Duck Tales Remastered

I 1989 lanserte Capcom spillet «Ducktales» basert på tv serien med samme navn til Nintendo Entertainment System. Spillet ble møtt med stor suksess både kritisk og kommersielt. Spillet, og tv serien er noe som vekker en svært nostalgisk følelse i mange hjerter rundt om i verden, meg selv inkludert

Tv serien Ducktales, bedre kjent som Ole, Dole og Doffen på Eventyr her til lands. er en tidløs perle som holder seg like godt i dag som for 20 år siden da den først rullet på skjermene. Det samme gjelder når det kommer til spillet, som fortsatt blir snakket om og spilt av hengivne fans til den dag i dag.

Så forventningene var store da Capcom annonserte at de, sammen med WayForward skulle gi ut en opp pusset utgave av spillet

Ved første øyekast er det lett å komme til konklusjonen at «Ducktales: Remastered» bare er en av mange forsøk på å kapitalisere på suksessen av det originale spillet med å gi det en HD overhaling. Men det WayForward har gjort med dette spillet i tillegg til HD overhalingen er det som virkelig skiller det ut fra resten.

Rent gameplay messig er ikke mye forandret. Du spiller som Skrue McDuck som på jakt etter å øke formuen sin setter ut på eventyr etter 5 forsvunnede skatter. Spillet er en Action plattformer, hvor du ved hjelp av en Hoppestokk og andre hjelpemidler skal traversere banene en etter en på jakt etter diamanter og de forsvunnede skattene.

Hoppestokken er ett velkjent fenomen for de som spilte det originale Ducktales spillet og jeg kan gledelig fortelle at nesten ingenting har forandret seg her. Manøvreringen av stokken krever like mye konsentrasjon og ferdigheter som den gjorde på den gamle Nintendo kontrolleren. Det eneste som er forandret er at man nå slipper å trykke to knapper når Skrue er i luften for å dra ut hoppe stokken. Det finnes også en «Hard Pogo Mode» for puristene hvor denne endringen ikke er til stede.

Noe nytt, mye gammelt

Det tilhengerne av det gamle spillet vil merke med en gang er at WayForward har tatt seg friheten til å endre litt på noen ting. Nivå designet og det at det nå fortelles en sammensatt historie gjennom nivåene er de mest prominente av disse endringene.

Mesteparten av nivå designene er intakt, men i ett forsøk på å fortelle en historie må du til tider besøke nye områder på nivåene for å oppfylle enkelte gjøremål. For eksempel må du på Himalaya nivået samle deler til Rotor sitt fly etter at han krasjet det. Eller på Månen må du samle hele drakten til GizmoDuck før han kan hjelpe deg senere på nivået.

Historien som blir presentert er gull for de som fulgte med på tv serien da den gikk på tv, eller de som har fanget den opp i senere tid. Man vil nemlig treffe flere figurer fra både tegneserien og tv serien. Med på reisen er McDuck sine nevøer Ole, Dole og Doffen, Den trofaste piloten hans, Rotor McKvakk, Hushjelpen hans fru Waggle og hennes barnebarn Nebby, Petter Smart og flere.

Spillet låner flere historier fra blant annet Carl Barks og Don Rosa sine historier og noen historier som tidligere ble gitt ut som episoder av tv serien. Dette er noe som virkelig pirrer nostalgi følelsen til ett 90 talls barn som meg selv og jeg applauderer WayForward for måten de har inkludert så mange forskjellige figurer og historier i spillet.

Stemme skuespillerne alene solgte spillet for meg

I historie sekvensene har all dialogen fått stemmer, og her har WayForward og Capcom virkelig lagt sjelen sin i det. De har samlet sammen bortimot alle de engelske stemme skuespillerne fra tv serien. Til og med hovedrolle innehaveren selv, Skrue McDuck har fått stemmen sin fra Alan Young som er hele 94 år gammel. DET er imponerende det, som forventet leverer de som bare det og det er godt å se at de har klart å gjenskape den fantastiske humoren.

Det eneste jeg kan si som er negativt med historien og måten den blir presentert på er at enkelte nivåer føles veldig oppstykket. Ducktales Remastered byr på fantastiske plattforming elementer og det er så synd at dette blir avbrutt av historie sekvensene så ofte som det gjør, selv om historien er så god som den er så føler jeg at det ødelegger litt for flyten i spillet

Noe må også sies om spillets grafiske presentasjon. Jeg liker veldig godt det de har gjort med figurene, alle figurene er håndtegnet noe som gir følesen av at de kunne vært dratt rett av sidene i ett Donald blad eller rett fra tv serien. Men jeg føler at figurene virker litt «tynne» når de blir satt opp mot bakgrunns omgivelsene, som har en mer tredimensjonal følelse over seg.

De har også svært få animasjoner på Skrue selv, og de samme animasjonene blir resirkulert i historie sekvensene. Dette føles rart med tanke på hvor mange animasjoner de for eksempel har gitt Rotor McKvakk som kun dukker opp i disse sekvensene.

Musikken er også ganske så strålende. Remastered beholder mye av musikken fra det gamle spillet, men skaper også en egen identitet med den. Sangene har samme nynne faktor siden melodien er stort sett uberørt, men de akkompagnerer sangene med nye vrier som for eksempel ett hint av el-gitar, orkester, til og med dubstep, Noe som viste seg å være ganske så kult i dette tilfellet.

Lydeffekten sitter som de skal, og Skrue sine kommentarer mens du spiller er veldig morsomme til tider. Den skotske aksenten Alan Young bruker på Skrue er rett og slett fantastisk.

Men er spillet for lett??

Mye kan sies og har blitt sagt om utviklingen av vanskelighetsgrad over årene. Ducktales på Nintendo er ett av de spillene som hylles av å være ganske så vanskelige, spillet krever raske reflekser og gode ferdigheter for å kunne bli gjennomført, og jeg skammer meg ikke over å si at 24 år etter at spillet kom ut, sliter jeg fortsatt med enkelte nivåer i spillet.

WayForward har gjort Ducktales Remastered litt mer tilgjengelig for nyere spillere som ikke er vant med spill som er så vanskelige som Ducktales var i 1989. Dette fungerer som ett to egget sverd, På den ene siden er det veldig bra at flere spillere får muligheten til å spille denne perlen uten å måtte legge spillet ifra seg i forbannelse, men jeg tror også at de som likte det originale Ducktales nettopp på grunn av vanskelighetsgraden vil snu ryggen til dette spillet å heller spille Nintendo versjonen.

Eksempler på hvordan WayForward har gjort spillet mer tilgjengelig er at spilleren ikke lengre har noen spesifikke antall forsøk å forholde seg til, man kan dø så mange ganger man vil, og man vil heller aldri bli kastet tilbake til begynnelsen av spillet eller nivået som straff for at man ikke var flink nok. Som sagt er dette veldig flott for de som ikke er vant til spill som straffer spilleren på denne måten, men det kan ha negativ effekt på de som krever en utfordring med konsekvenser

Konklusjon

WayForward og Capcom har virkelig lagt sjelen sin i dette spillet og det vises fra alle kanter. Kjærligheten utviklerne har for kildematerialet viser igjen gang på gang og jeg storkoste meg med spillet. Ducktales Remastered fanget essensen av Ducktales, bygde på den og vi står igjen med en dypere, mer historiedrevet opplevelse som burde appellere til nye og gamle spillere.

Jeg gir Ducktales en 8/10

Ducktales, Woho