Uncharted 3: Drake's Deception

Naughty Dog serverer oss enda et kapittel i historien om Nathan Drake, og i kjent stil ligger en verdensomspennende skattejakt for våre føtter. Overlever spill nummer tre i serien med samme formel som sine forgjengere?

Svaret er naturligvis at ja, Drake's Deception leverer varene slik forgjengerne gjorde. Har du spilt gjennom et eller begge av de tidligere spillene, vet du hvordan «DD» vil utspille seg, både gameplaymessig og dramaturgisk. Historien er fortsatt verdensomspennende, plottvister kommer når plottvister trengs, og ulike spillsekvenser tilfører en variert opplevelse i Drakes storspill. Når du starter «Uncharted 3» vet du akkurat hva du får, og det er kanskje derfor spillet er så populært.

Nathan Drake, den humoristiske eventyreren, er tilbake for å begi seg ut på enda et oppdrag for å finne en storslått skatt, og som vanlig er han ikke den eneste som har fått ferten av den eldgamle hemmeligheten. Med sin gode venn Sullivan, og litt hjelp fra et par kvinnelige bekjente, skal en hemmelig skatt i Midtøsten søkes etter, og i «Uncharted 3: Drake's Deception» møter vi den mektige antagonisten Katherine Marlowe. Med en privat hær på størrelse med det norske forsvaret legges det til rette for store skytesekvenser og heftige slossescener.

Det er akkurat dette som gjør «Uncharted»-spillene så interessante og spennende. Klassiske superslemminger, mytiske skatter inklusive legender rundt dem, hardbarket action og puslesekvenser hvor gåter skal løses - alt kokes sammen til et merkverdig sammensurium av gode sekvenser, latterutbrudd og tenkende stunder.

Som nevnt over inneholder spillet store skytesekvenser, men heldigvis er dette forbedret fra forgjengeren hvor det føltes som at man løp fra en skytesekvens til en annen. Dessverre lider siste del av «Drake's Deception» av det samme problemet, da det virker som at konfrontasjoner er lagt inn for å trekke ut lengden på spillet. Det er også relativt få gåter man må løse, og de fleste er svært enkle å løse, og det er synd. Likevel, i de fleste delene av spillet, unntatt i ett segment i siste halvdel, mikses skyting, plattformelementer og pusleelementer, samt filmsekvenser sammen og skaper en variert spillopplevelse hvor historie og karakterutvikling står som essensielle elementer.

For å holde spillet interessant, styres altså fremdriften med jernhånd. Det er strengt regissert og spillet er meget lineært. Det er ikke rom for alternativ oppgaveløsing - alt skal gjøres på én spesifikk måte, dette på både godt og vondt. At spillet er så lineært og regissert gjør at det som skjer på skjermen er ufattelig godt - Naughty Dog har kunnet perfeksjonere utfallet av påtvungne hendelser så det ser og føles fantastisk, og alt er så godt gjennomført. Som sagt er dette fordi de vet akkurat hva som skjer og hvordan det skal skje. Hadde spillet vært mer åpent måtte de ha laget ulike momenter avhengig av om jeg valgte å gå til høyre eller venstre for den ødelagte bygningen, og dette ville kanskje ha svekket animasjonene. Til gjengjeld finner man nå et spill med praktisk talt én fremgangsmetode, og det å ikke ha mulighet til å velge annet enn hvilket våpen man skal bruke kan være avskrekkende for mange. Frihet i spill har nemlig blitt et eget kriterium i dagens spillverden, og de fleste utviklere forsøker ofte å implementere elementer for å gjøre spill mindre lineære.

Når sant skal sies tror jeg at «DD» tjener på å være såpass lineært, for det at spillet stiller opp med fantastiske historiemessige utfall og eksplosjoner eller hendelser som skjer til en spesifikk tid gjør at opplevelsen blir ekstra interessant. I stedet for å innføre tiltak og da eventuelt svekke historien eller brettoppsettet bare for å gi meg en liten følelse av å kunne velge selv, får jeg sitte på i en actionspekket berg-og-dal-bane hvor de riktige tingene skjer til riktig tid og adrenalinet pumper for alle penga.

For å bygge opp under dette pumpende adrenalinet, har Naughty Dog prestert langt over pari på den grafiske siden. «Uncharted 3» ser ufattelig godt ut, og det å skue utover ørkenherjede spøkelsesbyer og å løpe gjennom viktorianske undergrunnstuneller får nakkepelsen til å reise seg, bøye seg i nakkestøvet, for så å reise seg opp igjen. Animasjoner ser også ufattelig gode ut. Ansiktsanimasjoner er meget gode, og det er også bevegelsesanimasjoner. Nathan Drake snur seg realistisk for å kikke bakover, folk tar seg til ansiktet, gå- og løpeanimasjoner ser realistiske ut. Naughty Dog har virkelig gjennomført det grafiske skikkelig. Det samme gjelder spillets lydbilde. Stemmeskuespillet er så fantastisk og troverdig, og dét alene er med på å trekke spillopplevelsen opp. Musikken er like fantastisk og storslagen som den alltid har vært, og selv i de mest hektiske actionsekvensene er det lett å miste konsentrasjonen for å lytte til de fantastiske tonene.

Håndgemeng og skyteseanser er det mange av, så den kunstige intelligensen er viktig. Heldigvis for Naughty Dog er den ikke så aller verst - fienden er flink til å treffe både deg og dine venner, og å flankere kan de, men de er også flinke til å leke blink. Fiender får noen ganger en trang til å løpe fra et skjulested til et som er nærmere deg midt i kampens hete, så utilsiktede drap forekommer også. Man vil møte ulike typer fiender som krever ulike fremgangsmåter - noen ganger vil man møte noen få, dårlig utrustede folk som man enkelt kan plaffe ned mens man beveger seg fremover, men andre ganger stagnerer man litt på grunn av mengden fiender, ofte utrustet med fastmonterte mitraljøser og håndgranater. Da må man bli stående bak veggen og vente til fienden løfter hodet fra sitt skjulested, eller eventuelt beveger seg.

Som alltid er kontrolleren solid - det er enkelt å manøvrere seg både til fots og i vertikal vinkel på vegger og lignende. Når det gjelder manøvrering i plattformdelene er det relativt enkelt - som oftest finnes det bare én mulig vei videre, og en gammel traver i serien vet akkurat hvor denne ene veien befinner seg og hva som skal til for å forsere hindringene. Med andre ord lite nytt på denne fronten.

Det Naughty Dog på mesterlig vis presterer er å balansere på knivseggen mellom strengt og lineært og for strengt og lineært. Historien drives som et av hovedelementene i spillet, men det går ikke på bekostning av spillbarheten. Selv om mye av friheten er ikke-eksisterende, er det likevel svært givende å spille videre. Den samme oppskriften har blitt brukt i de tidligere «Uncharted»-spillene, men forskjellen er at oppskriften har blitt finpusset og perfeksjonert nå. Der langdryge og evig mange skytesekvenser brøt opp flyten og ødela litt av interessen i «Among Thieves», har «Drake's Deception» overtatt stafettpinnen og forbedret det til de grader. Til tross for at Naughty Dog tar få sjanser og gjør lite nytt med «DD», forbedres spillet likevel en del.

«Uncharted 3: Drake's Deception» var et av fjorårets høydepunkter til PS3, og leverte som forventet. Det audiovisuelle bildet med både fantastisk grafikk med detaljrikdom og sinnssvak omgivelsesgrafikk, så vel som rålekre animasjoner akkompagnert med et stemmeskuespill uten like og fantastisk musikk til rett tid gjør sitt for å få spilleren i rett stemning. Så kommer den velregisserte historien, den gode kontrolleren, actionsekvensene og pusledelen i tillegg. Dette utgjør spillet, som er et fantastisk actioneventyr. Godt jobbet, Naughty Dog.

Pluss:
Fantastisk historie, helrå grafikk, utrolig lydbilde og totalt sett et meget godt spill.

Minus
Lite forandring fra tidligere spill, ikke helt god kunstig intelligens.

Grafikk 10
Gameplay 8
Lyd 10
HOldbarhet 8

9/10 - Nathan Drake skyter, klatrer og jakter seg frem til en solid 9'er!