The Elder Scrolls V: Skyrim

Skyrim:

Vinden blåser gjenom de mange toppene og tindene i Skyrim, igjen for å blåse vekk historiens spor og gjøre seg klar for morgendagens fremtid. Jeg står og ser over den mørke vinternatten i dette nordlige riket, full av historie gjenom de mange tusen år. Da jeg ser nordlyset dekke over den ellers mektige stjernehimmelen glemmer jeg alt om tid og sted. Det finnes kun nå og nå består kun av noe av det vakreste som finnes, en nordisk vinter, full av snø, trær, nordlys og en skjønn stillhet som skaper balanse og harmoni i vår sjel. Jeg er forelsket....

Mange mennesker har prøvd å beskrive det som skjer med dem når de tar inn i seg nordlyset og en norsk rolig vinternatt. Den nordlige mystikken har fascinert mennesker fra Yukon til Hammerfest gjenom generasjoner og skapt følelser, ord og dikt som vekker følelser langt inne i hjerteroten. Den kandiske poeten Robert W.Service (1874-1958) sier det så vakkert om gullrushet i Yukon:

There's gold, and it's haunting and haunting
It's luring me on as of old
Yet it isn't the gold that I'm wanting so much as just finding the gold.
It's the forests where silence has lease;
It's the beauty that thrills me with wonder
It's the stillness that fills me with peace.

Noen vil kanskje riste på hodet og betrakte Skyrim som et godt spill som de legger fra seg når de er ferdige, men for meg er dette spillet en kjærlighetserklæring til den magien som naturen har skapt i nord. Dette har også skapt en identitet som Skyrim vil beholde til både vår og neste generasjon av våre vil huske.

Dovahkiin.

Denne anmeldelsen av Skyrim har tatt lang tid, nesten 10 måneder er gått siden spillet ble kjøpt på et lokalt kjøpesenter og spilt, og jeg skal innrømme at jeg ble ikke øyeblikkelig frelst. For meg var spillet litt for mye en dungeon crawler hvor mesteparten av oppdragene gikk ut på å kjempe seg gjenom huler for å finne noe på slutten, og igjen gjenta det noen ganger. Et konsept som Bethesda ikke har vært ukjent med i sine tidligere utgivelser, men som blir dessverre svært ensforming i løpet av kort tid og som tar vekk litt av gleden. Derfor puttet jeg spillet vekk i noen måneder før jeg igjen tok det opp i en kjedelig periode mellom skole og eksamener, og noe skjedde.

Men først la oss ta litt historie og se hva Skyrim er for noe. Det krever faktisk litt av spilleren for å forstå hele historien og mytologien denne verden har å tilby. Den foregår i samme verden som de foregående spillene har tatt plass i,(hovedsaklig) og rundt 200 år har gått siden invasjonen fra demonene ble slått tilbake, men prisen som ble betalt var kostbar. Den siste av kongefamillien Septim ofret seg i det siste slaget og plutselig sto Imperiet uten en klar leder. De forskjellige distriktene ble mer og mer nasjonalistiske og krevde selvstyre, men den trusselen var ingenting mot det som skjedde på Sumerset Isle. En religiøs fanatisk kult ved navn Talmor forente gjenom blod og tårer det alviske folk og satte kursen etterpå mot fastlandet og imperisk jord. En krig ble utkjempet, en krig uten vinnere hvor haugene med døde mennesker vokste seg større og større. Tilslutt måtte to nasjoner, begge nesten utmattet av krigen enige om en trakat. En trakat som forbød gudedyrkingen av Tiber Septim, imperiets far. Dette førte Skyrim, som var en lojal provins av imperiet, inn i en borgerkrig mellom lojalister og opprørere ledet av den nasjonalistiske småkongen Ulric Stoarmclock, men for deg spiller det liten rolle.

Når spillet begynner ser ikke fremtidsutsiktene gode ut for deg. Du har vært så uheldig og ble tatt av imperiet mens du prøvde å snike deg over grensen til det imperiske hjertelandet Cyrodill, dessverre ble du fanget sammen med Ulric, og dermed vil imperiet vise ingen nåde, du blir sendt mot bøddelen. Men så skjer det noe, dragene som har vært utryddet i generasjoner har kommet tilbake, og sørger for at du slipper unna den sikre død. En kort tur gjenom en hule for å vise kontrollene og du står fritt til å utforske den gigantiske verden som venter deg, og for en verden det er.

Common mistake:

Det mange spill har gjort feil når de bestemmer seg for å skape den perfekte frihet, særlig open world games. Den mest kjente er å skape en så stor verden at det blir vanskelig å skape noe annet en ensforminghet. Noe Read Dead Redemption ble kjent for i sin tid, senere har også Kingdoms of Amalur gått på den samme smellen, selv om de klarte å få inn noen gode løsninger som fjernet noe av problemene med enorme distanser som må gåes før historien kan fortsette. Skyrim unngår disse problemene delvis, noe av dette skyldes de sekundære prioriteringene er gjort med så stor perfeksjon at det har skapt noe svært spesielt, musikken og grafikken.

De siste fem årene har spillindustiren gjenomgått en rennesance når det gjelder kulturell tyngde, og mye av det er takket være musikken som er blitt skapt for å øke om fortellingen. Jeg har tidligere nevnt min kjærlighet for Jesper Kyd sine bidrag til Assassins Creed serien, men nå har han fått en rival i Jeremy Soule som nesten har revolusjonert spillmusikken. Sangen Dragonborn som er hovedtittelen i spillet blåser deg vekk (pun intented) i sin episke introduksjon for spillet. Et 90-manns kor fordelt på 3 forskjellige inspillinger gir oss en introduksjon for hvordan skaperene av spillet vil at vi skal føle. Likevel er dette bare toppen av et svært solid og kraftfullt musikkspor, som gir oss over 300 minutter med musikk totalt.

Grafikken er et annet tema som jeg har delte meninger om. Naturen er fantastisk laget mens de nærliggende detaljer som menneskeansikt og smådetaljer viser seg å være kun 70-90 % ferdige, dette legger man raskt merke til fordi de skiller seg som en hvit person på en rap konsert i detroit. Likevel er ikke dette noe som ødelegger den generelle opplevelsen i særlig grad. Det grafiske nivået er sjelden eller aldri til hinder for å oppleve dette episke eventyret til det fulle, selv om det noen ganger blir treigt å kjøre til ps3, dette er noe vi ofte ser i nye rollespill. Denne generasjonen spillmaskiner er rett og slett ikke kraftige nok til å simulere et totalt interaktivt slag med over 5-8 NPC i samme screentime. Det blir for urettferdig å bruke det mot Skyrim.

Bethesda har også slått på stortrommen når det gjelder stemmebruk. Max Von Sydow og Christopher Plummer er begge ofte frekventert i hollywood filmer og står for stemmene til to sentrale personer i hovedhistorien. Likevel er det de mange tilfeldige replikkene fra alle statistene i spillet som er mest minneverdige. Hele verden vet nå hvor skadelig piler i kneet er, og hva en sweetroll er for noe.

Historisk korrekthet.

For de som har spilt Obvilion vil nok den visuelle kulturen kjennes annerledes i Skyrim, borte er den mer fantasyaktige visuelle stilen til fordel for en sterkt inspirert nordisk setting hvorav balansen mellom realisme og fiksjon er nesten perfekt. Dette kan i stor grad skyldes at man har mer teknologisk kunnskap til å gjøre Skyrim bedre, men dette spillet har i mye større grad funnet sin identitet enn hva Obvilion klarte. Misforstå meg rett, kapittel nr 4 i denne sagaen var en bauta i spillverden og revolusjonerte både grafikk, spillmekanisme og muligheten til å skape en fri verden, men den prøvde å også å rette seg til nesten alle segmenter av spillere og dermed var de forsiktige med å skape en sterkere identitet for spillet. Dette problemet har tydeligvis ikke Skyrim, og takket være det har de klart å skape en verden som gjør deg takknemlig for den skjønnhet som disse spillene kan gi. Stemningsaspektet er preget av den grafiske identiteten av nordisk kultur som gjenomsyrer spillet fra begynnelse til slutt. Derfor kan det virke litt urettferdig at nordmenn som oss skal være nøytrale til dette spillet. Mange av de opplevelsene man kan få kan vekke minner fra vår barndom og tidligere liv.

Detaljene og mulighetene i dette spillet er nemlige enorme og virker troverdige helt ned til fingerspissen. Millioner av ting og tang som er blitt tegnet inn indviduelt og som har sine unike egenskaper i spillet. Hver gang man har får mye å dra på, går man sterkt i tvil om man virkelig ikke har behov for gjenstanden man vil kvitte seg med. For en eller annen gang kan det hende at det er nettopp den tingen du mangler for å skape, lage, kokke eller smi frem noe nytt. At gud er i detaljene er et kjent utsagn, og hvis det er sant er Bethesda Gud,Jahve, Buddha og den guden jeg ikke tør å nevne. Dessverre er denne enorme mengden med detaljer også grunnlag for spillets desidert svakeste punkt. For å kunne effektivt håndtere slike enorme mengder med detaljer, spredd utover magi, gjenstander, våpen og egenskaper har Bethesda brukt sirkelknappen som en hovedknapp for nettopp dette. Selv om det mest trolig var den beste løsningen gjør det at flyten i spillet brytes stykkvis opp. Et eksempel på dette er når du er i kamp mot fiender og må bytte våpen/magi. Siden kampsystemet baserer seg kraftig på rytmisk bruk av de fremste skulderknappene, så vil det føles litt irriterende å bryte opp flyten for å gjenomnavigere seg med to-fire sider av listefyll. Dette er likevel ikke et problem som på noen måte ødelegger noe av den helhetlige opplevelsen.

Full frihet?

Det som gjør Skyrim til et (nesten) fullkomment spill er ikke den totale friheten den gir. Det fikk blant annet Sega sitt Alpha Protocol oppleve da det gikk på sviende negativ profit, selv om det var nesten banebrytende i sin blanding av rollespill og action led den kraftig av dårlig gameplaymekanisme, og Skyrim var ikke langt ifra i å gå i samme felle. Som nevnt ovenfor har den en visuell unik stil som varer hele spillet gjenom, men det kombinert med en stor mengde huler og slåssing, kunne den raskt gå i en repetiv felle med nesten automatisk genererte huler og landsbyer. Full frihet til å gjøre hva man vil er ganske kjedelig når det er ingenting å gjøre, men Skyrim klarer å slippe unna denne fellen ganske greit. Ikke fordi den ikke har noen dødpunkter, men fordi de store øyeblikkene er fantastiske.

Pappa fortalte meg engang at de store øyeblikkene i livet kommer først når man har opplevd de vanlige og dårlige øyeblikkene. Det var det som skjedde i Skyrim. En dag for ikke lenge siden satte jeg på Skyrim. Rolig en mørk natt fortsatte jeg på en gammel lagringsfil og bevgde meg mot de kalde nordøstlige delene av Skyrim. Jeg hadde bare lyst å utforske noe, så jeg gikk opp på et fjell. Mørket begynte å senke seg. Noe skjedde. Jeg måtte bare stoppe opp. Foran meg var en utsikt som jeg bare hadde sett engang før, da jeg tjenestegjorde i de nordlige regionen i kongeriket. Et panorama av nordlys blandet seg med en av Tamriels måner med de tusen av stjerner som bakgrunn. Så kom musikken, den beroligende avslapende musikk som gikk gjenom kroppen min og fjernet mine tanker og sendte meg tilbake til min ungdom. En tid fylt med glede og opplevelser som ville definere meg som person. For første gang på veldig lenge trykket jeg på pause, la ned kontrollen, og tilott meg en tåre mens jeg smilte. Jeg hadde spilt Skyrim i flere timer, mange av dem med irritasjon og gjenspilling av samme huler, men det spilte ingen rolle. Det handlet ikke lenger om hvordan spillet var, det handlet om så mye mer, og det er kanskje den beste anbefalingen jeg kan gi.