Beyond Good & Evil er det jeg velger å kalle en spennende og tidvis veldig engasjerende konspiratorisk thriller. Ubisoft har HD-remastret denne gamle, litt grumsete perlen som bare hadde trengt litt ekstra polering for å være fullkommen.

Historien i Beyond Good & Evil utspiller seg på planeten Hyllis. Hyllis er et idyllisk sted, men plages av frekvente angrep fra onde vesener. The Alpha Sections, en gruppe gullkledde, breiskuldra soldater, har tatt på seg oppgaven å beskytte den Hylliske befolkningen mot denne onde trusselen og prøver å vinne folkets tillit, men har de så rent mel i posen som de gir uttrykk for?

Dette spørsmålet kan vi si innleder historien i Beyond Good and Evil, og som spiller blir du sendt til de litt mørkere krokene i området og avdekker etter hvert mer og mer av hva som befinner seg bak The Alpha Sections' gyldne fasade.

Du kontrollerer Jade, en ung fotograf og bestyrer for noe som minner om et slags barnehjem. Jade er en godhjertet og rakrygget (bokstavelig talt) jente som bare vil det beste for sine nærmeste. Sammen med sin onkel, som forstyrrende nok er en gris, en levende filofaks i form av en holografisk spanjol og en gruppe opprørere vikles Jade inn i en historie som skal vise seg å bli større og mørkere enn først antatt.

Jade er en akrobat i kampsituasjoner, og kampsystemet er enkelt. Du har en lysende pinne på ryggen som du kan slå med. Er du heldig med timingen vil Jade fra tid til annen krydre kampsekvensene med noen ganske elegante krumspring og saltoer, men etter et par ganger har man liksom sett det. Har du en kompanjong ved din side kan du innlede en slow motion sekvens som virker ganske sexy de første gangene, men etter hvert har man sett dette også. Stort sett oppleves kampene som ensformig knappehamring, og en unødvendig pause i historieprogresjon og gåteløsning.

Nå involveres en ikke i kamp så ofte, så kampene blir ikke et ork. Som regel reiser en rundt og tar bilder av dyr, snakker med innbyggere, kjører luftputebåt og digger det herlige soundtracket. Tro meg, teksten «propaganda... propaganda...» vil kverne rundt i hodet ditt i mange dager. Du er herved advart.

Mesteparten av tiden går likevel til å avdekke konspirasjonen bak The Alpha Sections. Det å snike seg forbi intetanende vakter blir rutine, for Beyond Good and Evil er i bunn og grunn et snikespill. Dette involverer å vente på vakter og å lære seg patruljerutene deres (noe som sjelden byr på en betydelig utfordring), unngå lasere og kamera, gå på huk og å klemme seg inntil vegger. Dette fungerer ikke så godt som det kunne ha gjort på grunn av et tilbakestående kamera. Det svirrer alle veier, plasserer seg de merkeligste steder og forsvinner med jevne mellomrom inn bak vegger og gjennom hoder til folk. En skulle tro Ubisoft kunne ha ordnet opp i akkurat dette i forbindelse med HD-versjonen, men nei. Kameraet er spillets desidert største ankepunkt.

Når vi nå er inne på kamera, la oss ikke glemme fotoapparatet som tross alt har en sentral rolle. Du er jo for farken journalist! Kameraet er alltid tilgjengelig, og ved siden å være det viktigste verkøyet en har i sin jobb med å avdekke en stor konspirasjon er det også din viktigste inntektskilde. Du får penger for å ta bilder av dyr og insekter for deretter å laste dem opp til et forskningssenter. Kameraet har selvfølgelig en zoom-funksjon som er snedig når du får lyst å ta noe i nærmere øyesyn. Etter hvert får kameraet enda flere funksjoner.

Rent grafisk er spillet veldig pent. Jade er vakkert modellert. Fargepaletten består av friske, klare farger med rikelige innslag av skinnende lyseffekter. Hyllis er en sommer som aldri tar slutt. Landskapet lever, med et rikt dyreliv og lydeffekter som setter stemningen. Stemmeskuespillet er godt og variert og animasjonene er gode, selv om lipsynken ikke fungerer og Jade lider av veldig stiv nakke.

Inne i fabrikklokaler og grotter er naturligvis omgivelsene litt dystrere, men heldigvis ikke kjedelige. Noen teksturer avslører tydelig at dette har vært et PS2-spill, men da snur vi bare kameraet en annen vei... hvis vi får til.

Polygontallet kunne med hell ha vært høyere på noen av fiendene, men det gjelder heldigvis kun de mekaniske, og de skal jo tross alt være litt kantete. Høyere polygontall ville kanskje gått utover den ellers upåklagelige frameraten.

Alt i alt er Beyond Good & Evil et spill som byr på en engasjerende historie, troverdige karakterer og god variasjon. Spillet klarer å spille på hele ens følelsesspekter, med en god dose av både humor, drama, spenning og overraskelser. Det er en glede og spille, en frisk sommercocktail av herlige gameplayelementer som jeg kan anbefale en hver som er ferdig med innleveringer, fremføringer, temtamener og eksamener. Vil du ha et spill du kan spille i sommer? Beyond Good & Evil skinner nesten like godt som sola sjøl.