Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Assassin's Creed IV: Black Flag

Jeg håper og tror at alle som kjenner meg, vet hvor mye jeg liker Assassin's Creed. Derfor sa jeg en gang til meg selv at min første anmeldelse ikke skulle være relatert til AC. Med denne teksten skyter jeg det løftet, men la meg være klar på at det ikke er Black Flag jeg skal anmelde. Ubisoft er klar med den første utvidelsespakken til enspillerdelen, og jeg begir meg ut på min aller første anmeldelse...

Freedom Cry

Edward Kenway's kvartermester Adéwale er tilbake, denne gangen uten sin tidligere kaptein. Vi befinner oss nå i 1735, 20 år etter handlingen i Black Flag. Nå er han en trent snikmorder, og har lagt piratlivet bak seg.

Adéwale har nå sitt eget skip med egne plikter. Ute på et oppdrag, blir skipet hans utsatt for en kraftig storm, som ender med at han blir skyldt i land på Saint-Domingue, nåtidens Haiti. Her blir han tvunget til å konfrontere sin egen fortid som født slave, når han bevitner de grusomme forholdene rundt den pågående slavehandelen.

Han finner en machete og bestemmer seg for å lære slavehandlerne en lekse om menneskeverd de sent kommer til å glemme; fiender med ulikt utseende fra Black Flag, selv om spanjolene og engelskmennene ikke er helt fraværende.

Slaver er nettopp det som utgjør hovedfokuset i Freedom Cry, og det merkes spesielt i soundtracket. Musikken føltes på en måte sterkere her. Sterkere i den forstand at budskapet som fortelles i denne DLC'en er et sårt og sterkt tema, og musikken er virkelig med på å fange atmosfæren i dette miljøet.

Fra det øyeblikket du har befridd din første slave, vet du at det ikke kommer til å bli din siste. Du blir vist et system som gir deg forskjellige belønninger når du har befridd X antall slaver.

Rundt om i byen er det slaver som kan befris hele tiden, og jeg ble til slutt overrasket over hvor "enkelt" det var å øke antallet.

Det er 8 måter du kan befri slaver på, som blant annet er fengsel, plantasje og slaveskip, og du kommer alltid til å ville gå etter de stedene som gir deg mulighet til å befri flest slaver på en gang.

Den siste belønningen kommer når du har befridd 500 slaver, noe som kan virke forferdelig mye når du nettopp har reddet din første. Slaver er riktignok ikke de eneste du får belønninger for, du kan også befri maroner. Disse føltes også mer nyttige, fordi det er de som har utgjør en motstandbevegelse og er villige til å kjempe med deg i kamper.

Våpenarsenalet til Adéwale er ikke det mest imponerende, men med tanke på hvordan han ankom, så vil jeg nesten si at det er det.

Bortsett fra macheten hans, så er vel det mest interessante våpenet muskeldunderen. Denne fungerer omtrent som en hagle, og kan skyte flere fiender på en gang. Utover det har man snikmordernes trofaste Hidden Blade, røykbomber, kinaputter og pilene.

Tidlig ute i DLC'en blir også The Jackdaw erstattet med Adéwales nye skip som kalles Experto Crede.

Experto Crede kan brukes til å utforske områdene rundt Haiti, som varierer fra noen små øyer, slaveplantasjer og skipsvrak. Det er totalt 14 steder i spillet, som ikke på langt nær kan måle seg med de 52 stedene i hovedspillet.

Mitt største formål var likevel ikke å utforske her. Jeg liker følelsen av å kunne ha samme frihet med skipet mitt i DLC'en, men noen steder føltes utvilsomt som om de ble tatt med bare for å utvide kartet. Jeg svømmer i land på en uoppdaget øy som består av én kiste. Jeg åpner kisten, så er hele øya synkronisert - Eller oppdaget om du vil.

Experto Crede klarer ikke å overgå The Jackdaw, men hun kan oppgraderes til et sterkt nivå, blant annet med en jernbelagt vedder. Skipet kan også ha betraktelig flere tunge kuler, og det er heller ikke like krevende å samle materiale til oppgraderinger. Som om utviklerne allerede vet at vi har vært gjennom det én gang.

På et tidspunkt poengterer til og med Adéwale hva formålet til The Jackdaw var - Plyndring, eller informasjon som ledet til mer plyndring. Det er ikke noe han lenger vil vie tiden sin til, og du kommer sannsynligvis til å bli enig i det.

Historien i Freedom Cry er ikke særlig omfattende, men jeg forventet intet mindre for en DLC. Fokuset ligger på Adéwales økende innflytelse blant maronene, og hans dilemma mellom å bli værende for å hjelpe, eller å beholde sin plikt og returnere til snikmorderne.

Freedom Cry er en egen "sekvens" bestående av 9 minner. Totalt har jeg brukt 7 timer, uten å spille stort mer etter at jeg fullførte historien. Men jeg er heller ikke den som rusher fra oppdrag til oppdrag, og brukte en del tid på å befri slaver. Likevel, hvis man ikke er nøye med 100% synkronisering i oppdragene, vil jeg anta at man fint kan komme seg igjennom på 4-5 timer og under det.

Kanskje det største minuset jeg har, er hvor lite som er lagt i å oppnå 100% i hele DLC'en. Mens jeg ville trodd at man måtte utforske og finne alt, får man full synkronisering ved å fullføre alle oppdragene etter boken. Når 100% synkronisering allerede er oppnådd, faller motivasjonen for å utforske mer. Men det kan også være noe positivt for de litt mer utålmodige spillerne som ikke er interessert i hver eneste oppdagelse på hele kartet.

Konklusjon
Å anmelde en DLC er ikke det enkleste, og selv om jeg ikke har anmeldt hovedspillet, ville jeg nok gitt Black Flag karakteren 8. Da føltes det naturlig at en mindre utvidelse som dette får lavere karakter, med mindre den hadde vært Journey. Jeg er sykelig opptatt av å få med meg alt innenfor dette universet, men jeg kan trygt si at denne utvidelsen ikke tilfører noe du trenger å vite, og er åpenbart kun for spesielt interesserte. Det er aldri godt å vite hva Ubisoft inkluderer i DLC'ene - The Lost Archive til Revelations avslørte jo i sin tid bakgrunnen for slutten på Brotherhood.

Samlet karakter: 8.5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10