Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Castlevania: Lords of Shadow

Uten noen form for kjenskap til serien utenom uttrykket "Metroidvania" var det med blandede forventninger jeg satt meg ned med dette tredjepersons actionspillet utviklet av Steam Mercury. Etter å ha lest gode anmeldelser og sett videoer av spillet på nettet var nysgjerrigheten min blitt ertet nok, jeg måtte prøve dette tilsynelatende vakre eventyrspillet fra en serie av gamle tradisjoner. Men er spillet alt man ser, eller bør man ikke dømme etter utseende?

Opplevelsen starter godt, med en kamp mot et varulv-liknende vesen. Stemningen er mørk og dyster, det regner og man kjemper mot et monster som tatt ut fra et mareritt. Monsteret uler mot månen og stirrer intenst mot meg med glødende røde øyne. Den angriper raskt mens jeg gjør meg kjent med kampsystemet. Det er et ganske enkelt system, men er tilfredsstillende nok idet jeg begynner å hugge etter min motstander. Spillet er morsomt, og jeg kjenner forhåpningene mine stige til resten av opplevelsen. Desverre går alt nedover herfra.

Neste ting spillet byr på er en nesten endeløs rideøkt som er så simpelt laget at jeg mener det ikke har noen plass i et moderne tredimensjonalt actionspill. Man kan bevege seg i tre baner mens man rir fremover og man må passe på å dukke under grener som kommer i veien. Samtidig blir man jaktet på av ridende monstre som man må slå etter. Selv om det er mye som skjer, er det hele så lite engasjerenende og så lite fritt. Man føler man følger en oppskrift fremfor å faktisk ri på en hest i full fart gjennom skogen mens man slår etter monstre. Allerede her begynner jeg å kjenne at dette føles repetitivt, og dette er bare en liten del av begynnelsen. For er det noe dette spillet kan smykke seg med, så er det at det er med i konkurransen om å være det mest repeterende spillet i historien.

De første områdene jeg får beveget meg i er forsåvidt vakre og fargerike, men jeg forstår fort at jeg må se meg nødt til å holde ut en av de mest nevnte gaming klisjeene, nemlig "usynlige vegger". Slike vegger er overalt i dette spillet, og noen ganger føles spillet så restriktivt at det hele likesågodt kunne vært laget i 2D slik at utviklerne hadde sluppet å lage alle de usynlige veggene. Man ser steder i det fjerne og ikke fullt så fjerne, men man kan bare bevege seg på stien som utviklerne har lagt ut til deg. Og noen ganger er heller ikke denne stien den mest logiske å følge. Flere ganger tok jeg meg selv i å stange med en usynlig vegg, selv om jeg følte jeg fulgte den mest naturlige veien i spillet. Dette er et stort problem og det er frustrerende å måtte ta hensyn til usynlige hindere.

Historien er godt fortalt ved hjelp av en mannlig fortellerstemme, og man får også se filmsekvenser som forteller resten av historien. Det meste blir fortalt gjennom stemmen og skriften på skjermen. Når det er blitt lagt så mye tid i grafikken og kunsten i spillet er det synd å ikke bli vist hele historien gjennom filmsekvenser. Ikke misforstå, det er mange filmsekvenser her også, men det å bli fortalt mye av historien gjennom skrift og stemme er for kjedelig. Jeg føler i tillegg at karakterene er dårlig presentert og forklart. Utviklerne har heller ikke tatt seg tid til å bygge opp karakterene på en slik måte at man bryr seg om dem. Historien føles som et eventyr der man blir kastet rett inn i handlingen og ikke blir forklart hva og hvorfor ting er som de er. Det hele ender opp med at jeg oppfatter historien som generisk. Karakterene oppfatter jeg som flate.

Spillet "låner" mange ideer fra andre spill. Særlig vil jeg nevne titanene i spillet, som er som kopier av kolossene fra Shadow of the Colosuss. Måten man bekjemper dem på er verken like morsom eller like utfordrende som i Shadow of the Colosuss. Kampene mot dem er på samme måte som resten av spillet, veldig maskinelt. Kampene følger en oppskrift og lagt inn i oppskriften er quick time events (QTE). Det ender med å føles livsløst og overfladisk, i motsetning til opplevelsen i Shadow of the Colosuss. Slåsskampene i spillet føles dårligere enn hva man får i f. eks. DmC og Bayonetta, og utforskingen i spillet er milevis bak den man finner i f. eks. The Legend of Zelda serien eller The Elder Scrolls serien. Lords of Shadow kunne ha blitt et bedre spill ved å gjøre alle tingene som det "låner" fra andre spill bedre enn spillene det "låner" fra. Men det er altså ikke tilfelle.

Ikke alt er negativt i spillet, og noen ganger var omgivelsene så vakre at de var i nærheten av å ta pusten fra meg. Om utviklerne hadde brukt like mye tid og energi på alle de andre aspektene ved spillet hadde nok spillet vært mye deiligere å kontrollere. For dette er jo et spill, ikke en film. Bossene som, er om enn noe repetitive, er samtidig storslåtte, episke og godt designet. I bittesmå mengder var dette et spill hvor jeg kunne tolerere alle manglene, men ved lengre spilløkter ble det etterhvert utrolig kjedelig. At spillet "låner" så mye fra andre spill er synd, ettersom utviklerne ikke har gjort en god nok jobb i "kopieringen". Allikevel ser jeg mye potensiale her hva gjelder alt det tekniske, så jeg er meget spent på oppfølgeren. Forhåpningene er ikke høye, men det fortjener ikke serien etter dette til tider ytterst repeterende og dårlig tekniske førstespillet Castlevania: Lords of Shadow.

+ Vakkert og storslått

- Det vakre og storslåtte er ofte uinterakterbart eller kun interakterbart ved QTE

- Tekniske problemer

- Repeterende

- "Låning" fra andre spill

Karakter: 4/10

Samlet karakter: 8/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10