Deus Ex: Human Revolution

Jeg likte RPG sjangeren og dets fokus på historie og karakterutvikling. Beklageligvis hadde de RPG-spillene jeg spilte et enormt fokus på turbasert slåssing. Jeg ble lut hakke lei langtekkelige og ensformige avbrudd av fengende historier. Jeg hadde lyst på noe annet.

Jeg hørte så om Deus Ex: Human Revolution, et spill som visstnok skulle kombinerte RPG-ets historie- og karakterfokus med tempoet og intensiteten fra skytespillsjangeren. Vel, det hørtes ut som nøyaktig det jeg var ute etter og måtte dermed prøves.

Her snakker vi innertier. Jeg fikk det beste fra to verdener og mere til. Spillet serverer en sømløs blanding av RPG-ets utforskning og historiefortelling og skytespillets hete action. Når du i tillegg kan, og av og til må, velge bort skytespillets tempo med taktisk stealth åpnes et vell av muligheter for hvordan spillet kan gjennomføres.

Foruten å kunne velge fritt hvordan man vil komme seg fra punkt A til B gjennom fiendtlig territorium føler man også at valgene man ellers tar får konsekvenser. Valg tas som regel gjennom dialog med andre mennesker. Du får ofte velge selv hva du skal si fra en liste på to-tre alternativer, og du føler at respondenten faktisk svarer og handler i samsvar med det du sier, og ikke kommer med standardsvar som passer med alle alternativene. Både gameplay og historie føles veldig dynamisk.

Adam Jensen er karakteren du spiller som, og jeg tør påstå at ditt forhold til hovedpersonen vil bli sterkere enn i noe annet førstepersons skytespill. Spillet er tross alt også et RPG, så det skulle jo egentlig bare mangle. Grunnen til at jeg likevel gjør et poeng av det er at spillet på en original og velfungerende måte veksler mellom førstepersons og tredjepersons perspektiv. Når du går i dekning, sniker deg langs vegger, slår en person i svime eller snakker med andre mennesker ser du ikke lenger verden fra Adams øyne. Spillet skifter perspektiv og du får se deg selv fra utsiden. Det fungerer ypperlig, og det gjør at du hele tiden minnes på hvem du er og ikke bare blir et svevende, anonymt kamera. Til tross for vekslingen mellom perspektiver sitter kontrollene som støpt.

Men la oss ikke glemme spillets kanskje største styrke, nemlig tematikken. Spillet tar opp en spennende fremtidsproblematikk. Modifisering av mennesket. En mulighet til selvkontrollert evolusjon og frigjøring fra naturens begrensninger mener noen. Distansering til naturen og en kilde til alvorlig sosial differensiering mener andre. Dette diskuteres gjennom hele spillet, og argumentene er gode og overraskende reflekterte for begge sider av saken. Dette får problemstillingen til å virke skremmende plausibel. Det er ikke lett å gjøre seg opp et standpunkt, og jeg tipper du vil rives mot begge sider i løpet av spillet. Hva er egentlig et menneske?

Rent teknisk og grafisk har spillet forbedringspotensial. Eller, det var kanskje litt strengt. Det er stort sett menneskene som lider av dårlige teksturer, merkelig modellering, slapp animasjon og dårlig lipsynk. Våpen, miljø, hovedpersonen og de fleste andre nøkkelpersoner ser overbevisende ut. Med overbevisende mener jeg ikke bare at det ser bra ut, men også at spillets helhetlige stil er gjennomført. Alt føles riktig. Dette skal være nær fremtid, og både arkitektur, klesstil, produktdesign og den fenomenale musikken underbygger illusjonen om det. Man tror på at spillet skildrer en reell fremtid.

Jeg har aldri spilt et Deus Ex-spill før, likevel var Human Revolution både forståelig og spennende fra start til mål. Stikkordet for spillet er troverdighet. Alt fra spillets tematikk til konsekvensene ved valg du tar til den visuelle stilen virker særdeles troverdig. Dette er et vindu inn i en fremtid som du ikke vil gå glipp av. Når spillet i tillegg selges latterlig billig overalt er det kun et spørsmål om du har tid, og jeg lover deg: Deus Ex: Human Revolution er ikke bortkastet tid.