Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Rango

Behaviour Interactive er beryktede for sine spill, og da spesielt sine lisensspill. Så da jeg vant "Rango" på en spillside på internett, trodde jeg på forhånd at jeg hadde sikret meg en kandidat til årets verste spill. Men jeg ville la "Rango" tale sin sak før jeg dømte det nord og ned. Det angrer jeg ikke på.

Det halvville vesten
Spillet starter med at man ser en filmsnutt hvor kameleonen Rango rir inn til den westernlignende-byen Dirt. I den påfølgende scenen er han innom den lokale baren der en kalkun stormer inn sekunder etter Rangos ankomst for å fortelle om en grønn stein han fant, og hvor radioaktiv han ellers er. Etter at kalkunen forsvinner i løse luften, som følge av steinens radioaktivitet, begynner Rango å fortelle om flere rare hendelser som har skjedd de siste åtte dagene. Det er her spilleren kommer inn i bildet. Når man først får kontroll over Rango, er man i en dal med bratte fjellsider på begge sider. Man får litt opplæring mens man avanserer i banen. Det viser seg også ganske raskt at kontrolleren fungerer veldig godt, og adlyder mine minste trykk. Det liker jeg. En pistol plukkes også opp underveis. Denne blir uunnværlig under resten av spillet. På hver bane er det meningen at man skal komme seg fra A til B ved å hoppe, sprette, slåss, skyte, skli på skinner, fly på flaggermus og ri på emuer. På enden av nesten hver bane vil man nesten garantert finne en boss man må bekjempe. På den første banen må man bekjempe øglen Bad Bill.

Det jeg liker med historien, er at den er så enkel og rett på sak. Ingen dype spørsmål er å finne og den fungerer som en god avveksling fra dype historiedrevne spill. En annen ting som gjør at historien fungerer, er at Behaviour Interactive ikke ser ut til å være tvunget til å følge den samme historien som er å finne i filmen med samme navn. Nei, det kan virke som at studioet har fått mer eller mindre frie tøyler, i og med at historien egentlig følger et sidespor fra nevnte film.

Sheriffstjerner
Allerede helt i begynnelsen av spillet finnes det knusbare gjenstander som kister og kasser. Inne i disse gjenstandene vil man finne sheriffstjerner, valutaen i spillet. Man kan også skaffe seg sheriffstjerner ved å banke og skyte fiender i spillet. Disse kan brukes til å kjøpe seg oppgraderinger fra ravnen "Wounded Bird", en karakter som dukker opp flere ganger i løpet av hver bane. Det finnes 17 oppgraderinger i spillet, hver av dem kan oppgraderes tre ganger. Alt fra økt helse til flere kuler til pistolen er å finne her.

Sjelløst, men ikke smakløst
"Rango" er et plattformspill som ikke skiller seg ut i fra mengden. Har du spilt plattformspill som "Crash Bandicoot", "Jak & Daxter" og "Ratchet & Clank" har nok ikke "Rango" så altfor mye nytt å komme med. Plattformelementene kjenner nok de fleste igjen når de prøver "Rango"; det er mye hopping fra en plass til en annen, det er mye nedkjemping av mange fiender som kommer ingenstedsfra og det er en del bosskamper mot overlegent større fiender. Men det er et eller annet med "Rango" som gjør at dette ikke gjør noe i det hele tatt. Mye av dette kommer av at spillet er spekket med sjarm, småmorsomme øyeblikk og godt designede karakterer og baner.

Lyden leverer ikke på alle områder
Jeg elsker musikken og stemmeskuespillet, men noen av lydeffektene er på grensen til tåpelige. Musikken er rolig og rask på de rette stedene, og flere ganger i spillet får man følelsen av at dette er en skikkelig western-produksjon. En skikkelig hissig fele bidrar også til dette inntrykket. Stemmeskuespillet satte jeg også, som sagt, stor pris på. Dette er mye takket være Johnny Depp som låner bort stemmen sin til Rango. (både i spill og film). Det jeg ikke liker med lyden, er diverse lydeffekter. Og med det, mener jeg "schmackene" i nærkampene. De er til tider så utrolig irriterende å høre på at jeg bare bruker pistolen til å skyte alle sammen, den hører i det minste litt ekte ut.

Lett
Jeg spiller som regel gjennom de fleste spill på middels vanskelighetsgrad, men for en gangs skyld tenkte jeg at jeg skulle utfordre meg selv. Slik gikk det ikke. Den tøffeste vanskelighetsgraden er forbausende enkel. Det eneste som gjør at det føles litt vanskeligere enn de andre vanskelighetsgradene, er at det kommer flere fiender enn ellers, og at de tåler mer. Til tross for dette kan jeg fortsatt bare bruke pistolen flittig. Mosing av R1-knappen, rettere sagt. Apropos skyting, pistolen har et automatisk sikte som sikter seg inn på alle fiender. Jeg sa det var lett, gjorde jeg ikke? Det er derfor sjeldent at spillet blir noe spesielt utfordrende; den mest sannsynlige årsaken til at du dør i spillet, er at du faller ned i avgrunnen etter å ha hoppet feil. Spillet er også såpass lett at man burde fint kunne greie å få tak i Platinum-trofeet uten å måtte spille så altfor mye om igjen.

Varierte lavpannede fiender
Fiender er ment til å stoppe deg, de er ment til å være hindringer som du må kjempe med nebb og klør for å kunne forsere. Jeg får aldri den følelsen av å spille "Rango". De fleste fiendene består av gnagere, flaggermus og noen svære rabiate kaniner. Disse er også ganske dumme. Selv om jeg har det på høyeste vanskelighetsgrad, virker det ikke som at de er spesielt interesserte i meg. De hopper rundt og skaper kaos. Kaos som er lett å unngå. Men det finnes også noen fiender som gir meg litt kamp. Den ene av disse er personen Lars som bor i campingvognen sin midt ute i ødemarken. Han er meget opptatt av diverse fenomener, og da spesielt romvesener. Det er kun på en bane at han spiller en sentral rolle, og det er også den eneste banen jeg opplever som stressende. Han er ikke noe spesielt skummel, ei heller spesielt smart, men han tvinger meg til å være tålmodig, noe som jeg ikke trenger å være verken før eller senere i spillet. Måten han jager meg på er veldig lik en viss sekvens i "Batman: Arkham Asylum", der hvor Scarecrow jager Batman. Andre fiender som er mye større enn Rango føles aldri like truende som det Lars er.

Ingen grafisk nytelse, samt kort levetid og liten gjenspillingsverdi
"Rango" er ingen visuell godbit. Men det er heller ikke så ille at jeg føler ubehag bare av å se på skjermen. Spillet har ikke så altfor mange detaljer å vise frem, og det kjører derfor veldig glatt uten tekniske problemer."Rango" er et relativt kort spill som kan vinnes på rundt fem timer. Hvis du vil at spillet skal vare lenger må du enten ha gullfisk-hukommelse eller så må du jakte på trofeer da spillet ikke har noen form for flerspillermodus. Banene er også så lett gjenkjennelige at man heller vil spille andre spill fremfor å finne fram "Rango" igjen.

Avslutningsvis vil jeg si at Behaviour Interactive greier til en viss grad å fenge meg med sitt lisensspill som med sitt brukervennlige og enkle gameplay, samt sin enkle historie, herlige musikk, gode stemmeskuespill, varierte fiender og det til tider småmorsomme manuset gjør at denne spillopplevelsen er greit nok gjennomført. Men det er flere ting som står i veien for at dette skal være et spill utenom det vanlige. Blant annet den middelmådige grafikken, de smått irriterende lydeffektene, den lave vanskelighetsgraden, den lave gjenspillingsverdien og den korte levetiden er med på å senke kvaliteten på spillet.

Positivt: Historien, velfungerende kontroller, enkelt Platinum-trofè, musikken, designet, oppgraderingene, til tider småmorsomt, stemmeskuespillet, varierte fiender

Negativt: Kort, liten gjenspillingsverdi, sjelløst, enkelt; smått irriterende lydeffekter, kunstig intelligens

Samlet karakter: 7.5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10