Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Datura

De siste månedene har vi fått servert spill som har vært litt utenom det vanlige. Med de unike spillene Journey og Dear Esther som inspirasjon, har Plastic prøvd seg på mye av det samme med Datura. Inspirasjonskildene har blitt rost opp i skyene av både kritikere og vanlige spillere. Kan Datura hamle opp med, og muligens overgå, disse spillene?

Ikkeeksisterende historie?
Spillet begynner. Jeg ligger i en ambulanse. Døden later til å være rett rundt hjørnet. Jeg fjerner elektrodene som holder meg stabil og i live. Lyset kommer. Jeg besvimer. Slik begynner Datura. Deretter havner jeg i en skog. Det kan se ut som at det er høst, med tanke på at trærne er avkledde. Gud vet hvordan jeg havnet her. Flere av disse tilfeldige og uforklarlige tingene skjer i løpet spillet. Man kan selvsagt tolke spillet. Jeg tolker det som at hovedpersonen har havnet i et limbo hvor fortiden til hovedpersonen tas opp. Men det finnes også haugevis av andre forklaringer. Det kan blant annet være en drøm. Men det er fortsatt tilsynelatende ingen historie, og ved første gjennomspilling kan det være vanskelig å skjønne noe som helst.

Ingen solskinnstur med en knotete kontroller
Det man gjør i dette svært korte spillet, er å gå gjennom den nevnte skogen. I løpet av den knappe timen spillet tar, er det ikke mye man får sett av området. Turen blir utrolig problematisert av en kontroller som nekter å samarbeide; kontrollen nekter meg til tider å se ned i bakken, kikke rundt og de få og lette gåtene blir vanskelige å gjennomføre. Kontrollen er klumsete, men ikke helt ødelagt. Det er spesielt de mer praktiske gåtene som blir vanskelig å utføre da kontrolleren vil vaie frem og tilbake. De fleste av gåtene løses med at man styrer hovedpersonens hånd, som på en eller måte svever fritt i luften uten noen tilhørighet til resten av kroppen. Ulogisk. Men gåtene er på ingen måte vanskelige i seg selv. De er helt greie, og selv jeg kan løse dem. Men med en samarbeidsvillig kontroller hadde det kanskje vært gøy også. Istedenfor fylles jeg med irritasjon. Uvisst hvordan, greier jeg å fullføre spillet. I motsetning til Journey, har Datura liten gjenspillingsverdi. Det er virkelig ikke noe poeng i å spille spillet på nytt hvis man ikke er gal etter trofeer. De fleste er temmelig lette å få tak i, og kan oppnås ganske greit ved første gjennomspilling. Men hvis du ikke skulle greie dette på første forsøk, er dette nærmest den eneste grunnen til å komme tilbake til spillet.

Pent å se på, flott å høre på
Mens man går gjennom skogen, vil man legge merke til naturen man har rundt seg. Den ser virkelig fantastisk ut. Spesielt løvet som fyker rundt ørene på deg vil man stoppe opp for å beundre. Trær og bygninger ser også temmelig ekte ut. Det som jeg dog sliter med å like, er hvordan de få personene i spillet ser ut. Ansiktsanimasjonene i spillet ser temmelig stive ut. Dette gjelder ikke hovedpersonen da man aldri ser hans ansikt. En annen ting som jeg liker med Datura, er lyden. Lyden varierer fra det lystige og glade til det mørke og triste. Det er mer av det mørke og triste, vel og merke. Jeg liker allsidigheten.

Styr unna!
Til tross for god grafikk, herlig lyd og greit gjennomførte gåter, ødelegger en knotete kontroller utrolig mye av opplevelsen. Jeg føler også at jeg får utrolig lite igjen for mine 59 kroner når spillet bare varer en knapp time. Spillet har lite å by på, med tanke på at man nærmest går rundt i en skog i en time. Hadde det vært en hektisk time med mye å gjøre derimot, da hadde det vært verdt det. Plastic leverer et helt greit spill som dessverre ikke lever helt opp til Journey og Dear Easther.

Positivt: Konseptet, grafikk, gåtene, lyd, lettjente trofeer
Negativt: Knotete kontroller, ikkeeksisterende historie, liten gjenspillingsverdi, lite for pengene, veldig kort, stive ansiktsanimasjoner

Samlet karakter: 5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10