Tales of Xillia

2013 har ikke bydd på alt for mange RPG opplevelser for min del. Muligheten er nok til stede for at jeg har klart å gå glipp av noen titler, ellers er Xenoblade Chronicles det siste virkelig gode RPG spillet jeg gjennomførte (men det skal sies at jeg først spilte det i sommer) Derfor ble jeg litt nysgjerrig når jeg så Tales of Xillia som ble sluppet for halvannen måned siden. I Japan har spillet faktisk vært ute siden 2011 og det er utviklet av Bandai Namco. Husker jeg ikke helt feil så er Namco en utvikler jeg ikke har vært borti siden Ace Combat 2 og Tales serien har jeg heller ikke voldsomt mye erfaring med, annet enn at jeg vet det er en veldig populær serie. Tales of Xillia er det trettende spillet i serien, noe som i første omgang ga meg litt Final Fantasy vibber. Allikevel valgte jeg et lite gjensyn med både Namco og RPG sjangeren, og videre vil dere få svar på om det ble et godt gjensyn.

Verdenen kalt Rieze Maxia er i fare og må reddes fra misbruk av et hemmelig våpen kalt Kresniks lanse. Denne lansen har egenskapen å drepe ånder som i Rieze Maxia lever sammen med mennesker. Det litt spesielle er at du helt i starten av spillet kan velge mellom to hovedpersoner: Milla, som er en jente reinkarnert av åndenes herre Maxwell og Jude Mathis som er en ambisiøs legestudent. Hvem du velger har ikke voldsomt av betydning for spillet, begge karakterene følger hovedhistorien og du har muligheten til å styre begge gjennom spillet uansett. Forskjellen er at det noen steder i spillet dukker opp sidehistorie du bare får ved personen du velger, i tillegg til at karakterene har hver sin unike kampmusikk. Etter åpningssekvensen og valg av karakter møtes disse to hovedpersonene og slår seg sammen på en reise for å ødelegge det farlige våpenet.

Historien er rimelig A4 når det kommer til RPG spill. Verden skal reddes, du starter med en rimelig usikker person som stadig utvikler seg i løpet av spillet og med på reisen får du selskap av nye karakterer på veien. Likevel finnes det noen u-svinger også i dette spillet og historien er fremdeles svært spennende, samt at det er vanskelig å ikke bli glad i karakterene. Dette er nok også mye takket være de såkalte «Skit» sekvensene i spillet. Dette er valgfrie øyeblikk i spillet der karakterene har en dialog om hverandre, bakgrunnshistorie eller om helt tilfeldige samtaleemner. Disse er gjerne fylt med mye humor og festlige sitater som gjør at du blir enda mer glad i karakterene og det gir historien et litt lystig løft. Faktisk er de fleste personene du møter i spillet veldig interessante (bortsett fra et par stykker som driver deg til vanvidd). Det som dog er litt varierende er stemmeskuespillet. Dette spillet har nemlig en merkelig tendens at noen av stemmene sitter nærmest perfekt, mens andre ikke passer helt inn. Dette var ikke med på å trekke helhetsinntrykket av karakterene noe spesielt ned, men til tider kunne det oppleves noe merkelig.

Gameplayet inneholder også kjente RPG-elementer. Du går rundt i en verden fra by til by, der du møter monstre, du kan samle penger og utstyr og du kan gjøre noen sideoppdrag om du vil. Områdene du vandrer i er ikke overdrevent store og det er ikke veldig antydning til noe «open world» her. I tillegg er mange av stedene veldig like både utseendemessig og at de i tillegg spiller samme musikk, men selv de kanskje er litt ensformig, er designet fortsatt veldig pent og spillet har utmerkede lydspor slik at personer som meg, som setter musikk i spill svært høyt, ikke hadde noe særlig imot at områdene var ganske like. I tillegg kan du velge å reise fra et sted til et annet ved hjelp av «fast travel». Monstrene er også valgfrie å slåss mot, du kan velge å løpe forbi dem, men går du for nærme vil de reagere og løpe etter deg. Du finner også materialer i disse områdene som du kan bruk til å f.eks. oppgradere butikkene med, slik at du kan kjøpe kraftigere utstyr, mat og helbredelsesdrikker.

Kampsystemet er derimot det som virkelig tar kaka i dette spillet. Det er nemlig HELT fantastisk. Det er sjeldent jeg har vært borti et kampsystem som er så morsomt at du faktisk får lyst til å slåss mot samtlige monstre du støter på. Du tar kontroll over en av karakterene i gruppa, der du kan bevege deg fritt innenfor et begrenset område, der 4 stykker fra gruppa deltar. Hver karakter har forskjellige evner kalt «artes» som du definerer på håndkontrolleren. Deretter kan du styre alle bevegelser og evner du vil bruke selv og alt foregår i et høyt tempo i sanntid. Etter hver kamp får du erfaringspoeng som du kan bruke til å øke egenskaper og lære nye evner i et oppgraderingssystem som til dels minner litt om Final Fantasy X sitt.

Det kampsystemet i dette spillet også legger mye vekt på er såkalt «linking». Dette går ut på at to og to karakterer kobles til hverandre og kan bruke evnene sine til å utføre kraftige spesialangrep sammen. I tillegg til at disse angrepene kan være avgjørende for utfallet av kampen, ser det også helt latterlig heftig ut og i det du utfører disse angrepene sitter du igjen med en tilnærmet lik følelse du får etter å ha f.eks. dundret ballen i mål i en fotballkamp. Mot slutten av spillet lærer du også enda mer avanserte evner kalt «mystical artes» som er hver enkelt persons hovedangrep og som kun kan brukes når en «overdrive» måler du øker ved å utføre evner, har nådd maks. Kampsystemet er egentlig en ren glede å bruke og det er kanskje et av de beste jeg har vært borti et spill noen gang. Det skal dog sies at det finnes minuspunkter her også. Det kan gå rimelig fort i svingene til tider og spesielt de gangene du er nødt til å slåss alene, kan det være fort gjort å miste litt kontrollen over karakteren og plutselig står du og slår i løse luften eller hopper rundt som en annen tulling. Å «targete» en fiende kan til tider være vanskelig, men det er noe du venner deg til jo mer du spiller.

Grafikken i spillet er for min del mer enn tilfredsstillende nok. Spillet bruker animasjoner du kjenner fra anime-serier og denne stilen minnet meg også veldig om Dark Chronicle som jeg har skrevet om tidligere. Det eneste «problemet» her er at Dark Chronicle er et PS2 spill fra 2002, mens dette er et PS3 spill fra (hovedsakelig) 2011. Det hender til tider at animasjonene og da spesielt ansiktsuttrykkene på personene kan bli litt staccato, men generelt var jeg godt fornøyd med grafikken og det visuelle designet i spillet som også inneholdt ordentlige anime-filmklipp med jevne mellomrom. Musikken nevnte jeg litt tidligere og den passer godt inn i spillet og spesielt kampmusikken er svært bra. Noen flere lydspor hadde kanskje vært ønskelig, men kvaliteten på de som allerede er der, er det ingenting å si på. Lystige toner i byer og naturområder og intens, adrenalinøkende låter i kampene.

Tales of Xillia er et spill alle sjangerentusiaster helt klart vil like og med meg selv som et bevis på at man ikke trenger noe spesielt med erfaring fra tidligere spill i serien, kan spillet i grunn anbefales for alle eventyrlystne personer. Historien er interessant og gjør spillet fyldig og langt, du møter minnerike karakterer med mye sjarm og humor i morsomme mellomsekvenser og du får et kampsystem som er ren spillglede på boks. Skulle lysten være til stedet for å gjennomføre spillet en gang til, kan du starte en «new gamle plus» som gir deg nye utfordringer og lar deg levle videre fra forrige save. I tillegg kan du laste ned nye kostymer fra Playstation Store i bytte mot en liten sum. Tar du med alt dette og det faktum at du kan spille en annen hovedperson med litt forskjellige historie enkelte steder i spillet, med helt ny kampmusikk og et kampsystem det nesten er umulig å gå lei, har spillet også en svært god gjenspillingsverdi. Noe varierende stemmeskuespill, litt ensformig design og noen innpåslitne personer trekker kanskje litt ned, men alt i alt er dette et spill jeg nøt svært godt fra start til slutt og det er helt klart et av årets beste spill for min del.