Donkey Kong Country Returns

Donkey kong country-trilogien på Super Nintendo regnes av mange som en av de kjæreste seriene i Nintendos spillhistorie. Da det første spillet kom i 1994 imponerte det med herlig brettdesign, minneverdig musikk og imponerende grafikk. RARE ga Donkey kong en god grunn til å krangle med Mario om hvem som hadde det kuleste plattformspillet til SNES. Det andre spillet i serien toppet det første og fenget spillere verden over. Donkey kong country 3 kom i 1996 og ble derimot oversett av mange da et generasjonsskifte i konsollverdenen var i full gang. Til tross for at også dette spillet oste av kvalitet. Etter dette tok Countryserien seg en lang ferie. Med Retro studios bak rattet ble derimot den gamle apen gjenopplivet i 2010 under den passende tittelen Donkey Kong Country Returns. Har Retro studios klart å gjenskape magien fra Rares elskede trilogi på SNES?

Svaret er definitivt ja. Det oser av kvalitet i alt fra den fargerike grafikken til den herlige musikken. Det samme gjelder det fantastiske brettdesignet og den velbalanserte vanskelighetsgraden. Bakgrunnen for Donkey Kongs ferd gjennom den åttedelte Kong-øya er nok en gang tyveri i bananbingen. Gjennom et vulkanutbrudd blir onde jungelmasker vekket til live, og av alle verdens ting de kan stjele blir Donkey Kongs bananlager det store offeret. Dette liker kongeapen svært dårlig. Ferden frem til sjefsskurken tar Donkey Kong gjennom landskaper av strand, jungel, skog og andre forskjellige miljøer. Som i de tidligere spillene i serien har også hovedapen et side-kick. I likhet med det aller første Country-spillet slenger Diddy Kong seg med på moroa. Denne gangen chiller han riktig nok bak på ryggen til Donkey Kong, men har til gjengjeld med seg en jet-pack. Dette gjør at de to apene kan sveve over bakken i et par sekunder. Denne egenskapen gjør at Retro studios har kunnet gjøre platformbitene i spillet mer utfordrende enn før. Og dette bringer meg videre til hvorfor DKCR er så vanvittig bra.

I motsetning til andre platformspill på wii (som for eksempel New Super Mario Bros.) er nemlig DKC Returns utfordrende! Det er så herlig at det endelig finnes et platformspill på wii som faktisk ikke holder deg i hånden frem til sistebossen. Noen baner er lekende lette, mens andre vil få deg til å rive deg i bjellene av frustrasjon, spesielt om du prøver å samle alt av collectibles. Mot slutten av spillet vil du støte på virkelig store utfordringer hvor både presisjon og timing får kjørt seg godt. Spillet oppfører seg likevel aldri urettferdig. Det er som regel et checkpoint eller et ekstraliv i nærheten av de vanskelige delene. Slik slipper man å måtte spille gjennom hele banen på nytt eller å få ‘'game over'' hundre ganger før banen er klart. Om du skulle bli så frustrert at du ikke orker mer får du også muligheten til å spørre ‘'Super Kong'' om hjelp. Dette er en hvit Donkey Kong som klarer banen for deg. En grei nok funksjon for uerfarne spillere som ikke ville ha fått sett resten av spillet på noen annen måte. Ekte gamere får derimot bare slå seg på apekassa og klare banen sjæl!

Det er ikke ofte man får servert et plattformspill hvor enkelte baner får haken til å deise i bakken med et smell. DKC Returns oppnådde dette flere ganger, og klarte i tillegg å lure frem smilet mitt ved mange anledninger i løpet av den rundt 10 timer lange kjøreturen. Ikke bare fordi aper er morsomme å se på, men ofte fordi noe spennende og uventet skjedde på skjermen. Eksempelvis kan det nevnes at de herlige ‘'minecart''banene igjen er tilbake. Et par av disse banene blir etterhvert så kaotiske at hjertet hamrer i halsen og smilet bare blir bredere og bredere. Det hele oser av kreativitet og det er ikke vanskelig å se at skaperne av spillet har stor respekt for de gode gamle SNES-spillene. De bevarer klassiske elementer som ‘'minecart''baner, men legger også til nye ideer. For eksempel blir Donkey Kong nødt til å fly på en tønnerakket gjennom enkelte steder, som regel med noe stort og farlig herjende i hælene. Disse banene er også herlig kaotiske og ikke minst utfordrende.

DKC-serien har alltid vært kjent for sin flotte grafikk og fengende musikk. Returns er intet unntak og serverer nydelig og detaljert grafikk. Alle de åtte delene av øya er proppfulle av nydelige farger og livlige bakgrunner. Fiender og bosser er varierte og artige å se på, og Donkey Kong er tøffere enn noen gang. Musikken skuffer heller ikke. Jeg tror så å si all musikken i spillet er remixer av musikk fra de tre spillene til SNES. Alt fra musikken i intromenyen til de kjente jungelrytmene og gruvemusikken pirrer nostalgimusklene, samtidig som jeg spiller et helt nytt spill. Balansen mellom det gamle og det nye er helt herlig.

Om det er noe jeg skal trekke for i DKCR så må det være lengden på spillet. Jeg brukte 10-11 timer på å runde spillet 100%. Da har jeg låst opp alle hemmelige baner og samlet alt av K-O-N-G bokstaver på hver av banene. Det er fortsatt opp til 9 puslebiter å samle på i hver bane, men belønningen for å samle disse er dessverre ikke verdt bryet med mindre du absolutt må tilfredsstille samlemanien din.

Til tross for dette er DKCR en fryd å spille så lenge det varer, uavhengig av om du digger spillene på SNES eller aldri har vært borti dem. Retro studios har på en glimrende måte blandet nostalgi og nytenkning. De bruker godt med tid på elementer som gjorde Donkey Kong Country så populært i utgangspunktet, samtidig som de drar serien fremover. Det hele resulterer i et spill jeg velger å kalle mitt absolutte favorittspill innen platformsjangeren.

+ Grafikk og musikk av topp klasse
+ Herlig brettdesign
+ God variasjon i vanskelighetsgraden
+ Det står en gris med briller og vifter med et hvitt flagg ved hvert checkpoint!

- Kunne vært en smule lengre

9,5/10