Lego City Undercover

Starten på dette årtusenet har på mange måter vært tøff. Økonomiske kriser, krig, sult og all annen dævelskap. På den annen side har vi fått Lego-spill, så jeg formoder at det kanskje ikke er et så dårlig årtusen likevel.

Lego-spillene har vært med oss i, ganske bokstavelig, sin nåværende form de siste åtte årene. Da Lego Star Wars: The Video Game kom ut, oppdaget utviklerne Traveller's Tales at de hadde funnet ei ganske god oppskrift, og fortsatte å utnytte seg av forskjellige lisenser, mens de har oppdaget små men forfriskende gameplayforbedringer på veien. På de åtte årene siden Star Wars ble støpt i virtuell plast har det dog ikke kommet noe nytt spill jeg med hånda på hjertet kan si at har vært blant mine store favoritter. Ikke før de kom med Lego City Undercover.

Lego City Undercover byr på mange nyheter for serien, og blir enklest, men kanskje ikke mest nøyaktig, beskrevet som et litt mildere GTA i plast. En åpen verden fylt med hemmeligheter og opplåsbare godbiter, og en unik historie som unngår å hvile på en filmlisens, men som heller parodierer politi- og actionfilmer fra 80-tallet gir spillet en unik karakter og er en realtreningsøkt for den kvasivitenskapelige lattermuskelen. At historien i tillegg er både enkel og interessant å følge med på er selvfølgelig en stor bonus.

I Undercover møter vi Chase McCain, helten med det mest eventyrlige navnet og de kleineste replikkene siden sist noen laget en middelmådig actionfilm, men Chase er en gjennomsnittlig actionhelt med stil. Han vet han er parodisk, og gjør narr av det på en måte som er både en hyllest og et spark mot alle actionhelter med fartsfylte navn eller lårmuskler med krutt i. Chases oppgave i Undercover er å lete opp den skurkaktige lømmelen Rex Fury (igjen; merk navnet). Søket etter meningen bak Rex' flukt fra fengselet og kriminalitetsbølgen som deretter feier over Lego City fører Chase undercover, og han er nødt til å infiltrere kriminelle gjenger bestående av kinesiske limousinleasere og italienske iskremmagnater.

Manuset er lekent og parodisk, og introduserer minneverdige karakterer som den amatørmessige aspirantbetjenten Frank Honey. Sjeldent vil man ha så mye av en karakter som nesten kun er med som et humoristisk avbrekk, men gjennom spillets gang verdsetter man aller mest de scenene man tilbringer med Honey. Det skal likevel være sagt at man også verdsetter resten av spillets gang, spesielt når det er duket for parodier av alt fra «Goodfellas» og «Shawshank Redemption» til «Starsky & Hutch».

Lego City er en stor, åpen by med elementer fra mange ulike amerikanske storbyer, eksempelvis Times Square fra New York, San Fransiscos bratte gater og Los Angeles' trendy luksushotell ved strandkanten. I tillegg har byen flotte skoger i sine rurale strøk, så en kan glede seg over varierte miljø å traske gjennom mens man er på leting etter kriminelle eller nye biler til samlinga.

I og med at Lego City er en såpass stor by, tilbringer man mye av spillet på innsiden av ulike kjøretøy. Her er det tydelig at utviklerne har gledet seg over arbeidet de har gjort, for spillets over hundre biler, motorsykler, mopeder, tog, rullebrett og segways er fantastisk godt og variert designet, samtidig som de har helt forskjellige kjøreopplevelser. En muskelbil har god drakraft, selv om det kan ta litt tid å få den opp i topphastighet, mens en såkalt «Smallisimo» føles mer som en italiensk leiebil. Men til tross for at de vanligvis er gode å kjøre, hender det dessverre at bilene setter seg fast i hindringer i gatene, noe som kan være spesielt frustrerende om du er midt i et race eller på vei for å fakke en eller annen banditt. Dette skjer ikke ofte, men når det først inntreffer er det like frustrerende som å tråkke på legoklosser en tidlig søndags morgen.

Musikken i spillet kler det perfekt, og forsetter den gjennomgående stilen til en selvironisk actionfilm. Ellers er lydbildet også ganske gjennomført, og Lego city høres ut som en reell storby med sine sirener, bilhorn og forbipasserendes korny bemerkelser. Stemmeskuespillet er av ypperste klasse, noe som er en gledelig overraskelse ettersom stemmeskuespill er relativt nytt i Legospillene. Arbeidet som er lagt ned fra stemmeskuespillerne, kanskje spesielt fra stemmen bak politiklovnen Frank Honey, er ganske tydelig i sluttresultatet, og kvaliteten på manuset skader som sagt ikke.

Gameplaymessig er spillet like deler nytt og tradisjonelt. Samtidig som man kjører rundt i en åpen verden, samler man fortsatt ulike kostymer med forskjellige egenskaper. Man går undercover som kjeltring, brannmann, anleggsarbeider og mer, alle med hver sine egenskaper, som kommer godt med når man skal plukke opp samleobjekter etter spillets slutt. Puslespillene man møter på gjennom spillets gang er derfor fortsatt en blanding av plattforming og å finne ut hvilken egenskap som skal brukes når. Det skal dog være sagt at kvaliteten på begge disse gameplayelementene har steget betraktelig, og med et mer dynamisk kamera nå enn før, er det en mye større glede å hoppe rundt som en liten plastikkfigur. Kampsystemet er også litt oppdatert, og man har nå muligheten til å utføre kontringsangrep når en eller annen muskelbunt angriper, men generelt er kampene rimelig enkle. Det er likevel ikke her fokuset ligger, og å sloss blir i dette spillet mer en digresjon med kule avsluttningsangrep.

Som skapt for Wii U, benytter spillet seg av GamePaden som en GPS og smarttelefon (Chase har til og med fått en vaskeekte Lego-GamePad). Man bruker GamePaden til å med ett trykk å sette destinasjonspunkt på kartet, til å skanne byen for forbrytere og samleobjekter, og til å ta bilder som man kan poste på Miiverse. Det er kanskje ingen løsninger i spillet man vil erklære som revolusjonerende takket være GamePaden, men jeg har vanskelig for å se for meg en versjon av spillet på en annen konsoll, i alle fall med like elegante og sømløse løsninger.

I tillegg til den store, åpne verdenen er man i løpet av spillet nødt til å gå gjennom mer intensive oppdrag som minner mer om Legospillene slik vi har sett de før, hvor hovedpoenget er å komme seg fra A til B, mens man løser gåter og banker opp skurker. Disse er like godt produsert som før, men etter å ha smakt på friheten en åpen verden fører med seg, er det selvfølgelig en liten nedtur å gå inn i en trang korridor, men det er likevel en nedtur med løfter om flotte kuttscener med fabelaktige animasjoner og enda flere geniale parodier.

For, ja, spillets animasjoner er rimelige gode. Fra de animerte scenene, til hvordan hvert av de noen hundre kostymene gjør at Chase beveger seg på en litt annen måte (når han er utkledd som servitrise, rister han forførende på bakenden), er alle animasjonene utført presist og sjarmfullt. Resten av den grafiske stilen er også relativt imponerende, og Undercover byr på den mest skinnende plastikken i noe videospill hittil.

Spekket med godt innhold, er Lego City et spill du kan kose deg med lenge. Selve historien tar mellom 20 - 30 timer å gjennomføre, avhengig av hvor mye du er villig til å vandre utenfor den opplagte ruta. Selv brukte jeg hele 80 timer på å få til 100 % milepælen, men det føltes langt ifra som noen traurig arbeidsoppgave.

At et Legospill skulle være en kandidat som et av mine favorittspill fra den siste tida er noe en egentlig ikke skulle trodd, men man kommer langt med mye innhold, solid gameplay og et glimt i øyet. Som en fantasi fra barneskoleårene, er Lego City Undercover det spillet en alltid har ønsket at Legospillene skulle vært, uten helt å være klar over dette ønsket før spillet var ute, men når man først får lagt fingrene på GamePaden blir man solgt etter kort tid.

9/10
+ Fantastisk manus og en leken parodi på alle actionfilmer. Står på sine egne bein uten noen lisenskrykke, og byr på et åpent gameplay som er nytt for serien. Årets mest minneverdige karakterer.

- Biler som setter seg fast i brannhydranter på kritiske tidspunkt