen, men det blir nesten om man måtte kjøpe en DLC for å få den beste og riktige opplevelsen , og jeg vet strengt tatt ikke om det er det er en positiv trend og det beste for spillindustrien. En annen ting å ta opp er historien som viderebygges i andre medier som f.eks bøker. For å forstå hvorfor Shephard er på jorden da spillet begynner må man lese bøkene som har kommet ut. Jeg syntes at det er greit gjort med tanke på å forstå mer av verden og detaljene, men når det er tvingende nødvending for å forstå hovedhistorien begynner ting å gå litt for langt.

Shephard siste kamp:

Historien forsetter hvor den siste boken sluttet. Han må møtte opp foran Alliansens domstol for å forklare hvorfor han lot en planet stå alene mot de fryktede "Reapers." Før noe mer kan skje har Reapers nådd jorden og ødelegger all konvensjonell forsvar på sekunder. Kaos oppstår og raskt skjønner vår helt at han må finne hjelp i rommet. Flyktende klarer han å komme seg til romskipet Normandy, hvor han må samle alle avanserte raser i en forent kamp mot den største trusselen noensinne.

De store endringene uteblir i denne tredje delen av Shephard trilogien. Har du spilt de to andre spillene skjønner du raskt konseptet og hvordan spillet blir bygget opp. Likevel er historien sterkt forbedret og kuttscenene de mest episke jeg har sett på en lang stund. Sideoppdragene denne gang går inn i å finne mest ressurser som kan hjelpe deg mot Reapers, men jeg må si at det ikke har så stor betydning som i Mass Effect 2. Jeg er faktisk litt usikker enda på hva som vil skje hvis du oppnår 100% på ressursopphentning. Jeg kan ikke påstå at min innsats for å samle galaksen påvirket slutten i særlig stor grad.

Denne gang har du med noen gamle kjeninger som faste lagkamerater pluss noen nye. Det er ikke så mange å velge mellom som i det forrige kapitlet, men dette gir deg større muligheter til å fokusere mer på de andre karakterene i spillet. Det spiller egentlig ingen stor rolle for spillet i sin helhet, men som en fordypning av historien fungerer det ganske bra. Likevel har jeg aldri skjønt hvorfor de endret oppgraderingsmulighetene fra det første spillet. Nå blir det litt for simpelt etter min mening og det er vanskelig å fokusere på en retning man vil ta når det gjelder kamp egenskaper.

Den største forskjellen ligger likevel i hvordan du vil spille. Som nevnt er det tre muligheter hvor fokuset kan ligge på action, rpg eller en blanding av de to. De fleste vil nok velge muligheten til å blande de, siden det er slik Mass Effect har blitt spilt til nå. Det er strengt ikke mye nytt å fortelle i henhold til gameplay. Du har muligheten til å tilpasse våpene dine, og du vil ha muligheten til å spille en del mini-games i løpet av historien men det er alt. Forskjellen ligger i ting som nevnt, grafikk og historie.

Shephard har også fått tilbake muligheten til å kaste granater på fiender. Men i motsetning til eneren hvor man brukte Select knappen til å kaste dem må man nå inn i selve menyen for å velge dem. Flyten blir litt brutt opp på grunn av slike løsninger. En annen ting er at Shephard har fått tak i en slags laserkniv som han kan bruke til å drepe fiender i nærkamp.

Grafikken er nydelig. Det er så mange ufattelige bakgrunnsanimasjoner at man nesten må stoppe opp og bare nye utsikten, og flere kuttscener er såvelbra integrert i gameplayet at man noen ganger ikke tør å slippe kontrollen i frykt for at man får en paragon eller renegade mulighet. Garantert det flotteste science fiction spillet på konsoll.

Så var det historien da. Ulempen med spill som Mass Effect er at man hele tiden er redd for at man tar feil valg, og her er det mange valg man må ta. I begynnelsen ble jeg sint fordi Bioware tvang meg til å hele tiden ta en side mellom to parter, men så skjønte jeg at det er så mange parametre i spillet at jeg rett og slett skaper min egen unike historie. På et tidspunkt så bannet jeg høyt fordi jeg ble tvunget til å ta et valg om hvem av mine to venners sine folk jeg ville redde. Men så skjønte jeg at et spill som får meg til å bry meg om glorifiserte pixler er et bra spill. MA3 tar deg med på en emosjonell berg og dal bane tur og når du er ferdig blir du sittende ventende på en ny tur skal begynne.
Desverre så var det ufattelig irriterende at hver gang en slik situasjon oppsto hadde jeg en nagende følelse av at man kunne låse opp et tredje alternativ hvis jeg bare hadde en riktig lagringsfil fra de to andre spillene. Noe jeg fikk bekreftet i minst to situationer når jeg senere sjekket på nettet hva som ble påvirket av lagringsfilene.

Ærlig talt er Mass Effect 3 en nedtur i forhold til det andre kapitlet. Mot slutten av spillet så gikk det opp for meg at jeg faktisk ikke spilte et rollespill, men en dungeon crawler. I de forrige spillene fikk man et avbrekk fra skytningen ved å dra til forskjellige steder som Omega og Illium, men nå er det eneste stedet man kan gjøre det i Citadel. Det vil si at man drar til Citadel, leverer fra seg det man har funnet, tar et oppdrag og tilbake til Citadel, dette repeteres fire-fem ganger i løpet av spillet av før man endelig begynner på sluttoppdraget. Dette blir svært ensforming i lengden og ødelegger litt av opplevelsen. Likevel er det ikke et dårlig spill, ikke i det hele tatt, men det er ikke det klimakset vi kanskje forventet oss av av slutten på denne historien.
Britiske parlamentsdebatter kan ofte gå litt for langt.

Multiplayer:

Som oftest så gidder jeg ikke anmelde multiplayeren, fordi det er som oftest ikke det jeg kjøper spillet for, men jeg må si at Mass Effect 3 gir et friskt pust i sjangeren. Istedenfor kamper hvor man må skyte hverandre, må spillerene nå samarbeide for å redde galaksen. Det er faktisk morsommere å samarbeide fire stykker om å holde en linje mot horder av fiender mens man har oppdrag å utføre, enn å ha skytekamper hvor den med raskest ping vinner. Vel verdt å tenke på hvis du vurderer å investere i dette spillet.

End of the line.

Så var det slutten da. Jeg må ærlig talt ikke si at jeg var fornøyd med hvordan spillet endte. Uten å røpe for mye så kan jeg si at det blitt litt for likt en viss tv-serie som jeg så på for noen år tilbake. Og slutten av spillet er så åpent det er vanskelig å forstå hva slags konsekvenser mine valg hadde. Jeg mistenker at Bioware gjorde dette med vilje for å fortsette å skape historier fra et veletablert univers som de har brukt mye tid på å lage, det er faktisk en god teori om slutten på nettet som faktisk logisk konkluderer og knytter sammen de mange spørsmålene. Hvis du går og snuser litt på nettet vil du se at det i stor grad er enighet om at slutten ble litt for symbolsk og litt for åpen til å være tilfredstillende.

Men til syvende og sist handler det ikke om å fortelle om de deler av spillet som fungerer, og de som ikke gjør det. Det handler om hva slags opplevelse spillet gir deg. Det kunne ha blitt bedre, ingen tvil om det. Jeg har en mistanke om at spillet har blitt kraftig kuttet i spesielt delen hvor man kan knytte seg til lagkameratene, men flyten blir ikke brutt så særlig opp av det. Den får en åtter.