Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Afro Samurai

Det finnes alltid noen gamle uslipte diamanter der ute i den store spilljungelen. Jeg har noen gamle titler jeg liker å hente frem fra tid til annen av helt spesielle grunner, og jeg skal med dette gi min vurdering av Afro Samurai.

Afro Samurai er en Japansk mangaserie som er skrevet og illustrert av mangaartisten Takashi Okazaki. I 2005 fikk Namco Bandai rettighetene til å lage Afro Samurai spill av det japanske studioet Gonzo som produserte animeserien. Spillet Afro Samurai ble utgitt 27. mars 2009 av Namco Bandais vestlige utgiverselskap, Surge.

Historien til Afro
Spillet er en «reimagening», en «nyforestilling» av historien man finner i både manga og animeserien. Den som bærer nummer 1. pannebåndet er den mektigste i verden og skal i følge legenden være tiltenkt krefter som rettferdiggjør en gud. Afro's far bar nummer 1. pannebåndet, helt til han likevel ble utfordret og brutalt drept av en pistoldesperado ved navn Justice. Afro var vitne til hendelsen og har siden den gang sverget hevn over farens morder.

Problemet for Afro er at det kun er bæreren av pannebånd nummer 2. som har lov å utfordre bæreren av nummer 1. Og bæreren av nummer 1. har det forholdsvis trygt og fint ettersom pannebånd nummer 2. «skifter eiere» hele tiden. Afro er nødt til å få tak i dette nummer 2. pannebåndet, og gjennom spillet følger vi Afro fra han er ung til han på spektakulært vis tilegner seg nummer 2. pannebåndet og blir en mester selv, og til han skal utfordre bæreren av nummer 1. og hevne sin far.

Generelt om spillet
Afro styres i tredjeperson synsvinkel og reiser gjennom forskjellig landskap til fots, og kommer seg fra A til B ved å forsere plattformer og slåss mot fiender som venter på han ved faste steder i spillet. Man låser opp nye kombinasjoner ved å spille seg gjennom historien, og alle kan bli funnet i en meny hvor man kan pugge knappene.

Fiendene lider en forferdelig skjebne under Afro's sverd, for man skal kutte de opp så kreativt som mulig. Man blir belønnet med «achievements/trophies» for hvor presis man har vært. Har man kuttet av fingre, tær eller skalpen? Det burde gi litt innsikt i hvordan kampene foregår når Afro er høyt og lavt, og fiendene eller delene av dem flyr i alle retninger.

Grafikken er vel viktig?
I et spill som dette synes jeg at grafikken blir et viktig valg for produsenten. Spillet er bygget opp rundt heftige sverdkamper hvor fiender regelrett parteres opp og blod spruter i alle retninger. For å illustrere dette på en måte som ikke blir altfor voldsomt og visuelt motbydelig så har det blitt valgt å bruke «cell shading» i spillet, og det passer spillet veldig godt samtidig som karakterene ser ut som de er tatt rett ut av animeserien.

Takket være den grafiske stilen så har spillet en dyster atmosfære over seg og det trenger ikke å være mørke tunge farger for å få fram denne følelsen. Fiendene som til stadighet omringer Afro har en lei tendens til å være de samme modellene. Jeg synes det er helt greit at de samme modellene brukes gjennom spillet, men det kunne godt vært litt mer variasjon blant de man slåss mot i en og samme kamp.

Ville du trodd at lyden bærer spillet?
I Afro Samurai vil man fort legge merke til lyden og det er ikke helt uten grunn. Samuel L. Jackson, Kelly Hu og Ron Perlman har gitt stemmer til karakterer i spillet. Bak det musikalske står selve RZA (Robert F. Diggs) fra Wu Tang Clan. Han produserte musikken til animeserien, men på grunn av stort tidspress kunne han ikke være tilstede under hele produksjonen til spillet. Likevel så har spillet et lydspor som virkelig oser kvalitet og setter et helt spesielt preg på kampene i Afro Samurai. Her blandes orientalsk musikk med rap og streetbeats i steintøffe mixer som benyttes som bakgrunnsmusikk eller som virkelig lader opp og gir energi til kampene.

Når Afro blir overasket med et bakholdsangrep og fiendene hopper ned fra trærne eller bygningene rundt han, og den heftige musikken sier at man skal slippe alle hemninger å gå amok så mållkoser jeg meg. Eller stort sett så gjør jeg det. Jeg prøver i alle fall, men det er ikke alltid like lett ettersom et element ødelegger ganske mye for spillet.

Hva feiler det kontrollene
Jeg kan ikke få meg til å forstå hvorfor kontrollene i dette spillet ble så forferdelige. Det går greit å styre Afro dit man vil på skjermen, men i det øyeblikket man skal gjøre et hopp fra en avsats eller plattform er det unødvendig kronglete. Mye av dette skyldes et kamera som ikke er særlig brukervennlig når man kommer i relativt trange passasjer og på smale avsatser med vegg på den ene siden. I tillegg så opplever man ofte at Afro angriper i feil retning, og det kommer av at man må styre mot fiendene hele tiden for å ha riktig direksjon. Og det blir kronglete og teit når man i tillegg skal utføre kombinasjoner med knappene for å få til de tøffe triksene.

Dette har ikke hindret meg fra å runde spillet, til og med flere ganger, men det er helt unødvendig og jeg klager for meg selv hver eneste gang det blir et tema. Det kunne helt klart hatt andre løsninger, spesielt med tanke på at afro kunne låst seg på valgfri fiende slik at kombinasjoner ble lettere å utføre.

Avsluttningsvis
Jeg henter dette spillet fram til stadigheter for å oppleve den rå musikken til kampene og høre på karakteren til Samuel L. Jackson. Spillet ble bare solgt i 420.000 eksemplarer i Amerika og Europa så det er ikke alltid så lett å finne dette spillet blant bruktspillene her hjemme, men det er ikke noe problem å finne tak i det på internettet.

Jeg kan uten problem anbefale dette spillet for de som liker slike visuelle «hack&slash» spill, med en advarsel om irriterende kontroller. Jeg henter dette spillet fram oftere enn andre storspill som f.eks Bayonetta og Devil May Cry, så det burde jo si litt om hvor godt jeg liker spillet tross i de ødeleggende elementene.

Samlet karakter: 6/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10