Kid Icarus: Uprising

Eldgammel spillserie gis et nytt konsept.

Det er 25 år siden det første Kid Icarus-spillet dukka opp på NES, og i mellomtida har vi ikke fått høre stort fra engelen Pit. Han dukka opp i et Game Boy-spill noen år etter utgivelsen til den første Nintendoen, men min egen generasjon husker han som lite mer enn en karakter i Nintendokalaset Super Smash Bros. Brawl. Masahiro Sakurai, sjefsovehode for Brawl, må ha forelska seg i karakteren, for med et nytt studio har han nå skapt en genial liten kreasjon til 3DS, basert på den gamle klassikeren til NES, som igjen henter mye inspirasjon fra sagnet om den bevingede Ikaros som fløy for nært sola og svidde vekk vingene sine i prosessen.

Innovativ retroflørt
Spillet handler om Pit, førstkommanderende i gudinnen Palutenas hær, og dessuten en engel. Som engler flest har han vinger på ryggen, men han kan flaut nok ikke bruke dem til å fly mer enn i fem minutter av gangen, og selv da trenger han magisk hjelp og andre skitne triks for å holde seg i lufta. I de tjuefem årene siden sist vi møtte Pit, har menneskeheten levd i fred og fordragelighet. Lykken snur derimot når den onde Medusa gjenoppstår fra de døde, og det bryter ut krig, økonomien styrter og miljøet lider konsekvensene av det hele. Spillet er med andre ord en mytologisk parodi på både vår egen virkelighet.

Nå skal det være sagt at det kun er historien og spillverdenen som har noen røtter planta i fortida, gameplayet føles friskt, raskt og unikt. Hver level er delt inn i to sekvenser, en hvor du flyr fra A til B mens du prøver å skyte ned så mange fiender som mulig i kjent og kjær Star Fox-stil, og en hvor du løper fritt rundt på bakkenivå og får fritt spillerom til å utforske alle kriker og kroker du måtte ønske, litt som i et forrykkende originalt tredjepersons skytespill.

Sikt, skyt, krampe
For å slåss er du i midlertidig nødt til å skaffe deg våpen for å slåss med, og dette er noe av det som gjør Kid Icarus rimelig vanskelig å legge ifra seg. Du har ni ulike grunntyper våpen å velge mellom, alt fra staver og klubber til magiske tatoveringer og kanoner. Hver våpenklasse har ulike attributter, klubbene fungerer kun på svært nært hold, mens stavene fungerer som skarpskytterrifler. Du har også ulike undertyper våpen, som alle ser og oppfører seg forskjellig, i tillegg til at hvert våpen har egne unike stats. Dette gjør at du alltid tenker deg om to ganger før du velger å selge eller kaste vekk et hvilket som helst angrepsmiddel. Kanskje har du bruk for en forgiftningsegenskap eller et forsterka forsvar ved en senere anledning?

Kontrolloppsettet trenger man derimot mye tid for å venne seg til, da siktesystemet er noe uortodokst. Du sikter ved å føre stylusen rundt på den trykkfølsomme skjermen, og beveger på denne måten siktet på toppskjermen. Et problem med dette oppsettet er at du til tider kan oppleve kramper i hånda om du spiller for lenge, siden du holder hele vekta til systemet i venstrehånda samtidig som du skyter med fingeren. Det skal likevel være sagt at så fort du har vent deg til det nye systemet fungerer det utmerket, og presisjonen dette siktesystemet byr på er overgått kun av mus og tastatur. Det derfor bare å smøre seg inn med muskellindrende krem og litt tålmodighet, noen ganger er man tross alt nødt til å lide litt for forbedringa.

Mange kokker - Mye moro
Nintendo har aldri vært kjent for å gi oss de beste onlineløsningene på markedet eller et stort fokus på nettbasert flerspiller, men med Kid Icarus virker det som om denne trenden er i ferd med å snu. Du kan over nett spille to ulike modi; en helt standard alle-mot-alle modus som er likt det alle andre av samme type har gjort før, eller mer interessant, modusen «Light vs. Dark», som er en lagkamp med en ny twist. Her deles man inn i to lag, hvert med tre lagspillere. Du får selv velge hvilket våpen du vil ta med deg inn i kampen, men du bør velge med omhu. Om du dør med et sterkt våpen i labbene vil lagets kollektive helsemåler tømmes raskere enn om du bærer på et svakt et. Når denne er tom blir den som sist døde om til en engel, enten Pit eller hans onde tvillingbror, som er nødt til å forsvares mot enhver pris. Når engelen dør er nemlig spillet over.

Selv etter nesten seksti timer med Kid Icarus: Uprising, femten av dem på å gå gjennom historien for første gang, finner jeg det fremdeles motiverende å spille gamle baner på nytt for å få tak i nye våpen, godsaker og til og med enkelte nye dialogklipp. Et achievementsystem og muligheten for å samle trofeer er også med på å forlenge levetida til spillet. I tillegg til dette, fins det ingen grenser for hvor lenge du kan holde spillet gående på nett, og du har med andre ord en gedigen mengde innhold.

Makeløs estetikk
3DSen er ikke den største kraftpluggen av en maskin penger kan skaffe, men Kid Icarus: Uprising beviser hvor mye kraft konsollen kan klare å pumpe. 3D-effekten er slående dyp og effektiv, og grafikken holder mål til Wii og vel så det, både under gameplay og i videosnutter. Alt fra svippturer innom verdensrommet, til storslåtte slag mellom mennesker og guder blir presentert i noe av den beste grafikken systemet kan by på.
Likevel er det ikke det tekniske aspektet som forfører meg mest, men heller det fantastiske designet som preger både verdenen og karakterene i den. Mye inspirasjon er åpenbart hentet fra gresk mytologi og sagnet om Ikaros, men rent stilistisk er de fleste karakterene som tatt ut fra en japansk animasjonsserie. Denne litt merkelige blandingen av mytologiske elementer kombinert med merkelig japansk humor passer spillet sjeldent godt.

Det er ikke ofte at spill får meg til å verken le eller gråte, annet enn når jeg henholdsvis gruser eller blir grust online, men Kid Icarus leverer en dialog så god og vittig at den første av de to følelsesmessige reaksjonene innfris nokså ofte. Spillet spøker med den dårlige økonomien, rompirater, hat og kjærlighet, sushi og leverer i tillegg genial metahumor hvor Pit drar referanser til det nå 25 år gamle spillet, det faktum at han dør gang etter gang, samtidig som han undrer over hvorvidt neste bosskamp er en sisteboss eller en miniboss. Den samme humoristiske tonen dukker opp i beskrivelsesteksten til trofeene jeg nevnte, og også her er det flere latterkuler å hente, om man skulle ha behov for litt oppmuntring.

Dialogen kan i midlertidig være litt vel påtrengende til tider, og det hender at man skulle ønske at Pit og Palutena hadde holdt kjeft. Spesielt gjelder dette når du egentlig er nødt til å konsentrere deg om en bosskamp, men mister konsentrasjonen når spillets hovedpersoner spammer deg ned med vitser som er alt fra moderat til særdeles morsomme.

Musikken kler også spillets useriøst episke tone ganske godt. I det ene øyeblikket spilles et storslagent orkestrert stykke, før det brått blir avbrutt av en åttebitsmedley fra det første spillet. Også her møter man denne blenden av gammelt og nytt, som på mange måter er vitne om hvilken utvikling spillmusikk har hatt det siste kvarte århundret.

Konklusjon
Til tross for innledningsvis smertefulle håndleddskramper er Kid Icarus: Uprising kanskje det beste originale spillet 3DSen har å by på. Et presist, om enn noe klønete siktesystem, enorme mengder innhold, fantastisk dialog og en herlig flerspillerdel er dette en av de vakreste renessansene jeg har sett siden 1500-tallet, i alle fall når det kommer til videospillserier. Dette er uten tvil et av de viktigste spillene til 3DS hittil, et absolutt fortjent stempel etter min mening.

9/10